Svigermor på kjøkkenet og
Kari Johansdatter sto midt på kjøkkenet og holdt en potte med fiol. Fiolen var Sofies. Sofie hadde kjøpt den på torget i fjor vår, brukte lang tid på å velge mellom tre, til slutt tok hun den som hadde jevneste blader. Hun satte den i vinduskarmen og vannet den hver søndag. Nå sto altså svigermor med den mellom hendene, som om det var noe mistenkelig, noe som burde undersøkes før det ble kastet.
Kari, hva gjør du?
Sofie kom ut av soverommet i singlet og joggebukse. Lill, datteren hennes, hadde akkurat sovnet etter lunsj, Sofie hadde sett frem til en halvtime i ro og fred. I stedet hørte hun steg, klirring i serviser og poser som raslet.
Jeg rydder, svarte Kari uten å snu seg. Du har satt den igjen på feil sted. Den står i veien for lyset, Sofie.
Den står der jeg bestemte at den skulle stå. Jeg valgte akkurat den vinduskarmen.
Det var dumt. Det er østvendt, vet du. Fioler liker ikke direkte morgensol.
Men den vokser jo kjempefint, se bare på knoppene.
Det er fordi den er ung ennå. Etter hvert tørker den inn. Jeg kan sette den bort til kjøleskapet, der er det en hylle.
Sofie gikk frem og tok potten ut av hånden til Kari. Helt sakte og uten å være brysk, satte hun fiolen tilbake i vinduskarmen.
Vær så snill, Kari, ikke flytt på tingene mine.
Kari så på henne. Blikket var ikke ondt, mer overrasket, som om hun akkurat hadde fått forklart en regel hun mente var åpenbart uriktig.
Det er ikke tingene dine jeg flytter på. Jeg ville jo bare hjelpe.
Jeg vet det. Men dette er mitt kjøkken. Jeg bestemmer her.
Ditt kjøkken, ja, mumlet Kari mens hun snudde seg mot vasken. Javel. Som du vil.
Hun tok en svamp og begynte å gnikke grundig på kranen ved vasken, så hele ryggen spente seg under den sennepsgule genseren. Sofie sto bak henne og tenkte: Hvorfor kommer du midt på uka, uten beskjed, uten forvarsel? Låser deg rett inn med nøkkelen, inn blant andres ting og forklarer meg hvordan alt bør gjøre.
Hun sa det ikke høyt.
Når våkner Lill? spurte Kari uten å snu seg.
Om en drøy time, kanskje.
Jeg rydder litt mens hun sover, du kan slappe av.
Sofie åpnet munnen, lukket den igjen. Sa til slutt:
Kari, det er orden her.
Ja, ja. Pause. Men kranen var litt flekkete.
Sofie skjenket seg vann, drakk stående ved vinduet, så på fiolen. En knopp var nesten sprunget ut. Lilla med hvit kant. Hver dag pekte Lill på den, sa «Blomms!», og Sofie rettet: «Blomst.» Lill lo og sa igjen: «Blomms.»
Hun satte glasset og gikk inn på rommet. Hun lukket ikke døren; å smelle en dør ville være et tegn på konflikt, og hun ville ikke krangle. Hun ønsket bare at Kari skulle forstå selv, at hun ikke passet inn akkurat da, at her bodde andre mennesker med sitt eget liv. Men Kari skjønte det enten ikke, eller så brydde hun seg ikke.
Etter tjue minutter kjente Sofie plutselig den gode lukten fra kjøkkenet; buljong og grønnsaker.
Sofie kom ut.
På komfyren sto hennes egen kjele. Noe kokte.
Hva er dette? spurte hun.
Jeg har kokt suppe. Kyllingsuppe med makaroni. Even er sikkert skrubbsulten når han kommer hjem, og kjøleskapet ditt var tomt.
Det var jo gryteretter i kjøleskapet.
Fra i går! De kastet jeg.
Sofie ble stående.
Du kastet maten min?
Den hadde stått et døgn. Vil ikke at dere skal bli dårlige.
Kari. De var helt fine. Jeg hadde tenkt å varme dem til middag. Jeg laget dem i går.
