Ingen glede uten kamp
«Hvordan i all verden klarte du å rote deg bort i noe sånt, din godtroende tullejente? Hvem vil ha deg nå med barn i magen? Og hvordan tenker du å forsørge barnet da? Ikke regn med min hjelp! Jeg har oppdratt deg, men å oppdra ungen din også? Det får holde. Du får pakke sakene dine og komme deg ut herfra!»
Siv senket hodet og lyttet stille. Den siste gnisten av håp om at tante Tone ville la henne bo der en stund, i hvert fall til hun fikk seg jobb, forsvant som dugg for sola.
«Om mamma bare hadde vært her »
Faren kjente Siv aldri. Mammaen døde for femten år siden påkjørt av en promillefull bilist i et fotgjengerfelt. Jenta var nær å havne på barnehjem, men en fjern slektning, morens halvtremening, dukket plutselig opp. Tante Tone jobbet som rådgiver på rådhuset og hadde et lite hus for seg selv, så overtakelsen gikk lett.
Tone bodde i utkanten av Halden, der sommeren bringer varme late kvelder og vinteren varer evig med regn på tvers. Siv var alltid mett, aldri fillete, og vant til å jobbe: hus, hage, høner og kaniner det var alltid et eller annet å gjøre. Det manglet kanskje litt på omsorg og kos, men det får være måte på gråting over spilt melk.
Siv var flittig på skolen, kom seg etter hvert inn på lærerhøgskolen og nøt noen bekymringsløse studentår før de vips var over. Som nyutdannet returnerte hun hjem, men gjenforeningen ble ikke helt som hun hadde håpet.
Tante Tone fikk ut frustrasjonen, pustet en gang dypt, og ble litt roligere.
«Nå er det nok. Ut, jeg vil ikke se deg mer.»
«Men tante Tone, kan jeg i det minste »
«Nei! Det er sagt!»
Siv pakket kofferten, bet i seg tårer, og gikk ut i sommergata. Hun hadde ikke akkurat forestilt seg livet som hjemløs før hun hadde fått fast stilling. Hun var ikke synsk, tross alt.
Det ble å gå gatelangs i Halden, tankene svirret. Solen stekte på modne epler, pærer og plommer i bakgårdene. Det duftet av nybakt brød og kaffe fra nabohusene. Fire flasker brus og en pose sjokolade på tom mage det hadde vært noe. Men hun stoppet ved en grind utenfor en hage, og ropte mot en kvinne som stod ute og skylte rabarbra.
«Unnskyld, kunne jeg få litt vann?»
Astrid, en solid dame i femtiårene, snudde seg og smilte: «Kom inn, du, om det er i god mening.»
Hun rakte over et glass fra krana. Siv satte seg på benken og drakk i små slurker, mens hun kjente hvor trøtt hun var.
«Vil du sitte litt? Det er jo hett som på sørlandet i dag.»
«Tusen takk. Jeg eh, har nettopp fullført lærerskolen. Men jeg har ingen plass å bo. Vet du om noen som leier ut et rom, kanskje?»
Astrid kikket nærmere på henne ren og pen, men med det der slitne blikket til de som har båret litt for mye altfor lenge.
«Du kan bli her, om du oppfører deg ordentlig og rydder opp etter deg. Betal det du kan, så blir vi enige. Skal jeg vise deg rommet?»
Astrid syntes selskap hørtes kjekt ut. Litt ekstra penger skader aldri ikke når Hamar er såpass krokete og ensomt vinterstid. Sønnen besøker bare i høytidene, så litt skravling later på en grå ettermiddag fristet.
Siv følte seg heldig som en lottovinner og fulgte etter. Rommet var lite, men koselig med utsikt mot hage, skrivebord, et par stoler og en skranglete seng. Prisen var ikke avskrekkende.
Snart satt hun på rådhuset og søkte jobb og dagene løp av gårde. Jobb, hjem, jobb. Siv så kalenderbladene fly forbi.
Hun og Astrid ble venner. Siv hjalp til med klesvasken, luket litt ugress, og om kveldene var det te på trammen. Høsten snek seg sakte innover østfold-jordene.
Svangerskapet gikk greit. Siv var ikke kvalm, huden var fin, men magen rundet seg. Hun betrodde Astrid historien sin. Helt vanlig, egentlig.
På andre året av lærerskolen falt hun pladask for Arne, sønn av ressurssterke foreldre begge dosenter på universitetet. Fremtiden hans var lagt: master, doktorgrad, kontorjobb nær familien. Han var kjekk, morsom, snill, og jentene flokkets rundt ham. Men det var Siv han valgte. Kanskje på grunn av smilet hennes, de brune øynene, eller skjørheten? Kanskje fordi han forstod hva motgang gjør med folk? Ingen vet. De var nærmest uatskillelige og hun så bare framtid sammen med ham.
