Jenta mi, hvordan har du det? Og sønnen din? Forresten, har du valgt navn til ham?
Han har ikke noe navn. La de nye foreldrene finne på det de vil. Jeg lar ham bli igjen, mamma Jeg lar ham bli Ingen trenger oss, vi er helt alene i hele den hvite verden.
Solveig, skal jeg hente barnet ditt for amming?
Nei, jeg har jo sagt det. Jeg skal skrive under på at jeg gir ham fra meg.
Sykepleieren ristet på hodet og gikk ut. Solveig snudde seg mot veggen og begynte å gråte. Mødrene inne på rommet byttet blikk og fortsatte å amme de små.
Alt skjedde så fort, Solveig kom inn sent på natta. Gutten var tre kilo og fem hundre gram, frisk og vakker. Den nybakte moren kikket én gang på ham, men tårene som kom var ikke av glede.
Ja, ja, alt ser fint ut, hvorfor gråter du? Kjekk og sterk gutt du har. Kanskje du heller ville hatt ei jente? Du får bare prøve igjen en annen gang, vet du.
Jeg kommer ikke til å ta ham med meg Lar ham være.
Men kjære deg, hvorfor det? Ikke tenk slik, du har god tid til å ombestemme deg, han er jo barnet ditt, hvordan kan du bare
Maren, Solveigs romvenninne, satt sammen med mannen sin på besøksrommet og lo, mens hun fortalte morsomme historier om hvordan datteren deres fektet med nesen. En eldre kvinne kom inn med en pose og bad om å få snakke med Solveig.
Maren gikk og hentet Solveig fra rommet.
Jenta mi, hvordan har du det? Og sønnen din? Har du valgt navn til ham nå, da?
Han har ikke navn. La de nye foreldrene velge. Jeg lar ham bli, mamma Vi er ikke til nytte for noen, alene igjen i hele verden.
Solveig skjulte ansiktet sitt i hendene og begynte å gråte. Maren følte seg brydd og tok raskt farvel med mannen sin før hun forsvant.
Du er ikke alene, jenta mi, jeg er her for deg. Og Eirik… Ja, han er en lurendreier, det er ikke noe å si. Den der kjæresten hans sa vel at gutten ikke er hans, at du hadde vært utro, og så ble han sint. Men han kommer til å komme til fornuft. Jeg har med matkasse til deg, spis så du får morsmelk. Og navngi sønnen din forresten, hva med Kristian?
Solveig gikk tilbake på rommet og stappet posen inn i nattbordet. Barnestemmer lød i gangen, hun gikk ut for å se.
Er det ikke min?
Jo, det er din.
Kan jeg få gi ham mat da?
Sykepleieren reiste seg og kom med ungen. Han gråt og ansiktet var rødt av anstrengelse.
Så, så Nå får du mat, vennen.
Solveig prøvde klønete å legge ham til brystet. Maren kom bort for å hjelpe. Barnet roet seg, alt gikk på skinner. Solveigs ansikt ble lyst opp i et smil for en morsom liten kar, småsnøser og kavende armer.
Nå fikk Solveig sønnen sin, Kristian, brakt til seg for hver amming. Hun koste seg med å telle fregnene hans og stirre på det butte nesetipset.
Solveig, var det mora di som var på besøk? Hyggelig dame, altså.
Nei, det var svigermor. Mamma døde da jeg var liten, og faren min var alltid borte. Tante tok seg av meg. Så giftet jeg meg og flyttet inn hos Eirik. Det gikk bra helt til han fikk seg kjæreste på si.
Så dro han til henne, og ville ikke vite av meg lenger. Jeg visste ikke opp eller ned da det skjedde, og så begynte fødselen.
Hvor skal du gå nå, med barnet ditt da?
Svigermor vil ha meg boende hos seg, hun er alene, ingen mann, bare sønnen og han stakk av. Hun er god mot meg, har alltid vært grei.
Da må du jo det, hun kan jo hjelpe deg med barnebarnet. Mannen din kommer nok tilbake etter hvert.
Ottar var navnet på svigermoren. Hun hjalp til med alt, elsket det lille barnebarnet.
Da Kristian ble en måned gammel, dukket faren opp. Solveig var ute og handlet.
Mor, jeg drar til Bergen med Ragnhild for å jobbe. Fikk tilbud om jobb der. Stikker innom for å si ha det og om du har noen kroner til overs
Nei, det har jeg ikke Du forlot kona di da hun var gravid, det var nesten så hun lot barnet bli igjen her Skam deg. Har ikke mer penger, barnebarnet mitt trenger det jeg har, du får jobbe.
Da begynte Kristian å gråte, og Ottar sprang til barnesengen.
Ser du ikke på sønnen din engang? Han er jo deg opp av dage.
Han er ikke min, Solveig har lurt på meg.