Ja, men gryteretter koster da nesten ingenting. Jeg har jo kokt suppe, se her.
Sofie så på kjelen. Suppen så god ut, makaronien svulmet i den gyldne kraften. Det var dette som irriterte mest: at den luktet godt, at maten var laget i hennes kjele og kjøkken, av ingredienser Kari tydeligvis hadde hatt med selv, og at hun nå måtte forholde seg til det hele.
Takk, sa Sofie. Men ikke kast maten min mer.
Jeg mente det ikke vondt. Jeg ville hjelpe.
Jeg forstår det. Men ikke gjør det igjen. Avtale?
Kari rørte i suppen og svarte ikke.
Sofie satte seg ved kjøkkenbordet. Hun så på svigermoren som vasket og tørket med selvsikkerhet, åpnet riktige skap på første forsøk, beveget seg hjemmevant som om hun bodde der. Da skjønte Sofie at Kari hadde vært der alene før. Enten når Sofie var hos moren, når hun sov, eller var på tur med Lill. Kom og gikk som hun ville.
Kari, hvor ofte er du her, egentlig?
Jeg kommer innom når det trengs.
Hva mener du med «når det trengs»?
Svigermor snudde seg. Ansiktet var åpent, nesten litt såret.
Altså, Sofie, jeg er jo ikke fremmed her. Even er min sønn.
Ja. Det er hans leilighet. Og min.
Hva så? Skal ikke jeg få komme innom?
Jo, men om du sier fra først. Og venter til vi inviterer deg.
En lang pause. Kari så på Sofie med blikket hun etter hvert hadde lært å tolke: overraskelse blandet med småsårethet den som gjerne endte i telefonsamtale med Even om noen timer.
Javel, sa Kari til slutt. Som du vil.
Suppen ble stående på komfyren. Hun dro hjem før Lill hadde rukket å våkne. Ga barnebarnet et kyss gjennom soveromsdøren: «Hysj, hun sover.» Tok med seg nøklene.
Om kvelden kom Even hjem og kjente straks suppe-lukten.
Å, var mamma innom?
Ja.
Det lukter godt.
Even?
Han hang fra seg jakka i gangen. Så på henne.
Hva?
Hun kom inn uten å si ifra, kastet maten jeg lagde i går, flyttet på tingene mine og gikk rundt i leiligheten.
Sofie, hun mente bare å hjelpe.
Det har du sagt før. Men jeg vil at du sier fra til henne. Si at hun alltid må ringe først.
Even tok en brødskive, tygde.
Jeg sier ifra.
Du sier alltid det.
Da sier jeg det enda en gang.
Sofie øste opp suppe, satte bollen foran ham. Han smakte.
Hun er god til å lage mat, sa han, og så straks at det var feil ting å si.
Sofie spiste i stillhet.
Noen dager senere sto Kari igjen i gangen denne gangen en fredag omtrent klokken to. Lill hadde begynt å våkne etter dagsøvnen sin og ropte i sprinkelsengen, Sofie gikk for å hente henne akkurat da hun hørte nøkkelen vris om.
Våken, jenta mi? ropte Kari inn i leiligheten. Bestemor er her!
Lill sluttet å gråte umiddelbart, noe hun alltid gjorde når Kari kom. Sofie visste ikke helt om hun skulle glede seg eller ikke over det.
I barnerommet sto Kari og strakte armene ut. Lill svarte med samme.
Hei, sa Sofie.
Hei, hei. Kari løftet barnebarnet, svingte rundt. Har savnet deg. Har du ringt?
Nei. Jeg var rett i nærheten.
Jaja, jeg skal være stille. Forstyrrer ikke.
De gikk til kjøkkenet. Sofie laget te. Lill satt på bestemorens fang og spiste brød med smør som Kari hadde tatt med selv sammen med noen andre ting Sofie ikke helt fikk oversikt over.
Jeg hadde med kake, sa Kari. Fra bakeriet, sukkerbrød. Lill elsker jo sukker.
Lill får ikke kake.
Hvorfor det?
