Han var allerede blitt 35 år gammel, og hadde verken barn eller kone.
Forrige uke satt jeg sammen med sønnen min i huset til min svigermor. En barndomsvenninne av henne var også på besøk den dagen. Denne kvinnen tilbrakte hele dagen sammen med sønnen min.
Det er så trist at jeg ikke har noen barnebarn, sukket hun stille.
Svigermors venninne hadde selv fått en sønn da hun var godt over tretti. Gutten var svært etterlengtet, og hun lot ham få viljen sin i alt. Faren døde mens sønnen ennå var liten, så moren måtte oppdra ham alene, og jobbet dermed doble skift for å få endene til å møtes.
Da sønnen fylte 35 år, tok hun mot til seg og spurte forsiktig når hun kunne håpe på å få barnebarn.
Han svarte rolig: Aldri.
Han mente selv at det var morens oppdragelse som hadde gjort ham slik at hun hadde skjermet ham for alt og på den måten gjort ham ja, barnslig.
Jeg er vant til et lettvint liv. Ingen jente vil inngå i rollen som en ny mor for meg, sa han lavt.
Han la til at det egentlig passet ham slik, og at han ikke kom til å endre seg for noen.
Jeg trenger ingen andre enn deg, mamma, la han til.
Jeg har nok mislyktes i å lære ham det viktigste, nemlig å bli en mann, innrømmet moren med et tungt hjerte.
Tror dere også at en mors kjærlighet kan gjøre mer enn bare å beskytte et barn kanskje til og med hindre dem i å bli et selvstendig menneske?
Jeg skulle gjerne hørt deres tanker om dette. Del gjerne i kommentarene dersom dere også har kjent på noe lignende.




