Eirik kom hjem, trådte inn på kjøkkenet, på bordet ventet middagen på ham. Merkelig, hvor er Ragnhild? tenkte han for seg selv. Han gikk inn på soverommet, der satt kona hans på gulvet og pakket klærne sine ned i en bag. Skal du ut og reise? spurte Eirik. Jeg har fått henvisning til sykehuset i Oslo, til en undersøkelse. Det er dårlige mistanker, svarte Ragnhild plutselig.
Hva mener du med dårlige? Eirik ble urolig. Du har ikke det samme som tok moren din?
Eirik stirret på kona og klarte ikke ta inn det som skjedde.
Dager gikk uten at Eirik fant ro. Han var plaget av bekymring for Ragnhild, som nå gjennomgikk undersøkelser i byen. Selv ble han værende hjemme i den lille bygda deres, fylt med uro og et håp om gode nyheter.
Ragnhild hadde aldri klaget, og Eirik tok for gitt at alt var bra. De hadde vært gift i tretti år, oppdratt to barn sammen. Hele hjemmet hvilte på skuldrene til Ragnhild. Maten, ryddingen, alle de små oppgavene. Eirik syntes det var slik det skulle være. Det var da ikke mannfolkets oppgave å vaske opp eller styre på kjøkkenet.
Samtidig jobbet Ragnhild som regnskapsfører på samme fabrikk som Eirik. Når de kom hjem fra arbeid, pleide han å klage til henne om en slitsom dag før han la seg på sofaen og slo på TV-en.
Ragnhild skyndte seg alltid på kjøkkenet, laget middag til kvelden og matpakke til neste dag, vasket opp, holdt orden, strøk klær Hun holdt hjemmet sammen, uten å klage, alltid smilende. Husarbeidet tok aldri slutt.
Det var alltid rent og hyggelig hjemme. På bordet stod det alltid god og fersk mat. Eirik likte ikke å spise det samme to dager på rad, så Ragnhild brukte mye tid på kjøkkenet. Hun ba aldri om hjelp, og Eirik kom aldri på å tilby seg hvorfor skulle han? Sånt var vel ikke for menn.
Da Ragnhild ba om fri fra jobben for å gå til legen, ble Eirik virkelig overrasket. Hva er galt? spurte han, plutselig urolig. Føler du deg syk?
Jeg håper ikke det, svarte Ragnhild. Jeg har bare følt meg litt dårlig i det siste.
Kanskje du trenger litt vitaminer? Det er jo vår nå, foreslo han. Kanskje det, sa Ragnhild stille.
Den kvelden da Eirik kom hjem, fortalte Ragnhild at hun måtte reise til Oslo for en undersøkelse.
Hva, hvorfor det? utbrøt Eirik.
Det er mistanke om noe alvorlig med helsa mi, så jeg har fått henvisning til Rikshospitalet.
Alvorlig? Mener du det samme som mora di døde av?
Det er bare mistanker så langt, beroliget hun ham, selv om hun allerede hadde rukket å gråte i ensomhet mens Eirik var borte. Jeg har kjøpt billett til bussen, drar klokka åtte i morgen tidlig. Spis middag alene i kveld, det er karbonader og ris på ovnen, salat på bordet. Jeg må pakke og legge meg tidlig.
Har du spist selv? spurte han.
Nei, jeg har ikke matlyst, svarte Ragnhild og fortsatte å legge klærne ned i bagen.
Eirik så på kona si og forstod ikke hvordan alt kunne snu så brått. Ragnhild, alltid så sterk og livlig… Og nå dette…
Jeg tror jeg har pakket det jeg trenger, sa hun og reiste seg.
Husk laderen til telefonen, minnet han henne på.
Åh, ja, laderen må jeg ha. Takk, Eirik. Skal ikke du spise?
Jeg har heller ikke lyst…
Ble jeg for trist for deg? spurte hun.
Ja, svarte han lavt.
Han så på bagen hennes, og mintes den gangen for fire år siden, da de skulle til Sørlandet på ferie sammen. Det var da Ragnhild kjøpte denne bagen, så glad for at de endelig skulle komme seg litt bort. Hun hadde kjøpt seg fargerike badedrakter og en stråhatt, gledet seg veldig. Men reisen ble aldri noe av. Brått fikk Eirik tilbud om å ta en syk kollegas plass på fabrikken, med løfte om ekstra lønn. Han syntes det var dumt å si nei, spesielt fordi de ville pusse opp soverommet for pengene.
Den gangen trodde Eirik at Ragnhild var enig og til og med lettet, men senere den natten hørte han henne gråte stille. Hun påstod det bare var et dårlig mareritt, men i dag skjønte Eirik sannheten: hun gråt fordi de aldri kom seg til havet, slik hun hadde drømt om.