Hun er to og et halvt. Jeg gir ikke så mye søtt ennå. Hun fikk reaksjon på sjokoladekrem sist.
Det var kremen, her er det vanilje. Ikke sjokolade.
Kari, vær så snill.
Et lite stykke tar ingen skade, Sofie. Kari snakket mildt, og det gjorde det nesten verre. Jeg oppfostret Even uten noe tull.
Barn er forskjellige. Lill reagerer annerledes på mat.
Du bekymrer deg for mye.
Kanskje. Men hun er min datter. Ikke gi henne kake, vær så snill.
Pause. Lill famlet etter posen. Kari flyttet den forsiktig unna.
Javel. Ingen kake.
Takk.
De drakk te. Lill lekte med en liten kasserolle og en tresleiv Kari hadde funnet i nederste skuffen uten å spørre. Sofie så det, men sa ikke noe sleiven var ren uansett.
Hvordan har Even det på jobb? spurte Kari.
Greit. Litt sliten.
Han har alltid vært sånn. Gir alt, og så blir det for mye. Han burde hatt ferie. Skal dere på ferie til sommeren?
Vi vet ikke ennå.
Jeg kunne tatt Lill med på hytta. Masse frisk luft, grønnsakshage.
Jeg skal tenke på det.
Hva er det å tenke på? Si ja til juli.
Kari, jeg sa jeg skal tenke på det.
Kari så på henne. Sofie holdt koppen med begge hender og møtte blikket. Etter en stund snudde Kari seg mot Lill.
Kom hit til bestemor, du.
Lill løp over gulvet. Kari løftet henne, dyttet nesen inn i håret hennes, trakk pusten.
Gode jenta mi.
Sofie vasket kopper og så ut vinduet. Fiolen sto fortsatt i vinduskarmen. Knopp nummer to holdt på å sprekke ut.
Men kaken dro Kari frem da Sofie måtte ta telefonen. Da hun kom tilbake, hadde Lill kakebiten i hånden, og Kari et tilfreds lite smil.
Kari.
Bare en liten bit, Sofie. Hun ville ha selv.
Hun tar det hun får. Hun er to.
Nettopp. Hun er bare barn. Man trenger ikke være så redd for alt.
Sofie tok forsiktig sukkertøyet fra Lill, ga henne et eplebåt fra skålen på bordet. Lill tok den uten protest.
Jeg ba deg la være å gi henne kake, sa Sofie rolig.
Hun ville jo smake, jeg forklarte jo.
Da kan du si nei. Du er voksen.
Kari reiste seg og tok vesken.
Da går jeg, tenker jeg.
Greit.
Du er sint.
Nei. Jeg ber deg bare holde reglene våre når du er hos oss.
Deres regler, ja. Kari kneppet igjen vesken. Greit.
Hun gikk ut. Lill vinket og ropte «Ha det, ha det!». Kari svarte mykt fra gangen: «Ha det, lille sol». Døren lukket seg.
Sofie ryddet bort kaken, satte posen i gangen for å huske å gi den tilbake.
Om kvelden sa Even igjen: Hun mener det bare godt.
Jeg vet det, sa Sofie.
Hva er egentlig problemet, da?
Sofie var stille lenge før hun svarte:
Forstår du virkelig ikke at hun kommer og går som hun vil, gjør som hun vil, og ikke anerkjenner at jeg bestemmer her? Dette er vårt hjem. Jeg skal ikke kjempe for retten til å bestemme over mitt eget barn.
Even satt i sofaen med mobilen. La den fra seg etter hvert.
Hun hjalp oss med leiligheten, Sofie.
Der var det.
Sofie la hendene i fanget.
Jeg husker det.
Uten henne hadde vi leid i fem år til.
Jeg vet, Even.
Kanskje vi bare
Skal tåle alt, da? La henne komme og gå uten å si fra, gjøre akkurat som hun vil fordi hun ga oss penger?
Even svarte ikke.
Slik fungerer det ikke, sa Sofie. Hjelp er hjelp, ikke et frikort.
Han tok opp telefonen igjen.
Jeg snakker med henne.
