Da jeg kom hjem den kvelden, gikk jeg rett inn på kjøkkenet. Der sto middagen klar på bordet. Merkelig, hvor er Marit, undret jeg. Jeg gikk videre inn på soverommet, og der satt kona mi på gulvet og pakket klær i en bag.
Skal du reise et sted? spurte jeg.
Jeg har fått henvisning til sykehuset i Oslo på en utredning. Det er noen dårlige mistanker, svarte Marit plutselig.
Dårlige mistanker? Hva mener du? spurte jeg overrasket. Du har vel ikke det samme som tok moren din?
Jeg stirret på Marit, og klarte ikke helt å tro det jeg hørte.
Flere dager gikk uten at jeg fant ro. Jeg var svært bekymret for Marit, som nå var til undersøkelse i Oslo. Selv satt jeg hjemme i vårt lille hus på Toten, med uro og håp og ventet på nytt fra henne.
Marit hadde aldri klaget over noe. Jeg var blitt vant til å tenke at hun ikke hadde problemer eller bekymringer. Vi hadde vært gift i tretti år og oppdratt to barn sammen. Hele hjemmet hvilte på hennes skuldre. Maten, renholdet, alt det daglige arbeidet. Jeg regnet det som selvfølgeligheter. Ikke fantes det i mine tanker at det skulle være min plass å vaske gulv eller stå ved komfyren.
Etter jobb klagde jeg alltid til Marit hvor sliten jeg var, hvor hardt jeg hadde jobbet. Så la jeg meg gjerne ned på sofaen og slo på TV-en.
Marit styrtet rett på kjøkkenet og begynte å lage middag og smøre matpakke til dagen etter. Så tok hun oppvasken, ordnet i huset, strøk klær Det er som kjent, alltid noe å gjøre hjemme.
Det var alltid rent og hyggelig hos oss. Middagen var alltid god og nylaget. Jeg likte ikke å spise samme mat to dager på rad, så Marit tilbrakte mange timer ved kjøkkenbenken. Hun klagde aldri, og hun ba meg aldri om hjelp og det falt meg ikke inn å tilby det. Hvorfor skulle jeg? Husarbeid er ikke mannsarbeid.
Da Marit tok seg fri fra jobben for å dra til legen, ble jeg forbauset.
Hva er det som skjer? spurte jeg. Har du blitt syk?
Jeg håper ikke det, svarte Marit stille. Jeg har bare følt meg litt dårlig i det siste.
Kanskje du burde begynne med litt vitaminer? foreslo jeg. Det er jo vår.
Kanskje det, svarte Marit og trakk på skuldrene.
Senere, da jeg kom hjem fra jobb om kvelden, sa hun at hun måtte inn til Oslo for en undersøkelse.
Hva? Hvorfor det? spurte jeg.
Det er dårlige mistanker angående helsa mi. Så jeg har fått henvisning til Oslo universitetssykehus.
Dårlige? Du har vel ikke det samme som tok moren din?
Det er bare mistanker ennå, forsøkte Marit å berolige meg, selv om jeg kunne se hun var urolig og sikkert hadde grått før jeg kom hjem. Jeg har allerede kjøpt bussbillett, jeg reiser i morgen tidlig klokken åtte. Du får spise alene til middag, det er karbonader og ris på komfyren, salat på bordet. Jeg må pakke ferdig og legge meg tidlig.
Har du spist selv?
Jeg orker ikke, svarte Marit, og pakket videre.
Jeg så på henne og klarte ikke ta inn at hun kanskje hadde noe alvorlig Hvordan kunne det være? Hun hadde alltid vært så energisk, aldri klaget over noe. Og nå dette
Tror alt er klart det jeg trenger, sa Marit.
Husk laderen til mobilen, minnet jeg på.
Ja, den bør jeg pakke med en gang. Takk, Einar. Hvorfor spiser du ikke?
Jeg har heller ikke så lyst
Har jeg gjort deg bekymret?
Ja, svarte jeg.
Jeg så på baggen hun pakket i, og ble minnet om da vi en sommer pakket for å dra til Sørlandet for fire år siden, da hun kjøpte den baggen. Da var hun så glad for reisen. Vi hadde ikke reist noe på mange år før det, bare brukt feriene på hytta.
Hun hadde kjøpt to fargerike badedrakter, en fin kjole og en stråhatt. Men til Sørlandet kom vi oss aldri. Plutselig fikk jeg tilbud om å steppe inn for en syk kollega på jobb. Sjefer lovte ekstra bonus, og jeg sa ja. Vi trengte pengene, for vi hadde lenge ønsket å pusse opp soverommet vårt.
Jeg trodde den gangen at Marit støttet meg og til og med var fornøyd med avgjørelsen. Men den natten hørte jeg henne gråte lydløst. Hun sa bare hun hadde hatt en vond drøm. Først nå skjønte jeg at hun gråt fordi reisen hun hadde gledet seg til, ble avlyst.
Det ble ikke noe av året etter heller, og etter det sluttet hun å snakke om turen. Jeg var like fornøyd, da jeg egentlig aldri hadde lyst til å reise noen steder. Hvorfor det? Vi hadde jo hytta der var det både arbeid og hygge, vi kunne lage grillmat og invitere venner. Elva nedenfor var fin å bade i. Hvorfor bruke penger og dra bort, når alt var bra hjemme?
