Bortskjemte barn
Du har bortskjemt ham, Marte! Du gir ham etter i alt, derfor har han satt seg på hodet ditt! Det går ikke an! Du har ødelagt guttungen fullstendig! Akkurat som jeg gjorde med deg i sin tid! Det er ingen andre å skylde på! Jeg var ikke bedre selv. Dere er bare bortskjemte barn, hele gjengen! Og kom ikke her og si at du er voksen! Du er akkurat som da du var lita! Du klarer fortsatt ikke å ta kloke avgjørelser! Astrid slo irritert igjen kjøleskapsdøren, og skvatt da magneten med et gammelt familiebilde av datteren ramlet ned på gulvet.
Bilde var tatt i fjor sommer, på hytta i Kragerø, dit hun av en eller annen grunn ikke fikk være med denne gangen. Hun hadde fulgt med barna og barnebarna på ferie i alle år. Passet barnebarna, slappet av, fikk nye bekjentskaper. Men ikke nå.
Begrunnelsen hun fikk, ga henne bare en vond følelse.
Mamma, vi har ingen mulighet i år. Vi drar med barna alene. Men vi kjøper en tur til deg litt senere, så kan du dra akkurat dit du vil! Velg hvor du vil reise, så ordner vi det!
Men Marte! Hva med barna? Hvem skal passe på dem?
Mamma, Emil er stor nok til å ta vare på seg selv. Og Nora er med meg. Denne gangen har vi ikke råd til den gamle feriehytta, så vi må klare oss litt enklere. Nora trenger sjøluft, du vet at hun holder seg frisk hele vinteren etterpå. Hvis vi ikke har råd til det fine stedet med barnepass, drar vi som før, leier et lite hus og passer barna selv.
Og jeg passer ikke inn i planene deres!
Astrid var alt annet enn fornøyd. Dra alene til et sanatorium på Grefsen, hvor «de over seksti» har danseaften hver uke?! Hva slags folk er det der, sammenlignet med et skikkelig hotell, fullt av både nordmenn og hyggelige utlendinger? Med sin utdanning og to språk kunne hun jo velge og vrake. Men ikke denne gangen
Mamma, du skjønner jo alt sammen! Det koster penger, ikke bare mat og opphold.
Nei, men du skal ikke tro jeg tærer på dere! Astrid ble mer og mer opprørt.
Herregud, mamma, må jeg virkelig forklare dette for deg?! Vi har ikke råd til å dra alle sammen, prøv å forstå det. Jeg skulle gjerne hatt deg med, men det går ikke nå. Oppussingen i leiligheten din, mine helsekostnader i fjor, ekstraundervisning for Emil. Det har kostet oss masse. Vi har lite penger igjen. Hva vil du jeg skal gjøre? Avlyse alt? Barna trenger denne turen, og jeg er helt utslitt. Du vet selv hvordan året har vært!
Ja! Jeg har sett det! Jeg har sett at du er en dårlig mor! Du har ikke tid til barna dine! Alt faller på meg og på svigermora di, Inger. Hente Nora i barnehagen, Emil på skolen, gi dem mat, kjøre på trening og fritidsaktiviteter.
Ikke overdriv, mamma. Emil reiser på trening alene. Du kjører bare Nora på dans, og det er ikke engang hver dag. Og vi kunne klart oss uten, for barnehagen har dansegruppe, men du ville at hun skulle utvikle seg.
Så det er min skyld, altså? Astrids stemme nådde ukjente høyder, og hun tok seg til brystet. Utakknemlige er dere begge! Jeg sliter og strever, men det er aldri godt nok!
Mamma, vær så snill Marte lente pannen mot vinduet og kjente hvordan tårene presset på. Jeg er veldig takknemlig for alt du gjør, men ikke bruk det mot meg, vær så snill.
Astrid ville ikke høre. Hun gikk stolt ut av stuen og lot posen med den nye badedrakten stå midt på gulvet. Fornærmet.
Astrid kunne virkelig kunsten å være fornærmet. Hun lot folk merke om og når de hadde gjort noe galt, uten oppstyr og store ord. Hun bare tok ikke telefonen, svarte ikke på meldinger, og etter hvert, med et sukk og svak stemme, kunne hun si:
Marte, betyr det noe om hjertet stopper og nesten ikke slår? Hva tror du det betyr?