Du har sagt det to ganger før.
Da sier jeg det én gang til. Hva vil du jeg skal gjøre?
Det hun ønsket, var at Even selv skulle forstå uten å være nødt til å forklare det igjen og igjen, uten at hun måtte mase. Men hun så at han ikke forsto eller ville forstå; for da måtte han gjøre noe, og det ville bety konflikt med moren verre for ham enn hennes stillhet.
Ingenting, sa Sofie. God natt.
Hun gikk for å se til Lill.
Datteren lå med armene ut fra kroppen, ansiktet ned i puten. Sofie snudde henne forsiktig, strøk håret. Lill mumlet noe, våknet ikke. Sofie sto i mørket og lyttet til barnets pust.
En uke gikk. Så enda en uke.
Kari ringte lørdag morgen:
Sofie, tenkte å komme søndag. Går det bra?
Søndag er opptatt.
Opptatt hvordan? Even sa dere skulle være hjemme.
Vi har planer. Kanskje en annen gang?
Pause.
Jeg kjøpte leke til Lill. Hadde lyst å levere den selv.
Du kan sende den med Even.
Ny, lengre pause.
Greit. Kari hadde en annen tone nå. Ikke egentlig såret, bare annerledes. Ja ja.
Søndag kveld sa Even:
Mamma er lei seg.
Jeg vet.
Hun sier at du ikke vil slippe henne inn.
Jeg vil bare ikke slippe henne inn uten forvarsel. Det er noe annet.
For henne er det det samme.
Sofie brettet rent sengetøy på senga. Tok et laken, ristet.
Even, hvem side står du på?
Jeg står ikke på noen side. Jeg vil bare
Nei. Dette handler ikke om forståelse mellom kvinner. Dette handler om hvem som bestemmer her. Er det oss to, eller hun?
Han satt på sengekanten og så på henne.
Oss.
Da må du si ordentlig ifra. Ikke slik som før skikkelig. Det gjelder at hun må ringe før hun kommer, gjøre som jeg ber henne om med Lill. Og hun må levere nøklene tilbake.
Han løftet blikket.
Nøklene?
Ja. Nøklene.
Sofie, men det er
Hva da?
Han reiste seg, gikk til vinduet, snudde seg.
Det vil såre henne veldig.
Og hennes besøk sårer ikke meg?
Det er ikke det samme.
Hvorfor ikke?
Stillhet.
Fordi hun er mor, sa han til slutt.
Og jeg er mor til Lill. Og kona di. Sofie la lakenet på hylla. Jeg sier ikke hun ikke kan komme. Jeg sier hun må ringe. Spørre. Gjøre slik jeg ber om. Det er faktisk ikke mye å be om.
Han svarte ikke. Gikk ut på kjøkkenet, og Sofie hørte han satte på vannkokeren.
Hun trakk frem Lills genser fra kurven, liten med ender på. Én knapp holdt dårlig den måtte hun sy fast senere.
To uker etter ringte Kari til Even og sa hun var opptatt fredag på grunn av nevøens bursdag, men ville gjerne komme lørdag, hvis det passet. Even svarte: «Selvfølgelig, kom». Sa ikke noe til Sofie.
Lørdag åpnet Sofie døren og så svigermor med to bæreposer.
Hei. Even sa du kom.
Ja, her er jeg.
Kom inn.
Hun hjalp til med posene; poteter i nett, løk, et glass hjemmelagde sylteagurker, en bit svinekjøtt i plast, epler, en pose hvetemel.
Jeg skal lage piroger, forklarte Kari mens hun lastet alt på bordet. Even elsker med hodekål.
Kari, kan jeg få spørre
Har du kjevle? Jeg glemte min.
Ja, men
Flott. Jeg begynner med deigen mens Lill sover.
Og hun vasket hendene, fant skapet med melet på egen hånd hun visste altså hvor ting sto.
Sofie gikk inn på soverommet, fant Even med nesen i mobilen.
Sa du til henne at det passet?
Han så opp.
Ja. Hun ville veldig
Men du spurte ikke meg.
Sofie, det er min mor.
