Husnissen
Marcus, var det du som har ryddet ute i gården? Anne la hånden på skulderen til sønnen sin.
Gutten skvatt og dro av seg hodetelefonene. Monsterne på skjermen fortsatte å denge løs på hverandre i et voldsomt dataspill, men Marcus brydde seg ikke lenger.
Hva, mamma?
Jeg spør, har du vært hjemme lenge fra skolen?
Nei, kom nettopp.
Men hvem har da ryddet ute?
Hvordan skal jeg vite det? Kanskje det var Ingeborg?
Anne lo. Hennes tre år gamle datter var nok ivrig og energisk, men til slike heltedåder rakk ikke små barnehender riktig enda.
Artig, du!
Da må det ha vært husnissen!
Ja, selvfølgelig! For en skravlebøtte du er! Gå og hent Ingeborg hjemme hos bestemor, hun har vært lenge borte nå. Jeg lager middag imens. Er du sulten?
Ja! Men jeg og gutta spiste boller i kantina, det var etter andre timen. Mamma, vet du når vi får begynne førsteklasse i morgenskiftet egentlig?
Det har ingen sagt noe om, vennen min. Skolen er altfor full.
Ja, ja. Men da kan jeg sove lenger om morgenen i det minste. Marcus fant alltid noe positivt selv i det mest irriterende.
Anne kysset sønnen på hodet, rufset ham på øret mens han prøvde å unngå mammas kjærtegn, og gikk ut på kjøkkenet.
Ungdommen, altså…
Tretten år, tror han er voksen, men blir like stiv når Anne kysser de mørke, tette hårene på hodet akkurat slik faren hans hadde.
Barna hennes var så forskjellige. Marcus, mørkhåret og blåøyd, høy og lik faren sin Sander som to dråper vann. Ikke bare utseendet; hun så allerede glimt av denne staheten og omsorgen. Ute i hagen var det kanskje ikke ham, men kjøkkenet skinnende og oppvasken var i hvert fall det Marcus som sto for. Og gulvet glinset fortsatt etter fuktig rengjøring. Hvor finner man ellers slike hjelpere? Kanskje når dattera blir større.
Ingeborg var Annes lille mirakel. Nesten ti år ventetid, en nesten oppgitt håp. Komplikasjonene etter første fødsel holdt på å ta fra Anne selv dette lille. Men miraklet kom, en lys liten jente, linfarget krøllete hår, blå øyne som Marcus. Hun var mer lik Anne, en mild, klengete kattunge. Kom og la seg inntil mammaen eller broren, bare for å stå og smile.
Ingeborg, hva driver du med nå?
Smilet hennes lyste opp hele rommet. Slik hennes jente kunne smile, kunne ingen annen i verden. Det visste Anne med hjertet. Nå… Nå var hun alene om å vite det.
For smil som det var ikke bare lett for henne, det gjorde vondt på det ømmeste stedet. For det var farens smil, Sanders. Men han var borte nå…
Anne ville rope ut av sorg, men hun kunne ikke. Barna var nær.
Mannen hennes jobbet som brannmann. Slukket branner, reddet folk. Og de siste han reddet, var familien fra en liten gård far, mor og tre barn. Han gikk tilbake for bestemor, som nektet å forlate dyrene. Da var det for sent, flammefellen smalt igjen rundt dem.
Anne visste før alle andre at noe hadde skjedd. Hjertet snørte seg sammen, en uro som varslet ulykke. Hun slapp Ingeborg fra fanget, ropte til svigermoren, som var på besøk for å hjelpe med babyen:
Mamma, ta henne! Jeg må ringe!
Så kjørte hun i full fart mot nabobygda, til brannstasjonen hvor Sander jobbet, uten å merke at melk hadde trukket gjennom genseren og at hendene verket.
Hvordan hun holdt på forstanden, er fortsatt et under for henne i dag.
Barna hjalp. Marcus forlot henne ikke et sekund.
Marcus, kom, jeg legger deg nå, svigermor, Aud, sto nesten ikke på beina av utmattelse, men hun forlot aldri Anne. Nesten tvang henne til å spise og drikke, hentet Ingeborg til matingen.
Jeg vil være her med mamma! Marcus ristet på hodet og hvilte hånden sin mot Annes kinn. Bestemor, hvorfor er hendene hennes så kalde?
Anne husket alt dette bare i bruddstykker. Hun husker bare hvordan hun pakket sakene, stappet leker og barneklær i poser.
Jeg klarer ikke å være her lenger… Det føles som om Sander skal smelle i døra og rope, som alltid: «Jeg er hjemme!»
Det er helt rett, Anne. Vi reiser til meg. Dere kan bo der, og så finner vi ut av alt etter hvert.