Men en dag i mars ble alt annerledes. Hun kunne ikke spise, luktene var ekle og magen sur. Mensen uteble. Hun kjøpte graviditetstest, gikk på hybelen, drakk vann og ventet. To streker. Stirret på dem. Var dette mulig? Snart eksamen og dette i tillegg! Hvordan ville Arne reagere? De to hadde ikke akkurat barneplaner.
Likevel en uventet bølge av varme for det lille livet i magen.
«Lille venn,» hvisket hun til magen.
Den kvelden tok Arne henne med hjem til sine. Den samtalen ville hun helst glemme. Foreldrene gikk rett på sak: abort, og ferdig med det. Etter endt utdanning kunne hun dra sin vei. Arne måtte tenke på karrieren, og Siv passet ikke inn.
Hva Arne fikk høre, kunne hun bare ane. Dagen etter kom han inn på rommet hennes, satte igjen en konvolutt med penger og gikk.
Abort var aldri aktuelt. Siv elsket allerede babyen i magen. Pengene tok hun, hun var ikke dum; hun visste de ville komme godt med.
Da Astrid fikk høre alt, klappet hun henne på skulderen. «Sånn er livet, vettu. Du valgte rett barn er en gave. Kanskje alt skjer med en mening.»
Men tanken på forsoning med Arne fikk Siv bare til å rynke på nesa. Hun tilga ham ikke aldri.
Tiden gikk. Siv måtte etter hvert slutte å jobbe hun vagget rundt som en mating på jakt etter reir. Hun lurte på om det ble gutt eller jente, men ultralyden viste bare en frisk unge.
I slutten av februar, på en lørdag med snøslaps og fuglekvitter, begynte riene. Astrid satte henne i bilen og kjørte til fødeavdelingen. Siv fødte uten store problemer det ble en ordentlig kraftkar av en gutt.
«Jakob,» hvisket hun og kilte ham på kinnet.
På barsel traff hun noen trivelige damer. En fortalte at kona til en toller akkurat hadde fått jente der de var ikke gift engang, bare bodde sammen. «Og han kom hver dag med roser, sjokolade, lapper til sykepleierne og det ene med det andre. Likevel gikk det dårlig. Hun ville ikke ha barn, sa hun, og reiste sin vei, la igjen et brev Ikke klar, sto det.»
«Og ungen da?» spurte Siv.
«Hun får morsmelkerstatning, men de sier hun egentlig bør mates med morsmelk. Men ingen har melk til overs med egne barn, vettu »
Sykepleieren trengte hjelp: «Kanskje noen kan amme henne likevel? Hun er så svak.»
«Jeg kan,» svarte Siv, la Jakob fra seg og tok den lille jenta på armen.
«Liten og lys! Jeg kaller henne Ingrid, jeg.»
Jenta var bitteliten ved siden av Jakob.
Hun ga bryst, og Ingrid slurpet i vei til hun sovnet igjen, så liten og hjelpeløs.
Siv ammet begge i noen dager.
To døgn senere kom sykepleierne inn. «Jentas far vil gjerne takke hun som mater datteren hans.»
Så møtte Siv grensevakten, kaptein Even Lund ikke høy, men med stål i blå øynene.
Resten av eventyret gikk som ild i tørt gress på barselavdelingen og snart visste hele Halden om det.
På utskrivningsdagen stod legene, sykepleierne og hjelpepleierne ute foran sykehuset. Utenfor ventet en SUV, pyntet med norske flagg og rosa og blå ballonger. Kaptein Lund hjalp Siv inn i bilen, hvor Astrid og Jakob allerede ventet. Først fikk hun en blå pakke så en rosa.
Under sjåførens humring rullet bilen ut av byen.
Sånn kan det gå man vet aldri hva hjertet leder til. Siv så ut av vinduet, holdt begge barna tett og smilte forsiktig mot Astrid. Bilen luktet av tulipaner og babylotion. Kaptein Even, som hadde gått ned på kne på sykehuset og bedt henne gifte seg med ham, kastet blikk på henne i speilet mens lille Ingrid sov med en knyttneve om Sivs lillefinger.
Hjemme ventet ikke bare et hus der ventet varme, sukkersøte boller, Astrids godt brukte skap, som nå skulle fylles med leker og et liv ingen kunne forutsi, men som fra nå av var fylt av mening.