Dette er vårt hjem. Du burde spurt.
Du hadde sagt nei.
Alt lå i den ene setningen. Du hadde sagt nei, derfor spurte jeg ikke.
Sofie svarte ikke. Hørte lyden av tatt gryte på kjøkkenet, lukt av stekt løk, litt svidd, så løk igjen.
Neste gang spør du, hvisket hun. Alltid. Forstår du?
Even svarte, men hun fikk det ikke helt med seg. Hun gikk til Lill som holdt på å våkne.
Kari bakte piroger som smakte nydelig: sprø skorpe, fylt med kål. Lill spiste en hel og ba om mer. Kari strålte. Sofie spiste i stillhet og tenkte på kjøttkaker, sukkerbrød, fiolen i vinduskarmen.
Da Kari skulle gå, stoppet hun i gangen og pekte på veggen.
Her ville det vært smart å ha en liten hylle. Til skoene.
Vi skal vurdere det, sa Even.
Jeg så noen fine laget av bjørk på torget, kan kjøpe en.
Nei takk, sa Sofie. Hvis vi skal ha, fikser vi det selv.
Kari så på hennes ansikt først, så på Even. Tok på seg skoene og gikk.
Døren lukket seg stille igjen.
Hvorfor sånn? spurte Even.
Hva mener du?
Hun ville bare hjelpe.
Hun ville bestemme over mitt gang-gulv uten å spørre.
Han gikk ut på kjøkkenet. Sofie hørte ham ta den siste pirogen.
Midten av april var kjølig. Sofie gikk tur med Lill før lunsj, så hjem og leggetid. Vasket, strøk, lagde mat. Noen ganger leste hun hvis Lill sov lenge. Lite, men sitt eget liv.
En dag, mens Lill sov og Sofie satt med en bok i vinduet, gnissa nøkkelen igjen.
Hun la fra seg boken.
Kari trådte inn, så seg hektisk rundt og fikk øye på Sofie:
Å, du er hjemme. Bra. Jeg skulle bare henge opp noen nye gardiner. De gamle her er jo litt falmet.
Hun hadde et sammenrullet stoff i armene. Rullet det ut: beige gardiner med små blomstermønster, tette.
Kan du vente litt, sa Sofie.
Kari så på henne.
Hva?
Vent. Vær så snill. Jeg vil ikke ha nye gardiner. Jeg liker mine.
Men dine er jo helt enkle. Disse er kjempefine, jeg fant dem på salg.
Kari. Sofie reiste seg. Jeg sa at du må ringe før du kommer. Har jeg ikke sagt det?
Jo.
Men du kom uanmeldt igjen.
Jeg tenkte du var hjemme.
Det er ikke poenget. Du må ringe. Sofie tok et skritt mot henne. Og jeg vil ikke ha nye gardiner. Jeg valgte de jeg har. Ta med dine hjem, vær så snill.
Kari stod med stoffrullen. Så lenge, så pakket hun sammen gardinene igjen.
Okei. Du bestemmer her.
Tonefallet sa at «bestemmer» betydde sta eller utakknemlig.
Ja, svarte Sofie. Jeg bestemmer.
Kari gikk uten å drikke te. Første gang på flere måneder hun gikk uten noe på komfyren.
Om kvelden sa Even:
Mamma ringte. Hun er opprørt.
Jeg vet.
Hun sier at du var direkte.
Jeg ba henne følge det vi har snakket om.
Hun ville hjelpe.
Even. Sofie så på ham. Tror du virkelig at om du har gode hensikter, kan du da gjøre alt du vil i andres hjem?
Han svarte ikke.
For hvis du mener det, har vi ulike syn på livet. Hvis ikke, støtt meg. Ikke henne. Jeg er kona di.
Han tok hånden hennes. Holdt den lenge.
Jeg snakker med henne, sa han.
Du har sagt det fem ganger.
Sofie
Fem ganger.
Han slapp hånden. Gikk.
Hun vasket opp, tørket benken, flytta fiolen tilbake mot lyset. Tre knopper sto nå i blomst, fjerde på vei.