Nei… Jeg vil ikke det. Ikke til dere heller. Beklager. Det er for mye som minner om ham. Alt er vondt… Jeg vil til mormors hus.
Men kjære deg, huset har stått tomt i årevis! Kan du ta barna dit?
Det går bra. Litt vask og orden, så blir det fint igjen. Og dere er jo der. Jeg klarer det ikke uten dere.
Jeg er med, alltid…
Ikke gråt mer. Vi har så mye å gjøre. Kan du se til Ingeborg? Jeg må pakke ferdig. Og få Marcus til å spise han rører jo nesten ikke maten. Bare spiser sammen med meg, men jeg orker ikke å spise selv.
Dette går ikke. Du er mor! Har du det bra, har barna det bra. Hvis du ikke tar vare på deg selv, går det utover barna også. Jeg klarer ikke mer, Anne. Vær så snill! Ta vare på deg selv!
Anne kysset svigermors hender fort og gikk tilbake til pakkingen. Hun måtte vekk. Lykke som en gang fylte denne lille leiligheten, ville aldri komme tilbake, og å gå rundt i rom som pustet av den gamle lykken det var for vondt.
Mormors hus tok ikke imot henne med åpne armer. Ikke rart heller. Hun hadde jo glemt det, løpt ut i sitt nye liv.
Anne gikk gjennom rommene, strøk med fingrene over veggene, tørket støv av mormors gamle kommode, fortsatt dekket av brodert duk, og slo opp vinduene for å slippe inn den friske, kalde høstluften.
Mamma, ta barna inn så lenge. Jeg kommer når Ingeborg skal ha mat.
Klart, er du sikker på at du klarer deg?
Ja…
Ikke lenge etter kom Silje inn døren. Annes venninne fra skolen, alltid like handlekraftig og rett fram.
Så her sitter du, uten å si ifra? Hvor er klutene?
Silje, alltid sprudlende og hjelpsom, lo og grep en bøtte med vann.
Å, Silje! Anne rakk ikke si mer før hun lo sammen med venninna si.
Og hvor er barna?
Hos mamma.
Fint! Kom igjen, vi har mye å gjøre. Du blir vel her i natt?
Ja, hadde tenkt det.
Flott, da setter vi i gang!
Silje kastet seg over vinduskarmen med vaskeklut i hånda.
Silje! Anne stirret forundret da hun så magen på venninnen.
Ja, ja. Jeg blir mamma i februar. Men du, Anne, det er ingen sykdom å være gravid!
Hvem er faren?
Hvem ellers enn Thomas? Han dro sin vei da han fikk vite det. Jeg blir eneforsørger. Forteller mer siden.
Kommer han ikke tilbake?
Nei… friheten var viktigere for ham. Men jeg skal ha et barn, Anne! En baby, endelig!
Anne visste hvor mye det betydde for Silje. Med første mannen fikk hun høre av svigers at problemet var henne. De brøt, og straks etter fant de ut feilen lå på hans side, men da var det for sent.
Nå ryddet de sammen til langt utpå kvelden. Men det var verdt det. Huset våknet til liv, som om det pustet tungt ut all støvet og pusten inn ny varme.
Trette satte de seg med te og snakket. Tiden går så fort…
Var det ikke nesten i går at de sprang hit for å snappe nystekte boller og løpe videre til elva til mormors rop bak seg:
Dere er noen ramper! Kan dere ikke spise ordentlig som folk?
De bare veivet til svar: Vi er tilbake om en time!
En time varte til kveld. Fant de mormor ute i åkeren, grep de hakene og hjalp til. En kvinne, alene på gården og i tillegg jobbet hun på meieriet. Sønnen bodde i byen, og Anne var den eldste barnebarnet. Moren hennes døde under fødselen, og faren stakk til byen og lot Anne være igjen hos mormoren. Da han fikk et nytt barn, reiste mormor og Anne til byen en kort stund, men de vendte hjem igjen.
Mormor døde da Anne fylte atten. Akkurat da hun forelsket seg i Sander. Hun merket ikke at mormor ble svakere og svakere, før det var nærmest for sent.
Tre måneder hadde de sammen. Altfor kort…
Men mormor fikk gjort noe viktig for Anne. Hun kalte inn Aud, svigermoren, da hun lå syk. Hva de snakket om, visste Anne aldri, men etter det hadde hun fått ny mamma.
Hun hadde begynt å kalle Aud for mamma allerede før bryllupet.
Er det greit? Hun spurte stille. Da Aud nikket, pustet Anne lettet ut.
Det var nemlig ikke naturlig for Anne å åpne seg for noen andre enn mormor. Nå fikk hun en til, som så på henne med samme varme.
Med Aud kranglet Anne aldri. Hvorfor skulle hun? Bare støtte og omtanke hadde hun fått derfra. Er det noe poeng i å slåss med de som er familie i hjertet?
