– Hvem er hjemme? Ingrid sparker av seg sandalene og sukker fornøyd.
Fine, ikke noe å si på det, men så utrolig ukomfortable! Ble lurt av utseendet, burde tenkt over hvordan det føles å gå med sånt i sommervarmen. De tynne remmene gnir så det svir!
Ingrid plukker dem opp for å sette dem på skohylla i gangen, men stopper brått. Fra hjørnet ved døra stirrer to oppmerksomme grønne øyne mot henne.
– Hvem er du? spør hun lavt, nesten hviskende.
Innehaveren av de magisk grønne øynene tenker ikke å svare. Han kryper enda lenger inn i hjørnet, setter seg på bakbeina og freser.
– Oppfattet…
Ingrid setter sandalene forsiktig ned på gulvet for ikke å skremme den uvelkomne gjesten, og går noen skritt bakover.
– Slapp av, jeg skal ikke røre deg. Jeg får vel finne ut hvor du kom fra, om du ikke har noe imot det. For en overraskelse…
Husets besøkende svarer med et lavt, truende knurr, så mørkt at Ingrid må trekke på smilebåndet.
– Ta det litt med ro nå, tøffen! Dette er tross alt mitt hjem. Ingen skader deg her det gjør vi aldri.
Det er som om knurringen forstår henne og roer seg. Forbena settes ned på gulvet, øynene følger henne mistenksomt, men han freser ikke lenger.
Ingrid går gjennom gangen, titter inn i stua og kjøkkenet, og lar seg overraske av hvor ryddig og stille det er. Som regel vasser hun inn i et komplett kaos hun må se ned for ikke å tråkke på skarpe Lego-klosser eller male-tuber kjøpt inn av mannen til familiens små kreative.
Barnerommet har døra på gløtt det er så stille at hun tror ingen er hjemme.
Det stemmer ikke. Alle de tre “gledessprederne” hennes er på plass. De sitter på gulvet, en stor plakat mellom seg, og tegner konsentrert.
– Så interessant! Hvorfor er det ingen som kommer og hilser på mamma? sier Ingrid spøkefullt og ser på de to rødhårede hodene og det mørke.
Tre stemmer i kor utbryter “oi!”, tusjer og penner fyker til alle kanter, og Barbara kaster seg ned og prøver å dekke til det uferdige mesterverket med armer og bein.
– Mamma! Ikke se!
Ingrid ler og legger hendene over øynene.
– Jeg lover! Men hvem forteller meg hva slags uhyre som sitter i gangen og freser mot meg?
Olav, gutten med det mørke håret, utveksler et uttrykksfullt blikk med de andre, og reiser seg.
– Unnskyld, mamma! Vi ville forberede deg, men rakk det ikke. Det var jeg som tok ham med hjem.
– Skjønner. Men hvorfor er han så vill?
– Han har skadet labben. Jeg reddet ham fra noen hunder ute i gården.
Ingrid blir bekymret.
– De tok ikke deg? Har du skadet deg?
– Slapp av, mamma. Jeg har det fint. Hundene jaget stakkaren gjennom hele gårdsplassen. Det var tantene til Solveig sine bikkjer ikke løshunder.
Denne hundeflokken kjenner Ingrid godt. Fire små, uidentifiserbare blandingsraser som elskes over alt av nabolagets største munn, fru Irene Holte, har vært tema for nabokrangler og oppvask mange ganger. Hundene er dårlig oppdratt, går ofte ute på egenhånd fordi eieren har vonde ben og ikke klarer å lufte dem ordentlig, men hun nekter å gi dem bort. Derfor vet alle mødre i Sveaveien 5 å holde ungene inne til klokka ti. Ikke sjelden har et barn begynt å gråte av redsel etter en av Irenes pelsklinger, og da blir det furore helt til Irene selv dukker opp. Hundene hennes biter ikke, men de kan bjeffe så det skremmer selv voksne. Hun krangler med virtuositet og betaler botene uten å blunke, og ler hånlig av mødrene som fortsatt protesterer etter dommen:
– Sånn går det når du slipper ungen din alene ut! Du burde passe bedre på. Ungen er for liten til å gå selv. Åh, du er sikkert en sånn som trenger fri fra barna dinemen mine firbente, ingen rører dem! Du får lære deg å beskytte ditt eget!
