Eksamen
Nå er det NOK! Hvis du ikke slutter å mase og gnage på meg, gidder jeg ikke gjøre noe som helst mer! Jeg går rett og slett ikke på den eksamenen! Bare blir hjemme! Hva skal du gjøre da, hæ?! Ingrid slang sekken i hjørnet av gangen, reiv lua av hodet og skar grimaser.
Moren svarte henne ikke. Hun bare rista på hodet og forsvant ut på kjøkkenet.
Ingrid sparket av seg jakka, og holdt på å slenge den etter sekken, men tok seg i det. Hun åpnet skapet, hang jakken pent opp, og sukket tungt.
Der, ja Nok en runde med krangling og, selvfølgelig, om INGENTING!
Hvorfor må moren alltid bry seg om absolutt alt? Hva tror hun, er Ingrid fortsatt ungen som ikke kan tankene sine? Glemmer hun virkelig at Ingrid har time med ny privatlærer i dag? Må det minnes på hvert kvarter?!
OK, det var kanskje litt overdrevet fra Ingrids side. Mamma hadde ikke akkurat plaga henne urimelig; hun hadde bare spurt om Ingrid husket at hun skulle til sin tredje norsklærer dette året. Men det er noe med at mødre alltid må ha en finger med i spillet. Og det trykker akkurat på Ingrids knapper. Hun fyrer seg opp og det har blitt en vane, selv om det ikke alltid er grunn til det.
Ingrid vasket hendene på badet og så seg i speilet.
Hei på deg, frøken flott! Kviser, pappas stutt nese, og disse elleville, rødblonde mankene etter mor. Hvor mange ganger har ikke Ingrid spurt om å få farge håret? Men nei, moren skal på død og liv klamre seg til at skjønnheten kommer med tida, Ingrid, du kommer til å takke meg en dag!
Ja, særlig, mamma. Alle andre er helt vanlige og så må jeg se ut som en fugleskremsel her i Asker. Fletter, liksom! Hvem går med fletter nå da?
Ingrid humret litt for seg selv da hun kom på hvor krisemaksimerende mamma ble etter at de forhatte flettene røk for saksen under barnesaks-opprøret i tredje klasse. Mamma sto der med en hårtust i hånden, øynene på stilk: Ingrid, hvorfor?!
Fordi alle kommanderer! Det er mitt liv, mine regler, jeg bestemmer, så klart!
Alle sier at man må høre på foreldrene og lære av deres erfaring. Til hva da? Hva skal jeg med deres gammeldagse ideer? Min generasjon vurderer alt på tre sekunder via mobilskjermen, ikke noen halvtimes foredrag med bøker, for guds skyld! Mamma sier selvfølgelig at internettet ikke kan lære deg å være menneske, men hvor skulle hun vite det fra? Hun kunne trengt et par ungdomskurs selv, tenker jeg
Ingrid pirket på en kvisekorpe. Godt mamma ikke ser. Da hadde det blitt ramaskrik! Som hun maser med alle legene og snakker om arr men Ingrid bryr seg ikke, det viktigste er hva som er inni, ikke utenpå! Prøv å forklare det til en voksen.
Åh! For et ord foreldrene. Mamma har jo født henne, men det gir da ikke eierrett på et menneske! Ingrid er et eget individ, ikke en ting!
Ingrid blunket til seg selv i speilet.
Herregud, mamma, det er ikke rart jeg mister lysten til å høre deg forkynne om juss og fremtid. Hun, altså, kjenner mer til lovverket enn foreldra sine til sammen. Om de var like oppdaterte, hadde de i det minste klart å skille seg på skikkelig vis.
Mamma har verken stolthet eller ambisjoner. At pappa dro til en yngre dame var én ting, men boligen ble jo delt akkurat som han ville. Joda, leiligheten fra bestemor står i Ingrids navn, men sånn skal det jo være! Og hva fikk mamma? Barnetrygd? Og? Hva med årene hun brukte på hjem og familie hallo!