Og Marte kastet alt hun hadde i hendene og dro til Astrids hytte utenfor Tønsberg, der moren alltid søkte fred etter en krangel. Hver gang Marte kom hjem fra disse turene, var hun helt tom for krefter. Hun lot nøklene til bilen falle på bordet i gangen, gikk til rommet sitt og gråt lydløst, uten helt å forstå hvorfor moren var slik mot henne.
Emil snek seg inn, la et pledd over moren og la hånden på skulderen hennes.
Ikke dra dit lenger, mamma. Bestemor blir fornærmet litt til, så kommer hun hjem.
Kjære Emil, hvis du bare visste
Marte visste godt hva hun snakket om. Fra barndommen husket hun moren som sårbar, belest, dyktig med språk og full av kunnskap om musikk. Men svært lettkrenket. Astrid kunne kjefte på norsk, engelsk, til og med tysk, like lett. For lille Marte fantes det ingen verre straff enn det kjølige:
Marte, jeg vil at du tenker over oppførselen din. Gå på rommet ditt, jenta mi.
Aldri, under noen omstendigheter, hørte Marte det kjærlig «jenta mi», hvis Astrid var i dårlig humør.
Men Astrids humør var sjelden godt. Hun var en typisk pessimist der glasset alltid var halvtomt. For henne handlet alt om å ikke strekke til. Kollegaer, venner, mannen, slekt, naboer ingen var gode nok.
Marte slapp lenge å høre det. For Astrid var datteren inntil da selve bildet på skjønnhet og forstand, en flink pike som tidlig leste og spilte piano en gave fra moren. Allerede fire år gammel sa hun:
Jeg hører musikk!
Astrid var stolt. Marte gikk på alt av kurs, hørte alltid etter, og antok at moren alltid visste best.
Men så, i sjette klasse, fikk Marte en dårlig karakter i norsk. Astrid ristet på hodet og tok seg til brystet, uten å la datteren forklare seg:
Marte, du har skuffet meg! Hvordan er det mulig? Gå på rommet ditt!
Marte gjorde som hun fikk beskjed om, og sa aldri at hun nettopp hadde fått sin første menstruasjon og ikke forstod hva som skjedde med kroppen. Ingen hadde noen gang forklart, for Astrid mente slikt ikke var nødvendig kunnskap. Bestemoren kom tilfeldigvis inn og fant Marte gråtende over vasken.
Men Marte, jenta mi, hva skjedde?
Til henne fortalte Marte alt. Astrid og svigermor snakket lenge, men den eneste konklusjonen fra Astrid var:
Sånn må jenta snakke om med moren sin!
Men jeg visste jo ikke
Neste gang må du bruke hodet! Den har du fått av en grunn!
Marte forstod aldri helt hva hun hadde gjort galt.
Dette ble første gang Marte kjente en liten tvil på mors allmakt og begynte å skjønne at ikke alt moren sa, var evig sannhet. Skuffelsene kom flere etter hvert; Astrid ville ikke en gang skjule sin misnøye mer.
Stadig oftere fikk Marte se moren med et silketørkle stramt over panna det skulle hjelpe mot migrene. Da visste Marte at husets iskalde familieklima var på vei.
Men Astrid hevet sjelden stemmen. Hun satte seg rolig i stolen, presset tynne fingre mot tinningen, og stemmens kjølighet kunne kjøle ned de fleste:
Marte! Du ødelegger meg
Hva og hvordan, fikk Marte aldri vite. Hun skulle bare skjønne det selv.
Et ønske om å bli lege, slik faren hadde drømt om, ble en evig diskusjon: Tenk heller på dem rundt deg enn dine egne ambisjoner, sa Astrid. Kirurg er ikke for kvinner!
Marte sto likevel på sitt og begynte på legestudiet. Astrid snakket ikke med henne på nesten et halvt år bare korte, avvisende ja eller nei om morgenen.
Så kom Marte og presenterte sin utvalgte, Even. Astrid likte ham ikke.
Skulle du ikke funnet en bedre, Marte? Ikke økonomisk men han aner jo ikke hvem Ibsen er og har aldri vært på en opera!
Even er snill, mamma Han elsker meg.
Kjærlighet er ikke nok, venn min! Dere vil se det, men da er det for sent!
På bryllupet deres lot Astrid sine tårer renne stille og lovet alle at hun ville «hjelpe dem komme seg gjennom det vanskelige».