Ingrid har alltid syntes synd på Irene, til tross for oppførselen. Hun vet godt hva denne kvinnen har vært gjennom.
Irenes første ektemann var en fryktelig mann. Han så pen og skikkelig ut, alltid velkledd, hjalp naboene og smilte vennlig men bak dørene var han et annet menneske. Han slo kona si uten å legge igjen blåmerker, og lot henne ikke få frem en lyd:
– Kommer det en lyd, er det ute med deg og med sønnen din!
Irene holdt ut lenge. Sønnen, fra hennes første ekteskap, var alt. Som ung enke med barn, giftet hun seg igjen mest for at sønnen skulle få en far. Stesønnen og den nye mannen kom godt overens, og gutten så på ham som pappa. Han visste ikke hvilke mareritt moren hans led under; stefaren var flink til å skjule det.
Gutten fant ut om mishandlingen tilfeldig han kom hjem for tidlig fra skolen og hørte morens kvelende stønn fra kjøkkenet. Hva som skjedde videre, ble aldri klart, men Irene sørget for at gutten ble skånet. Sønnen flyttet til farmor, og Irene sonet sin straff. Så snart hun var ute, hentet hun sønnen og byttet leilighet mot en i et annet oppgang, og startet på nytt bare hun, sønnen, og en pjuskete gatehund, Isolde. Hunden ble påkjørt, men overlevde. Irene døpte henne stolt Isolde, senere bare “Isis”. Hun ble til en trofast skygge. Flere redde hunder flyttet deretter inn hos Irene. Sønnen fullførte både skole og studier, bosatte seg i Tromsø og fikk familie, men Irene nektet å flytte med.
Hun var verdens beste bestemor og omsorgsfull svigermor, men ville ikke være til bry. Savnet etter familien sitt slo ut i strenghet mot nabolaget, men for hundene var hun alt. Ingen av Irenes hunder rørte Ingrids barn.
En gang i uka leverte Ingrid benrester etter middagen, tok en høflig kopp te, og beundret stolt bilder av barnebarna. Bare Irene visste at Olav ikke var hennes biologiske sønn, og den observasjonen kommenterte hun bare én gang, på lekeplassen foran de nysgjerrige naboene:
– Hva har dere å si på at ungen ikke likner på mor eller far? Se til deres egne! Naturen kan spille oss alle et puss. Bestefaren din, Ingrid, var akkurat slik mørk med blå øyne. Skjønn kar, det var han. Jeg var litt forelsket, to hele uker. Du har fått en flott gutt, Ingrid!
Snakket om gutten stilnet. Resten fortalte Ingrid til Irene; hvordan Olav kom inn i familien.
Hun og mannen hadde i fem år drømt om barn, men ingenting gikk. Legene sa begge var friske, men at noen ganger skjer det bare ikke eller at man er uforenlige på genetisk vis. Bare å prøve, sa de.
Så kom svaret, men ikke som de hadde ønsket. Ingrids kusine, Siv, ble uplanlagt gravid med samboren. Han stakk av straks han hørte om barnet, og Siv var langt på vei og svært deprimert. Hun støtet bort familien, og sa til slutt bestemt:
– Jeg gir fra meg barnet på sykehuset. Ikke prøv å omvende meg.
Skjebnen ville annerledes. Siv døde under fødselen. Olav ble igjen alene i verden.
Uten å nøle tok Ingrid ansvar. Hun var min storesøster, jeg skylder henne det, sa hun til ektemannen. Han sa ikke mye, men Ingrid visste svaret på forhånd. Hun ordnet papirene, hentet Olav, og lot naboene lure på hvordan alt hadde hengt sammen hennes forklaring var alltid en spøk eller en avledning.
Bare til Irene fortalte hun sannheten. Irene svarte:
– Takk for at du stolte på meg. Ikke si det til noen andre. Og du skal vite at selv om han ikke kom fra deg, så er han din du har valgt det! Ikke nøl med å være en sterk mor. Jeg har sett det før; om moren nøler, mister hun gutten sin. Stå støtt det fortjener han, og du også.
De ordene glemmer aldri Ingrid. Hun hilser alltid Irene i bakgården takk for alt, sier blikket.