Nå pakket Marit den gamle baggen igjen, men for å dra til byen for helseundersøkelse Hva om? Jeg fikk en vond klump i magen.
Den kvelden spiste jeg ikke middag, og jeg fikk ikke sove. Jeg lå ved siden av Marit og hørte henne snufse stille. Jeg ville egentlig holde rundt henne og si noen trøstende ord, men fikk det ikke til.
Neste morgen fulgte jeg henne til bussterminalen. Vi klemte hverandre før hun gikk ombord, og plutselig kjente jeg at jeg ikke ville slippe henne. Jeg ble stående og se bussen forsvinne, med tårer i øynene.
Marit, hvisket jeg. Alt må bli bra
Jeg følte meg tom, men måtte ta meg sammen og dra på jobb. I arbeidet klarte jeg å tenke på noe annet for en stund, men med en gang jeg kom hjem ble jeg fylt av uro igjen. Uten henne føltes huset tomt og trist. Jeg klarte å varme opp middagsrestene fra kvelden før og spise litt.
For å roe meg ned bladde jeg litt i gamle fotoalbum.
Der var vi nyslått ektepar Marit var så nydelig, tynn og sprudlende. Selvfølgelig er hun vakker nå også, men den gang Jeg hadde vært fra meg, da jeg så henne første gang.
Vi hadde møttes på bursdagen til en kompis. Marit kom ikke alene, hun var der med en annen kar. Jeg selv var der sammen med en venninne, men da jeg så Marit ble jeg hodestups forelsket. Om noen hadde fortalt meg at dette skulle skje, ville jeg bare ledd høyt. Forelskelse ved første blikk sånt skjer ikke, i hvert fall ikke meg Men det gjorde det.
Senere den kvelden kranglet jeg med venninnen, Katrine. Hun hadde sett hvordan jeg så på Marit og dro meg ut for å snakke.
Vær så god, sa jeg. Vi burde ha slått opp for lenge siden, jeg har aldri elsket deg.
Katrine stormet gråtende ut. En uke senere var hun sammen med Viktor, klassekameraten hennes, og etter hvert giftet de seg.
Jeg måtte jobbe mye for å vinne Marit. Selv etter hun var ferdig med kjæresten den kvelden, løp hun ikke rett i armene mine. Men etter hvert svarte hun på min interesse
Jeg bladde videre i albumet, så på bildene og gjenopplevde de lykkeligste øyeblikkene i livet vårt. Å, som jeg hadde vært lykkelig med henne. Og ikke satt pris på det. Når hadde jeg sist sagt til Marit at jeg elsket henne? Når ga jeg henne komplimenter sist? Jeg kom ikke på det. Kanskje takket jeg henne aldri for middagen, det var bare en selvfølge. Det er vel sånn det skal være kona skal ta vare på mannen, hva ellers?
Først nå så jeg hvordan Marit hadde båret hele husholdningen på sine smale skuldre. Jeg trodde hun var så sterk at hun ikke kunne bli sliten Når jeg ble syk, stelte hun med meg, lagde solbærsaft og kyllingsuppe, hørte på klagingen min og syntes synd på meg. Ble hun syk selv, tok hun en tablett og gikk på jobb
Tanken på å miste Marit gjorde meg livredd. Disse dagene hun var borte gikk jeg rundt som en robot. Vi snakket sammen på telefonen hver dag, men hun sa ingenting sikkert. Jeg fant ikke roen.
Jeg klandret meg selv for ikke å ha vært en bedre ektemann, for å ha vært så egoistisk Kunne jeg bare gjort alt annerledes
Så ringte hun en kveld.
Einar, jeg har gode nyheter! Det var falsk alarm. Jeg har noen helseproblemer, men ikke noe alvorlig, sa Marit.
Er det sant? utbrøt jeg. Marit, så lykkelig jeg er!
Noen dager etter reiste jeg til bussterminalen for å møte henne igjen. Jeg hadde kjøpt en bukett med hennes yndlingsblomster, hvite liljer.
Einar, hvorfor har du brukt penger på blomster? utbrøt hun, men smilte. Det var veldig fint, tusen takk!
Jeg har vært så bekymret for deg, Marit, sa jeg mens jeg omfavnet henne. Jeg elsker deg så høyt. Unnskyld for alt
For hva da, Einar? spurte hun forundret.
Jeg har ikke vært den beste ektemannen gjennom alle disse årene
Hvordan kan du si det? Eller har du vært utro?
Nei, kjære deg! svarte jeg fort. Jeg har bare vært dårlig til å ta vare på deg, har nesten ikke hjulpet til. Men nå skal alt bli annerledes. Jeg har til og med en overraskelse.
Hva da?
Jeg har kjøpt billetter. Neste måned skal vi ha ferie sammen, ved sjøen.
Sjøen? Hva med hytta?
Å, vi klarer oss uten hytta, sa jeg. Kanskje vi til og med skal selge den? Grønnsaker får vi på Bondens marked.
Jeg kjenner deg ikke igjen, Einar
Jeg kjenner ikke meg selv igjen, Marit. Jeg var så redd for å miste deg Nå skal jeg ta vare på deg for alt du er verdt. Jeg elsker deg.
Å, Einar! smilte Marit. Kanskje alt dette måtte skje, så jeg fikk høre deg si slike ord. Kom, la oss gå hjem Jeg elsker deg også.