Hun husker alt; stemningen hjemme de siste årene, mammaens dype sukk når hun satte middagen på bordet og pappas likegyldighet i et mumlende takk for maten. Sovesofa i et kott fordi det ikke var skapplass; pappa hentet klærne sine på soverommet hver morgen. Til slutt satte mamma vekkeklokka så hun rakk å komme seg ut før pappa sto opp. Ingen flerårig mas det var faktisk Ingrid selv som til slutt, fjorten år gammel, ba dem bare om å skilles, for alle var lei.
Voksne, altså! Alltid vi lever for deg! og du er meningen med livet vårt! Sier de. Men det er løgn fra start til slutt. Alle lever for seg selv. Også foreldrene hennes.
Ta den nye leiligheten den er mindre, og litt lenger fra sentrum, men møblene er fine og det er pynt overalt; mamma fikk bytta til seg bedre samvittighet fra pappa, det skjønner alle. Ingrid fikk stor plass, men det handler ikke om at de vil henne vel, bare at de skulle slippe å krangle i retten.
Hun rynket pannen og tok likevel salven fra hylla over vasken. Ikke noe bevis på at mamma har rett men det virker jo faktisk. Og i dag trenger hun det. Fordi det er kveld og det er taket
Taket dukket opp i Ingrids virkelighet for noen måneder siden. Alt startet da Simen, skolens store sjarmør, plutselig sendte henne en melding: Bli med ut og gå?
Ingrid trodde det var en spøk. Hele klassen visste jo hun var småforelska, og de ertet henne litt uten nevneverdig ondskap. Man kunne stole på Ingrid, for hun lot alle få jukse av henne og rakk alltid opp hånda når bøllete lærer Gerd ikke fikk svar fra noen andre.
Ingrid, jeg spurte deg sist! Skal du rekke opp hånda nå igjen?
Men Gerd, du, jeg har lurt på en ting: Var Karl Johan virkelig tyrann? Kan vi si han var totalitær?
Og plutselig ble læreren med på spørsmålene hennes, og hele klassen pusta lettet ut.
Da Ingrid viste meldingen til sin erkefiende og bestevenn, Marthe, bare fnøs hun: Ja vel, så gå nå bort til ham! Hva er det verste som kan skje? Vi lever da ikke i steinalderen lenger!
Resultatet? Ingrid gikk faktisk dit hun skulle og etter det ble alt annerledes.
Taket på den gamle, nå nedlagte blokka var selvfølgelig ikke det tryggeste stedet, men ungdommen i Asker elsket det. Hver gang Simen tok henne i hånda og sa Se deg for nå, det er hull der, fikk Ingrid hjertebank og telte trinnene spent.
Første gang han dro henne tett inntil seg der oppe, foran alle, og la armen rundt henne det føltes som om ingenting annet betydde noe. Noen jenter fra parallellklassen så surt på henne, men Simen hadde valgt Ingrid.
Der, på kanten, kysset han henne for første gang. Resten av gjengen dro på kino, men Ingrid ble igjen for Simen sa de kunne gå sammen, bare de to, senere. Kvelden var magisk. Ingrid gikk ofte og drømte om stemmen hans som sa: Ingrid, du betyr mye for meg. Jeg kan ikke sånt, å prate om følelser, men kan vi?
Og de hendene, og de varme leppene
Så banker det lett på døra. Ingrid, du kommer for sent Maten står på bordet Moren igjen! Ingrid stormet ut av badet, med trynet til en sinna furie tatt rett ut av en meme på nettet.
Hva vil du med meg?! Jeg husker alt! Kan du slutte å mase! Pappa orka deg ikke mer og stakk av, nå er det meg neste? Jeg drar til pappa! Bor der! Hører du?!
Lenger kom hun ikke. Mamma sukket og dro til Ingrid en real ørefik.
Gå, du. Og når du kommer hjem i kveld, ikke glem at du har tentamen i norsk i morgen. Få deg litt søvn
Ingrid var sjokkert. Det hadde aldri skjedd før. Joda, hun hadde kanskje bedt pent om trøbbel, men samme hvor stri hun var, så hadde aldri moren slått henne. At grensen nå var nådd var en eye-opener.
Men Ingrid hadde aldri vært av den lettskremte typen. Sekk, jakke, hodetelefoner hun ville smelle med døra så det ljomet i hele blokka, men klarte å trekke pusten i tide. Ingen grunn til å late som hun var drama queen.
