Jeg hadde to barn. Barna mine hadde ulike fedre. Den første var en datter, som jeg kalte Ingrid. Ingrid er nå seksten år. Faren hennes har alltid betalt barnebidrag og hatt jevnlig kontakt med henne. Selv om min første ektemann giftet seg på nytt og fikk to barn til, har han aldri glemt Ingrid.
Min sønn, derimot, var ikke like heldig. For to år siden ble min andre ektemann alvorlig syk, og bare tre dager senere døde han på sykehus. Det har gått noe tid, og fortsatt er det vanskelig å fatte at han virkelig er borte. Jeg tar meg ofte i å tenke at døren snart vil åpne seg, at han kommer inn og smiler til meg, og ønsker meg en god dag. Og da faller tårene.
Gjennom alt dette stod jeg nær min svigermor, Astrid. For henne var det like vanskelig: mannen min var hennes eneste sønn. Vi holdt sammen, støttet hverandre og kom oss gjennom disse tunge dagene. Vi ringte og besøkte hverandre ofte. Samtalene våre handlet nesten alltid om ham.
På et tidspunkt vurderte vi til og med å flytte sammen, men så ombestemte Astrid seg. Tiden gikk, syv år passerte, og vi hadde et godt forhold man kan nesten si vi var venner.
Jeg husker da jeg var gravid, nevnte Astrid plutselig noe om en farskapstest. Jeg forsto ikke helt hvorfor. Hun hadde sett et program på NRK om en mann som i mange år hadde oppdratt et barn som ikke var hans. Jeg sa straks at det var tåpelig.
Hvis en mann tviler på om barnet er hans, betyr det at han aldri vil ta ordentlig ansvar og bare være en søndagsfar!
Astrid svarte at hun var sikker på at jeg var gravid med hennes sønn, og jeg var overbevist om at hun ville insistere på en test, men hun sa ikke mer.
I sommer ble Astrid veldig syk, og helsen hennes ble raskt dårligere. Jeg bestemte at hun burde flytte nærmere meg. Jeg fant en boligmegler og ville kjøpe en leilighet til henne.
Så ble Astrid lagt inn på sykehus, og jeg trengte dødsattesten til mannen hennes for megleren. Da Astrid ikke var i stand til å ordne det selv, dro jeg til leiligheten hennes og lette gjennom papirene.
Mens jeg lette, fant jeg plutselig et dokument jeg aldri hadde sett før. Det var en farskapstest. Det viste seg at Astrid, da min sønn bare var to måneder gammel, hadde fått utført en test som bekreftet farskapet.
Jeg ble opprørt. Det betydde at Astrid aldri helt stolte på meg! Jeg klarte ikke å tie, og gikk rett til Astrid og fortalte henne alt. Nå ber hun om unnskyldning og sier hun angrer dypt på sin feil. Men jeg klarer fortsatt ikke å la det gå. Jeg føler meg sveket fordi hun har holdt dette skjult i så mange år.
På den ene siden ønsker jeg ikke lenger å hjelpe henne. Men samtidig vet jeg at det ikke finnes noen andre som kan støtte Astrid.
Jeg vil ikke frata min sønn hans bestemor, så jeg kommer til å fortsette å være der for Astrid. Men den varme og tilliten som fantes mellom oss, tror jeg aldri vil komme tilbake.