Slutten av april. Even fylte tretti.
Sofie gledet seg til å feire. Fant oppskrift på honningkake med rømme og karamellkrem. Kjøpte alt som trengtes, bakte kakebunnene om kvelden mens Lill sov. Lagde kaken ferdig om natten, satte den til kjøling i kjøleskapet.
De skulle bare være noen få: Anders og Tormod med koner, søsteren Hanne med mann. Og så klart, Kari.
Sofie dekket bord: potetsalat, ovnsbakt laks, hjemmelagede agurker, diverse pålegg. Hun la arbeid i det, gjorde det skikkelig.
Kari kom først, ringte på forhånd og sa hun gjerne ville hjelpe, men Sofie svarte: «Alt er klart, kom bare når det passer». Kari gikk straks inn på kjøkkenet.
Å, så fint du har gjort det. Hun så på bordet. Fisk?
Ja, ørret.
Even liker laks bedre.
Det blir ørret i dag.
Jaja. Hun flyttet på en gaffel på duken. Har du bakt kake helt selv?
Ja. Honningkake.
Even liker napoleonskake bedre.
Det har han ikke sagt.
Nei, men jeg vet det.
Sofie kuttet brød, sa ikke mer.
Jeg ville rukket å bake hvis du ville ha napoleonskake, fortsatte Kari. Men det går vel bra.
Gjestene kom, det ble liv, Lill sprang mellom de voksne, alle ga henne småkaker. Sofie passet på at det ikke ble for mye.
Even var fornøyd. Lo, snakket, drakk litt vin. Sofie så på ham og tenkte: Du er egentlig så god. Bare fastlåst mellom oss to, og forstår ikke at dette må løses mellom deg og henne.
Rundt bordet satt Kari rett overfor Sofie.
Da kaken ble servert, allerede oppdelt, sa Kari til kona til en av Even sine venner:
Honningkake. Sofie har bakt selv.
Åh, det lukter nydelig, sa hun.
Ja, honningkake er spesielt. Ikke alle liker det, litt tung.
Noen tok et stykke. Sofie så på kaketallerkenen.
Even liker napoleonskake best, bemerket Kari til ingen spesifikk. Men det går vel.
To sekunder pause før samtalen gikk videre. Men Sofie hadde fått det med seg.
Hun ryddet kjøkkenet, sto der et minutt, trakk pusten. Kom tilbake.
Utover kvelden begynte Lill å bli trøtt og grinete, Sofie løftet henne og gikk mot barnerommet. Kari reiste seg.
La meg legge henne, sa hun.
Jeg gjør det selv.
Sofie, du er sliten, jeg kan
Jeg gjør det selv, Kari.
Kari stoppet. Fra stua hørte Sofie latter og glassklirring.
Du er sånn alltid, sa Kari lavt, jeg vil hjelpe, men du lar aldri. Det sårer.
Sofie snudde seg. Lill halvsov på skulderen hennes.
Kari, sa Sofie, jeg vil legge min egen datter. Det er ikke for å være slem. Det er min rett.
Hun la Lill. Strøk henne over håret. Lill sovnet tvert. Sofie lukket døren og gikk ut igjen.
Gjestene begynte å pakke sammen. Hanne klemte broren, vennene tok på seg. Alt gikk mot slutten.
Kari sto på kjøkkenet og la salaten i en plastboks.
Hva gjør du?
Tar rester. De vil jo ellers bare gå til spille.
Det gjør de ikke. Vi spiser dem i morgen.
Men det er masse igjen.
Jeg tar dem selv, Kari.
Men jeg har jo allerede
Gi meg boksen.
Sofie holdt stemmen rolig. Kanskje derfor så Kari ekstra sterkt på henne før hun satte boksen fra seg.
Hva feiler deg, Sofie?
Ingenting. Gi meg boksen.
Kari satte den på plass i kjøleskapet. Pause.
Sofie, jeg er ikke en fiende for deg.
Det vet jeg.
Jeg elsker Even. Og Lill.
Jeg vet det. Sofie satte boksen på plass. Men jeg har min familie. Even har kone og datter. Vi trenger litt plass.