Olav vokser opp, og Ingrid får egne barn først Jon, så Barbara. Irene smiler sjelden, men ser fornøyd ut mens de to rødhårede barna løper etter hverandre på plenen og kaster småkjeks til Isis III og vennene hennes.
Så kommer øyeblikket da Ingrid trenger råd.
Olav har plutselig blitt sint på andre barn. Han slår eller kjefter, og kun sine søsken lar han være i fred. Samtaler gir ingenting; Olav er taus. Skolepsykologen sier trist: Det går nok over, han vokser.
Det holder ikke for Ingrid. En kveld går hun til Irene, og blir møtt med vennlighet.
– Du er her! Jeg visste du ville komme. Kom inn! Irene humrer og fører henne til kjøkkenet.
Isis III løfter så vidt på hodet, men legger seg straks ned igjen hun kjenner Ingrid, ingen grunn til oppstyr.
– Jeg har bakt eplekake. Barnebarnene mine elsker det. Ikke for mye, men av og til må vi kose oss. Sett deg. Du er bekymret for Olav?
– Ja…
Ingrid føler hvordan byrden blir lettere av å få snakke fritt. Irene lytter stille, setter frem servietter, heller mer te, og spør iblant forsiktig mens Ingrid snakker ut.
– Hva skal jeg si, Ingrid? Gutter blir slik. De skal slåss, hevde seg. Prøv å forstå ham. Hvis han ser at du er på hans side, forteller han deg alt. Du har vel aldri spurt ham hvorfor han slåss?
– Jo, jeg har, men han sier ingenting.
– Da har du spurt feil! Hør, vi voksne kjefter med en gang noen klager på barnet vårt. Jeg var lik selv! Men du kan prøve å si: Forklar meg hvorfor, for jeg vil forstå. Fortell ham at du synes slåssing er galt, men du vil høre ham ut.
Ikke avbryt, ikke overse, la ham snakke! Da lærer du mer om ham enn du tror. Jeg lærte det for sent, og ble lei meg for mistet tid.
De snakker helt til sent på kveld. Vel hjemme kysser hun de små god natt, setter seg tvekroket på gulvet ved Olavs seng.
Mørkt, nesten sort hår, brun hud. Han likner ikke de rødhårede, lyse småsøsknene. Men følelsen av morskjærlighet kjenner Ingrid i brystet.
Gutten vrir seg i søvne, legger armen rundt henne og mumler:
– Mamma? Hvorfor gråter du? Ikke gjør det, vær så snill! Jeg skal være snill.
Øynene hans er fulle av smerte, Ingrid holder ham tett og hvisker ned i halsgropa hans:
– Jeg vet… Fortell meg alt. Hvem har gjort deg noe vondt?
Og Olav åpner seg.
Det handler om noe helt åpenbart, men Ingrid har ikke tenkt tanken:
– Alle sier jeg er adoptert! At Jon og Barbara er dine, men ikke jeg fordi jeg ikke likner dere. De sier du ikke er mammaen min!
– For en tull! Ingrid tørker vekk tårene, løfter haken hans: Du er min helt og holdent! Og pappas, ja! Ikke slåss på grunn av det folk sier. Kloke mennesker sårer ikke andre. Godta at folk sier ting de ikke forstår. Husk, kunnskap driver ut hat. Det er vårt svar!
Ingrid går ut i stua og henter familiens gamle fotoalbum. Hun blar.
– Se, det er bestemor da hun var ung. Og her er jeg, og kusinen min Siv, storesøsteren din i hjertet. Og her, min bestefar svart hår, blå øyne akkurat som deg! Ser du du ligner familien?
– Mhmm… Men hvorfor er dere og søsknene mine rødhårede?
– Vi slekter på hver vår side! Du lærer om det på skolen senere. Nå vet du i hvert fall at vi hører sammen.
Hun ser hvordan Olav puster lettet ut. Hun er fristet til å si alt, men holder tilbake. Ikke enda kanskje en dag, men ikke nå. Gutten roer seg, det er nok.
Dagen derpå møter Irene Olav i bakgården og nikker anerkjennende:
– Foreldrene dine har oppdratt deg godt, Olav. De har mye å være stolte av!
Enkle ord, men for Olav er det nok. Irene ljuger aldri for å være hyggelig!