Heldigvis traff hun selv Helge, en fjern slektning, pensjonert oberst, og forelsket seg hodestups. Han snakket flytende fransk, leste eldre dikt høyt, likte orden og eide en vakker villa utenfor byen, der Astrid endelig fikk noe annet å tenke på.
Med Helge blomstret Astrid. Barnebarn kom raskt, og det bragte glede.
Marte! For noen flotte barn! Emil er som bestefaren sin! Og Nora er vakker, akkurat som jeg var!
Marte sa ingenting, lykkelig over at noe positivt var skjedd.
Mot Astrids spådommer ble ekteskapet til Marte og Even sterkt. Even jobbet mye og fikk til og med et brukbart forhold til svigermor. Astrid var imot at de kjøpte eget hus, men Even sto på:
Det er best for oss alle. Dere har leiligheten, vi trenger vårt.
Marte får slite med barn og alt mulig på toppen. Du klarer ikke alt alene!
Firmaet går bra. Jeg klarer det. Men Marte vil tilbake på jobb. Moren min hjelper gjerne med barna.
Dere har to bestemødre, Even! Astrid så på svigersønnen med en strenghet hun lenge hadde spart opp. Jeg stiller opp!
Marte fikk endelig jobbe som lege igjen, barna vokste og familien fikk sin egen plass. Men da kom sorgen Helge ble syk, og til tross for alles innsats sovnet han stille inn.
Kjære Helge, hvorfor nå? Først nå følte jeg meg som kvinne! Hvorfor skulle du ta det fra meg så fort?
Hvem hun klandret denne gangen, fikk ingen vite.
Nå dro hun selv til kirkegården med to buketter hvite nelliker og ble nesten utålelig å ha med å gjøre.
Marte forsøkte å veie opp for Astrids ensomhet. Felles ferier, helger, høytider Astrid skulle alltid med.
Hva er galt i det? Jeg er da en del av familien! Jeg hjelper til! Hvordan skulle Marte klart seg uten meg? sa hun til venninnene.
Kanskje Marte vil være alene med familien, bare dem, uten din kontroll?
Sludder! Jeg kontrollerer ingen. Jeg hjelper!
Problemene begynte for alvor da Emil ble tenåring. Bestemors evige blikk og bemerkninger gjorde ham bare irritert.
Emil! Nå igjen? Jeg ba deg senke den fæle musikken! Hvordan orker du høre på det der?! Astrid buste inn uten å banke og nærmest led under beinet til trommene.
Silketørkle kom frem igjen, men fjortenåringen overså slike triks. Han løste det på sitt vis.
Nora! Kom, så synger vi!
Når bestemoren så de to danse til Kaizers Orchestra, fikk hun nesten sjokk.
Emil! Men Nora! Dette går ikke an! Nå ringer jeg moren deres!
Ring heller pappa, bestemor! Mamma svarer ikke når hun er på operasjon. Det vet du!
Even tok alltid slike klager med ro, og hjemme sang han ofte med sønnen, fornøyd med at gutten fant sitt.
Marte bestemte å kjøpe gitar til Emil.
Ikke gjør det! Er dere ferdige med meg?
Hva mener du, mamma?
Jeg takler ikke sånt! Guttungen må satse på skolen, ikke på tull!
Emil gjør det bra på skolen, og du vet det! Barn trenger utvikling, det har du da sagt selv!
Men jeg mente noe helt annet
Krangelen dro ut. Even stod på Marthes side. Da trakk Astrid seg, svarte ikke på telefon eller åpnet døren. Nøklene til leiligheten hadde hun for lengst tatt tilbake «i tilfelle tap».
Men denne gangen rakk ikke triksene inn. Martes tålmodighet var brukt opp.
Vil hun ikke ha kontakt, så slipper hun! Marte vasket opp i kjøkkenet da favorittkoppen, en gave fra Emil, gikk i gulvet og knuste.
De fargerike skårene ble det siste halmstrået som fikk Marte til å innse at kjærligheten til moren måtte endre seg. Noe annet og dypere.
Emil! ropte hun, og sønnen kom løpende.
Kommer! Hva er det, mamma?
Har du valgt gitar?
Får jeg? Er du sikker?
Helt sikker!
Jeg vil ha bassgitar! Men hva med bestemor?
Da sier hun at vi er bortskjemte barn. Ikke tenk på det. Nå drar vi!
Med en gang? Jeg skal bare hente Nora, hun vil være med å velge!