Med en time til undervisning, en time hos privatlæreren, og først klokka seks med Simen Perfekt! Mamma kan sitte hjemme og være bekymret greit for henne. Pappa nekter jo å svare på første forsøk uansett, så hun får ha Simen for seg selv. Kanskje han har noen råd? Foreldrene hans bryr seg aldri. Simen får bruke sitt eget kort med månedlig grense, han har alltid freshe klær, og ingen voksne som blander seg inn. De mener at seksten år er gammel nok til å ta ansvar Forberedelser til eksamen får du ordne sjæl, gutten min. Fremtida må du velge selv.
Tenk, så heldige noen er
Ikke alle har ei mamma som klenger seg fast.
Pappa ringte da hun sto utenfor privatlæreren.
Hva er det som skjer nå? Mamma sier du skal flytte hit?
Åh, pappa! Slutt da. Har ikke tid til drama. Kjersti skal jo ha baby når som helst, og hva skal jeg gjøre da? Barnevakt, eller?
Mhm. Slutt å diskutere med mora di, ellers skrur jeg igjen pengesekken. Klart?
Det liker jeg med deg, pappa. Alltid rett på sak.
Ikke gnag for mye på henne. Hun fortjener ikke det.
Pip, så la han på. Alltid sånn. Krangler med hverandre, men pappa støtter alltid mamma hvis det gjelder Ingrid. Merkelig greier!
Den nye privatlæreren traff Ingrid ikke helt. Han bare snøftet over hennes betraktninger om metaforer, dyttet frem en tjukk norskbok og sa les kapittel tre, fire og åtte til neste gang!. Først ble hun irritert, men etter et par gode eksempler tenkte hun at litt ekstra lesing kanskje ikke skadet.
Hun vil da ikke framstå som dum? Simen er jo smart. Man må følge med! Ingrid har sett nok videoer om parforhold og samtlige sier det samme: En jente skal være smart og selvstendig! Selvstendigheten kan hun vente litt med, men smart det kan læres! Mamma fikk jo også satt livet sitt sammen igjen, tok opp studier mens hun venta på å få innvilga skilsmissa.
Mamma droppa universitetet da Ingrid kom. Først permisjon, så ble det ikke mer for Ingrid var stadig syk, og besteforeldre fantes ikke. Barnehagen varte i seks uker, resten hjemme. Ingrid hatet grøt, barna var kjipe, og mammas fang var alltid bedre. Pappa sa en gang:
Du lar henne aldri være alene. Hun blir vant til å ha deg der. Det er ikke bra, det.
Da Ingrid begynte i andre klasse, fikk mamma tak i en nabo som kunne hente henne på SFO, og begynte på deltidsstudier igjen og skrudde sammen en liten bedrift som pynter selskapslokaler. Ingrid syns egentlig det var litt stilig med den kreativiteten. På jobb var mamma sjef stolt og sterk. Slik ville Ingrid også være.
Men dette morskontroll-greiene er skumle saker. Nå var hun enig med pappa. Det tærer på! Jo da, Ingrid hadde innført bank på døra-regelen, og forbød hennes mor å blande seg for mye. Men likevel klarte mamma alltid å følge med i kulissene, med det evige: Ingrid, hvordan går det, hva har du på planen, er du sulten? Ingrid fikk lyst til å hyle: Kan du la meg være i fred!? Jeg er IKKE et barn lenger!
Noen ganger gjorde hun også det. Kjeftet, trampet men mamma tok det alltid som småbarnsutbrudd.
Hun stresset gjennom byen etter privattimen, spent på å møte Simen igjen. For et par timer ingenting annet i hodet; ikke foreldre, ikke eksamen, ikke mas.
Ved skoleporten pleide de alltid å møtes, men ikke i dag. Ingrid ventet, men Simen svarte ikke på meldinger heller. Ikke likt ham. Uro krøp inn i magen.
Hun tok trappene til taket alene og kjente at hun ble nervøs. Med Simen i hånda hadde hun alltid følt seg trygg, nå var hvert trinn litt skummelt.