Hva mener du med plass?
Jeg mener dette. Sofie snudde seg. Bare de to var igjen på kjøkkenet. Du kommer og går uten forvarsel, gjør hva du vil, kaster maten min, flytter tingene mine, tar med gardiner, gir Lill mat jeg har sagt nei til. I dag sa du foran alle at min kake var feil ofte sa du det ikke direkte til meg en gang. Even har aldri fortalt meg at han foretrekker napoleonskake. Men selv om det var sant, trenger du ikke si det foran alle.
Kari svarte ikke.
Jeg er ikke fienden din, fortsatte Sofie. Jeg er moren til ditt barnebarn. Kona til din sønn. Jeg har lyst til at vi skal komme overens men det krever regler.
Vil du ha meg ut? spurte Kari lavt. Ikke sint. Nærmest rådvill.
Jeg ber om respekt for hjemmet vårt.
Jeg respekterer dere.
Nei. Det gjør du ikke. Sofie trakk pusten. Nå kan du si farvel til gjestene og gå hjem. Jeg vil prate med Even i morgen.
Kari tok vesken. Så lenge på Sofie. Gikk ut i stua, klemte Even, ga ham et kyss. Pratet litt, smilte kort. Tok en titt inn til Lill, men det var stille og mørkt. Kledde på seg og forsvant.
Even låste bak siste gjestene, kom inn på kjøkkenet.
Jeg er sliten, sa han.
Sett deg. Vi må prate.
Han satte seg. Så på henne.
Seriøst?
Ja.
Hun helte te til dem begge.
Even, jeg vil at du tar nøkkelen hennes.
Han satte fra seg koppen.
Hæ?
Nøkkelen til leiligheten. Ta den.
Lang stillhet. Han så på tekoppen.
Sofie
Jeg vet hva du kommer til å si. Hun blir såra. Hun hjalp oss. Sofie snakket jevnt. Men jeg har funnet løsningen. Vi tar opp et lite lån, betaler det hun bidro med, så har hun ikke lenger noen rett til å gå inn og ut.
Men vi betaler jo ned boliglånet? Hvorfor ekstra lån?
Da slipper du å si «hun hjalp oss» som forklaring på at hun bestemmer alt.
Jeg sier jo ikke det.
Du sier nettopp det. Hver gang.
Han gikk til vinduet, så ut mot det eneste lyset i blokka overfor.
Mamma har alltid vært den som tok ansvar, mumlet han. Etter pappa ble borte, var det bare henne og oss to. Hun har aldri sluppet taket.
Jeg vet.
Hun mente ikke vondt.
Jeg vet det også. Jeg sier ikke du skal slutte å elske henne, men du må sette grenser. Du har et eget hjem nå.
Hun blir såret over nøkkelen.
Kanskje. Men enten følger hun reglene, eller så får hun ikke nøkkel. Dette er ikke ondsinnet. Det handler om struktur.
Han snudde seg.
I kveld sendte du henne bort.
Jeg ba henne gå hjem etter samtalen. Ikke det samme.
Hun var opprørt.
Jeg også. Mange ganger.
Han reiste seg. Jeg kan gjøre det. En gang, ordentlig.
Han sto lenge i vinduet. Hun forlot ham der og la seg.
Tre dager skjedde ingenting. Kari ringte ikke. Even gikk til jobb, spiste middag, var sammen med Lill litt før leggetid. Stille.
Fjerde kvelden sa han:
Jeg har ringt henne.
Sofie så på ham.
Og?
Det var vanskelig. Han grep seg i nakken. Hun gråt.
Jeg vet.
Hun sa vi ikke er glade i henne lenger.
Hun sier alltid det.
Mhm. Han så ned. Jeg forklarte om nøkkelen. At hun må ringe. Ikke flytte på ting. Ikke gi Lill noe uten at du sier ja.
Sa hun ja?
Etter hvert. Sier jeg er påvirket av deg, at du vil ha henne ut.
Og du?
Jeg sa vi har bestemt det sammen.
Sofie pustet ut.
Takk.