Marte smilte. Hun var stolt av sønnen sin. Hvilken fjortenåring vil ha med lillesøsteren på instrumentshopping for å få råd?
Gitaren ble kjøpt. Emil og bandkameratene forvandlet soverommet til studio, foreldre spleiset på utstyr, og da et klipp hvor Nora sang med broren fikk masse visninger på TikTok, skjønte alle at dette ga mening.
Marte var glad for at barna hadde noe å drive med, og at sønnen ikke gikk i uttalige konflikter. Etter krevende dager på sykehuset kom hun hjem, klemte barna, og lyttet til deres nye ideer og planer.
Astrid ventet. Hver dag vasket hun, lagde mat og ventet på at datteren skulle komme innom og be om tilgivelse.
Men dagene gikk, så ukene.
Først ble Astrid forundret, deretter irritert, og til slutt tankefull. Tiden gikk, og hun innså at denne gangen ville ikke Marte beklage seg. For første gang hadde noen satt foten ned og ikke alt gikk etter hennes hode.
Ingen hadde klart å bli helt borte fra livet sitt, men nå kjente Astrid at datteren faktisk hadde sin vilje selv. Hun hadde riktignok alltid elsket henne, sin bortskjemte «unge».
Måneder gikk.
En dag innså Astrid at ingen ville komme. Og det vil ikke komme unnskyldninger denne gangen.
Erkjennelsen kom tungt. Hun forsto ikke hvordan datteren kunne være så hard. Tenk at så lite kan ødelegge et forhold? Astrid pakket sammen og dro til hytta, i håp om å finne ro. Men det hjalp ikke hun surret rundt huset og i hagen, mens savnet gnagde henne. Men hun klarte ikke innrømme for seg selv at hun hadde del i ansvaret.
Sommeren ble til høstregn, og Astrid skjønte at det ikke var vits i å vente.
En dag, mens hun satt og så på nabobarna i fargerike regnklær hoppe i sølepyttene, slo det henne: Hun kunne fortsette å nære egoet sitt til det en dag var Marte som måtte kjøpe hvite nelliker. Og hvem ville ha glede av det?
Hun satte fra seg koppen, tok bilen og kjørte inn til Marthes nabolag.
På veien slo nervøsiteten inn for første gang måtte hun selv ta første skritt til forsoning. Uvanlig følelse for Astrid, som nølte lenge foran porten.
Da hun gikk inn, var døren på gløtt. Lyden av trommer og gitarer strømmet ut fra overetasjen, og på kjøkkenet danset Marte og sang med en sleiv i hånda, mens Nora applauderende foreslo:
Kjempebra, mamma! Skal vi lage video sammen?
Marte lo, helte saft i glass, og rakte to stykker til Nora.
De bærer du, så tar jeg to. Kom igjen! Guttene er sikkert tørste.
Hun snudde seg mot trappen, og frøs idet hun så Astrid i døra.
Det var som om tiden stoppet et øyeblikk og så på hva ville de nå si til hverandre?
Nora ble stående Marte var først:
Hei mamma! Kan du holde øye med kjøttet? Vi spiser straks, bare guttene får spilt ferdig. Er du sulten?
Astrid nikket og tok av seg jakka.
Ja
Flott! Marte blunket til datteren. Nora, har du glemt hvordan bestemor ser ut?
Nora smilte, ristet på hodet:
Nei da! Bestemor, jeg har sluttet på dansing. Nå skal jeg begynne på musikkskole og synge! Emil sier jeg er flink!
Astrid kjente tårene presse på, bøyde seg og tok glassene fra barnebarnet.
Da går jeg opp og ser. Jeg må jo se gitaren! Er den fin?
Kjempestilig! Rød! Kom, jeg viser deg!
Nora løp i forveien, Marte så på moren.
Kom da, mamma. Du har allerede tatt det vanskeligste skrittet.
Astrid nikket. Hun gikk opp, og Emil hilste henne med et voksent nikk, og viste stolt frem den nye gitaren.
Og noe endret seg.
Ikke alt, selvfølgelig. Man forandrer ikke seg selv over natta. Diskusjoner, uenigheter, og stillhet ville det komme flere av. Marte ville enda flere ganger sukke over mors formaninger, og Astrid lure på hvor det gikk galt.
Men én ting forstod denne familien for godt og alltid hvis du ønsker å bli hørt, må du først lære å lytte. Da står alt på plass, og de du er glad i, vil fortsette å være der. Og er ikke det alt?