Ingrid spør alltid Irene til råds. Så en dag blir det stille bak den lukkede døra. Hundene uler inni, men uansett hvor mye Ingrid banker, åpner ingen.
Irene er innlagt på sykehus. Hun ringer ingen, vil ikke bry noen knapt sønnen.
Ingrid ringer rundt, finner henne, henter leilighetsnøklene:
– Takk, Ingrid! Mine små må ut, ellers river de ned hele blokka.
– Og de trenger mat! Stakkars, sultet i to døgn. Hvorfor ringte du ikke meg eller sønnen din?
– Ville ikke bry. Tenkte det gikk over
– Herlighet. Familie er for å hjelpe hverandre. Ville du ikke blitt lei deg om sønnen din skjulte at han trengte hjelp? Skal jeg ringe ham for deg?
– Du har vel rett men jeg liker dårlig at du bruker din tid på gamle meg!
– Det er vel greit du har brukt tid på oss, ikke sant? Nå er det min tur!
“Hundegjengen” blir matet og lufter seg, og Olav tar hånd om dem til Irene kommer hjem. Anfallet går over, katten løper henne i møte når hun slipper ut en uke senere.
Olav er blitt så god med hundene at han gjerne vil lufte dem fast. Irene får en hjelper, men slipper fortsatt sine små på egne turer da sutrer Olav, og de småkrangler vennlig.
Hundene kjenner ham så godt at da Olav tar fra dem en ukjent katt ute, protesterer de ikke. Katten er tynn, herja og skrekkslagen, men roer seg. Olav får et rapp over kinnet, men ler:
– Du er altså rasekatt, en britisk korthår? Hvordan har du rotet deg bort, stakars?
Katten tier, skotter engstelig på barna. De yngste elsker nykommeren, men er enige om å forberede mamma på overraskelsen. I hjørnet hvisker de vennlig til den verkende katten og lurer på hva de skal si.
Ingrid ler hjertelig da hun ser dem tegne henne med en diger katt på fanget.
– Er dette alt dere trenger for å overtale meg til å beholde det bråkete dyret? Jeg har aldri hatt katt! Hva gjør man med katter?
– Det vet ikke vi heller, mamma! Jeg kan gå til Irene og spørre hun kan alt med dyr!
Men akkurat da ringer det på, og Ingrid smiler:
– Slapp av, det er ikke nødvendig. Gå og åpne! Hold katten fast for sikkerhetsskyld tante Irene ordner labben hans. Perfekt timing!
Barna ser på hverandre, og hvisker, som før:
– Kan han få bli, mamma?
– Har jeg ikke svart allerede? Hvis ingen eier melder seg, får han bli. Alle trenger noen som er glad i dem, ikke sant?
Katten blir. Ingrid sukker stille når hun tar fram bankkortet hos veterinæren, men tenker at det er en liten pris for glade barn og en katt som nå, forstått at ingen vil ham vondt, legger seg inntil Ingrid morgen og kveld. Olav synes det er litt urettferdig, men Ingrid bare ler:
– Han skjønner hvem som er sjefen her!
Når huset er stille, barna trykker nesa i putene, sniker en grå skygge seg til mors ben, stryker i gangen, dytter på døra til barnerommet, og Olav klemmer katten tett. To grønne øyne glitrer da Ingrid kikker inn.
– God natt. Hun stryker håret til barna og katten.
Natten svarer med søvn, og Ingrid smiler mens hun lukker døra. Sånn skal det være, tenker hun lykke liker stillhet. Det får være stille, til morgendagen og nye eventyr.
De følger Irene til toget da hun reiser til sønnen, og lover å ta hånd om “gjengen” til hun er tilbake. Ingrid klemmer henne:
– De venter på deg! Og vi venter også. God tur, Irene.
Irene smiler gjennom tårene, barna vinker, og ingen av de andre vil kalle henne nabolagets bråkmaker igjen for i øynene hennes er det noe alle kan se: dette er et godt menneske, og nå venter det lys og glede i hennes liv.
Det blir flere barnebarn, en flytting til et større hus hvor det blir hage til hundene, og Irene får sitt eget sted rundt barnebarnas datamaskin, hvor hun hører sine kjære si på video:
– Hei tante Irene!
Og en stor katt lukker øynene, legger hodet under hånden til en større Olav.