Hun ber om en uke til med nøkkelen. Lover å levere den tilbake, men vil vende seg til tanken.
Det holder ikke.
Gi henne én uke, Sofie. Hvis ikke hun leverer, henter jeg den.
Hun vurderte det.
Greit. En uke.
Han nikket. Fant avisen fra jobben. Slo opp.
Om lånet, har jeg også tenkt. Du har rett, vi får regne litt.
Vi regner sammen.
Jeg kjenner en rådgiver i banken. Kan høre med ham.
Gjør det.
De var stille sammen, hverdagsstille. Lill på rommet sitt lagde små lyder, lekte med klosser.
Sofie gikk ut, så inn til henne. Lill bygde et tårn, veldig konsentrert.
Tårn, sa Sofie.
Tårn, gjentok Lill og la på en kloss til.
Tårnet vaklet, men sto.
En uke etter ringte Kari på onsdag: Kommer det å passe lørdag? Sofie svarte: Det passer.
Kari kom lørdag, presis. Med en liten pakke med bildebok til Lill. Leverer boken, uten omstendigheter.
Her, sa hun. Om dyr. Hun elsker dyr.
Takk, sa Sofie.
Heisann, bestemor! Lill løp til henne.
Kari løftet henne, holdt hardt. Så på Sofie, ikke med bitterhet, men noe annet.
Te og prat om været, hytta, varmere sommer, Lill bladde i boka, pekte på reven, haren, bjørnen.
Bamse, sa Lill.
Ja, bamse, sa Kari.
Etter kaffen fant Kari frem nøkkelringen. Tok av én nøkkel, la den på bordet.
Her. Som avtalt.
Even tok den. Satte den i lomma.
Takk, mamma.
Bare hyggelig. Kari var rolig. Dere sier ifra når dere vil ha besøk. Akkurat som vi ble enige om.
Ja, sa Even.
Er ikke imot å komme på avtale. Forstår jo at dere er familie, har egen hverdag.
Vi er glade for å se deg, sa Even.
Hun så på ham. Så på Sofie.
Jeg vet det, sa hun.
Kanskje det var sant, kanskje ikke. Sofie ofret ikke tid på å fundere på det.
Kari dro klokka halv seks. Lill vinket i vinduet. Kari vinket tilbake, snudde nede på fortauet og ble borte.
Even lukket vinduet.
Ja? sa han.
Ja, svarte Sofie.
Lill forsvant inn på rommet med boken. De ble stående ved vinduet sammen.
Hun ringte sjelden etter det, sa Even. Det er vanskelig for henne.
Jeg vet.
Angrer du?
Sofie tenkte seg om. Skikkelig, uten å røsje.
Nei, sa hun. Jeg angrer ikke.
Jeg heller ikke.
De sto sammen og så ut vinduet. Nede forsvant Kari i den sennepsgule genseren, vesken over skulderen. Hun tok til venstre og ble borte bak hjørnet.
Vi burde flytte skapet, sa Even plutselig.
Hvilket skap?
I gangen. Hun flyttet det i vår, du sa det sto feil.
Du husker det?
Ja.
Sofie så på ham.
Nå?
Hvorfor ikke?
De gikk ut i gangen. Skapet sto inntil veggen, feil vei før sto det på skrå så døren var lettere å åpne.
Even tok tak på ene siden, Sofie på andre.
En, to, tre, sa han.
Sammen skjøv de skapet på plass. Døren åpnet seg lettere.
Slik, sa Even.
Slik, svarte Sofie.
Lill kom inn med boken.
Mamma, se, rev!
Rev, sa Sofie. Lur.
Lur, gjentok Lill, og forsvant inn igjen.
Sofie gikk på kjøkkenet. Skjenket vann. Satt glasset på bordet og så mot vinduskarmen.
Fiolen sto der hun hadde satt den. Tre knopper hadde blomstret denne måneden, alle tre sto i flor: mørklilla, hvit kant, frodige. Den fjerde var på vei, fortsatt lukket og stram. Bladene var mørkegrønne, jevne. Den hadde slettes ikke tørket inn.