Du er sannelig dum, Eirik. Gå og lev livet ditt, håper du blir fornøyd.
Ottar gikk av med pensjon, og Solveig tok over jobben. Kristian begynte i barnehage, de levde godt og hadde det trivelig, alle tre.
Ottar, hvorfor reiser ikke svigerdatteren din? Det er da ikke vanlig at svigermor og svigerdatter bor sammen, mens sønnen din er ute av huset.
Solveig betyr mer for meg enn sønnen min, og barnebarnet er det kjæreste jeg har. For deres skyld lever jeg, Inger. Og du burde passe munnen din.
Nabokona Inger ristet på hodet og tuslet videre med sitt. Hun forsto seg ikke på Ottars måte å leve på; hos henne kom sønnen alltid først. For noen er bare skjebnen slik.
Ottar la merke til at Solveig begynte å pynte seg og stakk ut om kveldene.
Solveig, hva heter han da?
Hvem da, mamma?
Han du møter på kveldene Si det nå, jenta mi.
Å, vi bare går tur Han er her på besøk hos slekt, vi traff hverandre tilfeldig.
Vet han om Kristian?
Selvfølgelig, han vet alt.
Ja, ta han med hit og la meg hilse på ham. Hvis han er bra, så er det bare å glede seg!
Runar, het gutten Solveig hadde truffet. Han kom med kurv full av blåbær og hjemmebakt kake. Til Kristian hadde han med lekebil og en fotball.
Kvelden gikk med latter og historier, Solveig lo, og Ottar lo så tårene trillet. Etterpå spurte Solveig spent:
Hva syntes du om ham, mamma?
En hedersmann, jenta mi Høflig, morsom, skikkelig folk. Og viktigst: Han er glad i deg. Ikke la ham gå fra deg.
En måned senere kom Runar og ba om Solveigs hånd.
Nå kan dere være rolige. Vi skal flytte til Trondheim, jeg har hus der. Vi elsker hverandre og Kristian er som min egen sønn. Gi oss din velsignelse.
Ottar fulgte Solveig, Runar og Kristian til toget. De dro til storbyen og lovet å skrive brev og komme på besøk Hvordan skulle hun klare seg alene nå?
Et år gikk og så dukket sønnen opp igjen, sammen med en pjuskete gutt.
Herregud, hvem er du lik, Eirik? Vasker ikke Ragnhild klærne dine, eller?
De beste klesbutikkene
Nei Ragnhild er borte Gikk til en mann med penger Jeg har rota bort alt og har ikke noe igjen Kom plutselig på at jeg hadde ei mor og et hjem.
Flott at du husker, etter alle disse årene. Og Ragnhild sa at jeg hadde lurt deg, om barnet jeg trodde henne. Nå vil jeg møte sønnen min Hvor er han?
Du har rotet bort din egen lykke. Solveig har giftet seg godt, og er lykkelig. Kristian er skrevet inn på Runar som far, så du har ingen sønn. Nå pakker jeg kofferten og drar til dem. Solveig har fått en datter, jeg skal hjelpe og hilse på barnebarnet mitt. Du får bo her og passe huset, forstår du?
Ottar satt på toget og tenkte over hvordan livet kan snu. Og for en lykke det er å være til nytte for noen, å kunne hjelpe og støtte slik hun en gang støttet Solveig. For hvem vet hvordan livene deres ville blitt om hun ikke hadde hjulpet den gangenDa toget langsomt forlot stasjonen, kjente Ottar tårene presse på bak øyelokkene. Landskapet gled forbi grønne åser, solskinn på åker og småhus med blomstrende hager. Hun tok opp brevet fra Solveig; det luktet lavendel og var tettpakket med små tegninger fra Kristian og foto av den nyfødte jenta, Solveig med varmt smil, Runar med armen rundt dem.
Ottar pustet dypt og smilte for seg selv. Hun hadde valgt å elske uten vilkår og åpnet hjemmet for dem ingen andre tok imot. Nå ventet et nytt kapittel, denne gangen som bestemor med favnen full av barnebarn, kjærligheten større enn savnet etter dem som hadde gått bort.
Hun tenkte på Eirik hjemme i huset hennes, og håpet at han kanskje kunne finne veien tilbake til seg selv, slik Solveig hadde gjort. Kanskje han en dag også skulle forstå: Den finnes ingen større styrke enn å tørre å være der for andre, og finne mot til å begynne på nytt.
Da Ottar steg av toget i storbyen, kom Solveig løpende mot henne med barnet på armen og Kristian i hælene. Runar vinket fra perrongen, og Ottar kjente alle bekymringer fordufte. Hun dyttet kofferten bortover med én hånd, slo armene ut og lo, høyt og fritt som da hun selv var ung.
«Jeg er hjemme,» hvisket hun, da Solveig omfavnet henne, «nå er vi aldri mer alene.»