Taket møtte henne med en sulten, sur vårvind og stillhet.
Ikke et barn å se.
Ingrid var på vei til å snu. Det var blitt mørkt, så hun rufsa med glidelåsen for å finne telefonen. Plutselig hørte hun noe ved kanten hun holdt pusten.
Simen
Han satt helt ytterst, bena dinglende utfor, skuldrene lå nede på brystet. Hun hadde ikke kjent Simen så lenge, men skjønte straks at det var noe intens smerte på gang.
Ingrid slapp sekken på taket og gikk sakte mot ham. Hun turte ikke si navnet, men satte seg ved siden av, og lot føttene stå trygt på betongen. Hun unngikk å se for mye nedover.
Hei
Hei Simen vendte ikke hodet, så Ingrid tok forsiktig hånda hans og kjente at han var iskald.
Du er kald
Hæ? Han så på henne, men blikket var tomt, helt annerledes enn den gutten hun hadde blitt glad i.
Der og da skjønte Ingrid kanskje for første gang hvordan mamma må ha det når hun krangler. Det dypt menneskelige, grusomme frykt for ikke å nå gjennom til den man elsker.
Simens hånd var slapp og kald i hennes, nesten livløs.
Går det bra?
Hun lurte på om foreldrene alltid hadde det sånn, om man kunne venne seg til den frykta?
Nei Simen presset tilbake fingrene. Ikke i det hele tatt, Ingrid
Har det skjedd noe?
Hun spurte ikke, hun konstaterte. Også det funka.
Ja.
Vil du fortelle? Jeg skjønner om du ikke vil, men kanskje det hjelper
Han løftet hodet, så på henne så merkelig at hun frøs litt.
Synes du vi ikke er nære nok?
Nei, det var ikke det jeg mente Du betyr mye for meg, men jeg vet ikke om du synes det samme.
Ingrid, selvfølgelig. Jeg har ingen andre enn deg.
Hjertet hennes hoppet over et slag, eller to, og slo så høyt at hun lurte på om Simen kunne høre.
Ingen? Hva med foreldrene dine? glapp det ut, før hun rakk å stoppe seg selv.
Simen rykket til, og vred nakken så Ingrid gispet.
Pass deg!
Ja! Hold meg igjen! Eller press meg bort! Det gjorde de også!
Hvem?
De jeg har kalt mamma og pappa, men de er ikke det! Forstår du? Jeg er fosterbarn! Jeg visste det tror jeg, men nå fikk jeg det svart på hvitt! I dag ga moren min meg papirene, fortalte at jeg kom til familien deres og livet mitt er ikke mitt! Jeg tok en annens plass, Ingrid! Alt er feil!
Han ropte nå, og Ingrid klamret seg til hånda hans, livredd for å slippe taket.
Det var ikke tvil om at Simen faktisk hadde hatt svære tanker om å hoppe over kanten. Masken hans falt så fort de var alene, hun så lys og varme under alt det tøffe. Nå skammet hun seg plutselig for all overfladisk sinne mot sine egne foreldre.
Hva er egentlig urettferdighet? Ingrid skjønte at hele hennes kamp for å bli voksen var fullstendig meningsløs. Her satt en gutt som ble voksen på et øyeblikk fordi han MÅTTE. Men uten støtte, slik hun alltid har hatt.
Simen, jeg er redd! Nå rant tårene, og det var dét som fikk Simen til å våkne litt.
Hæ? Du? Han dro henne fort inn til seg, og hun krøllet seg inntil ham.
Ikke gjør dumme ting, vær så snill! Om de har kastet deg ut jeg slipper deg ikke. Du er det viktigste jeg har!
Jeg heter ikke Simen stemmen hans hørtes hul ut. Ingrid stirra på ansiktet hans med tårer i øynene.
Hva heter du da?
Ola. Og et annet etternavn også.
Samma for meg om du heter Santa Claus! Du er fortsatt deg, og det er alt som betyr noe!
Men det betyr ikke at alle andre skjønner det Ingrid, hva skal jeg gjøre nå?
Kan du dra hjem? Kastet de deg ut?