Neste år ble det heller ikke tur, og etter hvert sluttet Ragnhild å nevne det i det hele tatt. Eirik var lettet; han ville helst bare være på hytta. Hvorfor dra bort og bruke penger når man har det bra hjemme? Rett ved hytta var det jo et vann hvor man kunne bade, grille og invitere venner.
Og nå, den samme reisevesken, men ikke til havet til Oslo, til undersøkelse. Hva om noe skjer? Tankene gnagde i ham.
Han spiste ikke den kvelden heller, og slet med å sovne. Han lå ved siden av henne og hørte henne snufse stille. Han ville trøste henne, holde rundt henne, men fikk det ikke til.
Neste morgen fulgte han henne til busstasjonen. Rett før hun steg på bussen, klemte de hverandre hardt, og Eirik ville ikke slippe taket. Han så på bussen forsvinne og tårene presset på. Ragnhild, hvisket han lavt. Kjære deg, må alt bli bra…
Han kjente seg tom, men måtte samle seg og dra på jobb. Arbeidet klarte å distrahere ham litt, men da han kom hjem, slo ensomheten mot ham som en vegg. Leiligheten føltes kald og øde uten Ragnhild. Motvillig varmet han opp maten hun hadde laget.
I et forsøk på å roe seg, bladde han i fotoalbumet fra skapet.
Der var de, unge og nygifte Ragnhild så nydelig, slank og lett i trinnene. Selv nå var hun vakker, men da… Han hadde vært fortapt i henne fra første øyeblikk. De møttes i bursdagen til en felles venn, begge med hver sin kjæreste, men Eirik ble straks betatt. Han hadde aldri trodd på kjærlighet ved første blikk, men plutselig hendte det likevel.
Den kvelden ble det bråk med hans daværende kjæreste. Hun hadde merket hvordan han så på Ragnhild, lot ham høre det, og forsvant i tårer. Senere fant hun lykken med en annen.
Eirik måtte jobbe for å vinne Ragnhild. Selv etter at hun gikk fra sin kjæreste, tok det tid før hun tok ham inn men til slutt åpnet hun seg for ham.
Han bladde videre i albumet og levde på nytt gjennom minnene fra livet sammen. Hva visste han om å sette pris på alt dette mens det var der? Når sa han forrige gang at han elsket henne, ga henne ros, eller bare takket for en god middag? Han kunne ikke huske det, for det virket alltid så selvfølgelig at kona skulle ta seg av alt.
Først nå gikk det virkelig opp for ham hvor mye Ragnhild hadde båret. Hun så etter ham når han var syk, kokte solbærsaft og suppe, hørte tålmodig på klagingen hans. Ble hun selv dårlig, tok hun bare noen tabletter og dro på jobb.
Tanken på å miste sin Ragnhild skremte ham. Dagene med undersøkelser var han bare en skygge av seg selv. De snakket sammen på telefonen, men Ragnhild kunne ikke gi klare svar, og Eirik fant ikke ro.
Han anklaget seg selv for å ha vært for lite oppmerksom, for ofte egoistisk. Om han bare kunne gjøre det godt igjen…
Eirik, jeg har gode nyheter! Det var ikke så alvorlig! Det kan behandles, sa Ragnhild en kveld på telefonen og Eirik pustet ut som aldri før.
Noen dager senere stod han spent på busstasjonen med en bukett hvite liljer, favoritten hennes.
Eirik, du skulle da ikke brukt penger på blomster! Men det var hyggelig, smilte Ragnhild.
Jeg var så redd for å miste deg, sa Eirik og omfavnet henne hardt. Jeg elsker deg så inderlig. Tilgi meg…
For hva da? undret hun.
For at jeg ikke har vært den beste ektemannen, for at jeg har tatt deg for gitt.
Hvordan kan du si det? Har du… vært utro?
Nei, nei! svarte han skarpt. Men jeg har vært sløv, ikke hjulpet nok til. Det skal bli annerledes nå. Og jeg har en overraskelse til deg!
Hva da?
Jeg har bestilt billetter om en måned har vi ferie, og da skal vi til sjøen, bare du og jeg.
Til sjøen? Hva med hytta?
Glem hytta vi kan selge den! Grønnsaker kan vi kjøpe på torget.
Jeg kjenner deg ikke igjen, Eirik…
Jeg kjenner ikke meg selv igjen heller, Ragnhild. Jeg var så redd for å miste deg. Nå lover jeg å ta vare på deg, som den største skatt! Jeg elsker deg så høyt…
Å, Eirik, smilte Ragnhild kanskje alt dette måtte skje, for at jeg skulle få høre de ordene fra deg. Kom, la oss dra hjem… Jeg elsker deg også.