Nei, hun gråt og ville ha meg der. Men far jeg slo ham.
Hvorfor det?
Han stengte døra og ville ikke slippe meg ut. Ropa om at jeg ikke skjønner. Men hva skal jeg skjønne, Ingrid?! Hvorfor nå?
Det blåste kaldt. Han krympet seg igjen, og det var stille lenge før han svarte:
Jeg vet ikke Til slutt. Og Ingrid trakk pusten lettet for i stemmen hans var det et lite spørsmålstegn.
Skal jeg bli med deg hjem?
Hvorfor det?
Fordi da kan vi høre på dem sammen. Kanskje vi får vite hvorfor ting skjer, akkurat nå. Og så, hvis du vil, går vi tilbake hit. Jeg lover å ikke prøve å stoppe deg.
Han så overraska på henne. Hun tok hånda hans fast, dro ham i retning trappa.
Kom!
Han vrei beina ned på taket igjen, hun leide ham mot utgangen.
Jeg er en feiging, Ingrid
Æsj! Ikke snakk tull. Hvem hadde ikke blitt paff av å plutselig få vite sånt? Skjønner du?
Hun snublet, han tok tak og hindret henne i å ramle.
Se deg for, a!
Ser at du har blitt forsiktig nå også, ja! sa hun, og tente lommelykta. Kom; vi har mye å ta igjen!
Den kvelden vil de aldri glemme.
Samtalen med Simens foreldre var vond, men nødvendig. Forsoning. Simen fikk vite at hans biologiske far snart skulle ut av fengsel, og ville ha kontakt og at kvinnemennesket som hadde vært hans mor, bare tok på seg ansvaret etter at bestevenninnen omkom i feil forhold.
Min mamma
Ja, Simen, hun gjorde det.
Nå vil han ha kontakt?
Han vil møte deg, ja.
Jeg vil ikke.
Det er ditt valg. Vi støtter deg.
De snakket lenge. Ingrid skjønte de aldri kom tilbake til det taket, ikke en kveld, aldri senere. Noe var annerledes nå.
Da Ingrid snek seg hjem rundt midnatt, låste hun stille opp døra, tok ikke engang av seg skoene før hun listet inn på kjøkkenet. Der sto mamma som vanlig ved vinduet, og Ingrid kastet seg rundt henne, klemte henne og snuste inn mammas velkjente parfymeduft.
Det kom; det ordet som setter alt på plass og gir plass til håp:
Unnskyld
Og ekkoet av det som alltid vil være viktigst for mamma i hele verden:
Og du. Er du sulten?
Nei, mamma. Takk Vet du, jeg tror faktisk jeg har bestått eksamen i dag.
Hvilken eksamen da, Ingrid? Det er jo lenge til selve eksamenen!
Den viktigste, mamma. Men jeg tar resten en annen dag.
Hvorfor ikke nå?
Fordi jeg har tentamen i morgen og trenger å soveIngrid gliste i mørket, så mamma ikke kunne se tårene som presset på.
Fordi jeg er trøtt, mamma. Og fordi jeg vet du venter på meg uansett. Det er ganske fint.
Morens hender holdt rundt henne litt ekstra lenge før hun slapp.
Det er det mødre gjør, sa hun lavt.
Ingrid nikket. Før hun ruslet mot rommet sitt, kikket hun tilbake på silhuetten av mamma i kjøkkenlyset. Hun hørte stemmer i hodet gamle bekymringer, kranglene, alt sammen. Nå hørtes de bare fjerne ut, små og ubetydelige.
I natt skulle hun sove. Ikke for å være klar til tentamen, men fordi hun endelig forsto noe viktig om å være voksen, og ikke minst om å være menneske: At det meste som teller finnes midt mellom skrubbsår og omfavnelse. At alt kan forandre seg på et øyeblikk, men at noen holder deg igjen så du ikke faller.
Hun satte mobilen på lydløs. Lot sekken ligge midt på gulvet. Kikket mot takvinduet og himmelen bak den, mørk og uendelig, akkurat som alle spørsmålene hun fortsatt ikke hadde svar på.
Det gjorde ikke noe lenger.
Hun hadde allerede bestått.