Og egentlig lærte Anne på den harde måten at slekta ikke alltid oppfører seg slik de burde. Da mormor døde, kom faren og stemoren og svigermor på besøk.
Solid hus. Dette kan vi tjene på.
En fremmed, høy kvinne tråkket rundt og ristet på hodet.
Alt er så stelt ut! Kjøpere liker at det er rent.
Kjøpere? Anne våknet litt til.
Den uka etter begravelsen var som et mørkt slør. Hun gjorde noe, spiste litt når Aud tvang henne, vasket eller løp rundt, men stoppet opp hele tiden. Ventet på at mormor skulle komme ut og rope.
Drømmene dine, Anne! Ta og hjelp meg heller! Vi skal lage syltetøy til vinteren!
Kjøpere? stemoren rakk så vidt å trekke på skuldrene før Anne måtte finne seg et sted ute og kaste opp.
Da kom Aud til og satte skapet på plass.
Ut herfra, med en gang!
Hvem er du, og hvorfor styrer du så fælt her?
Dette er Annes hus. Jeg hjalp til med papirene da mormor skrev det over på henne. Så dere har ingenting her å gjøre. Tenkte å utnytte ei som har mistet alt!
Tordenværet holdt seg unna Anne. Aud dro henne inn, la henne på senga og trøstet henne: Du skal aldri bli sparket ut, jeg lovte din mormor!
Neste gang Anne så sin far, var på hennes eget bryllup.
Hun hadde ikke invitert ham. Han kom av seg selv.
Ungene ertet Sander, hun lo hjertelig da mannen skulle prøve å svøpe en stor dukke. Så la noen en hånd på skulderen hennes. Hun snudde seg, ennå leende.
Hei, datter…
Hun ble svar skyldig. Faren hennes la noen nøkler i hånden hennes og klemte den.
Unnskyld. Papierene ligger hos Aud. Hun forklarer alt. Vær lykkelig!
Han snudde og gikk ut i stillhet.
Leiligheten hun arvet var liten, men koselig. To rom og stor nok kjøkken. Anne skjønte ikke hvorfor hun skulle flytte dit fra mormors hus.
Her er det enklere for dere. Byen gir flere muligheter. Du må ta utdanning, sa Aud og satte seg fornøyd ved kjøkkenbordet.
Hun hadde fått Anne til å snakke med faren og forklart ham hvor mye det betydde med hjelp fra han. Så hadde han gått med på å gi Anne leiligheten.
Jeg skulle fått tid til det… mumlet Anne og så forsiktig på Aud.
Du får, og jeg skal hjelpe deg. Du er flink. Det er sløsing å la talent gå til spille.
Anne kom seg gjennom universitetets avdeling i byen. Det var tøft, men Aud hjalp alt hun kunne passet Marcus, bidro med mat og støtte.
Alle pustet lettere da Anne begynte å jobbe, og Marcus fikk begynne i barnehage.
Vi drar til Sørlandet! Sander lo og holdt seg for ørene da både Marcus og lille Ingeborg brølte av glede.
Den eneste ferien de fikk tatt sammen. Anne og Sander svømte til de var helt utslitte, holdt vakt på stranden og lo om kvelden når de gikk på brygga etter solen var gått ned og himmelen var stjerneklar.
En kveld ble Sander igjen på land for å ta Marcus på karusell, mens Anne og Aud ruslet nedover brygga.
Helt nede på enden kranglet et par. De ropte og skjelte høylytt, men ruslet sammen mot land mens de fortsatt kjeftet.
Aud så etter dem og sukket.
Hvorfor sløse med livet og bruke det på uvennskap? Til slutt blir de jo venner, men dagene får de aldri igjen. Hvorfor ikke bare gi hverandre en klem?
Tror du de virkelig blir gode venner? spurte Anne.
Ja, de som er sinte på hverandre med tårer i øynene, de bryr seg dypt. Jeg så hvordan hun løp etter ham, og hvordan han snudde seg fem ganger. Men denne kvelden får de aldri tilbake. Husk det, Anne. Tiden man har sammen forsvinner fort. Sløs den ikke bort på sårhet.
Den samtalen har Anne vært så takknemlig for etterpå. Hun kunne i dag si, med hånden på hjertet, tiden med Sander sløste de aldri bort.
Anne tok kjelen av plata og var nær ved å miste den. En skygge løp forbi utenfor kjøkkenvinduet, og hun fikk hjertet i halsen. Det var ikke Marcus. I halvmørket lusket en fremmed mann over tunet.
Første tanke var å låse alt og rope, men så husket hun at de andre var på vei hjem. Hun måtte passe på.
Trebøttehåndtaket på mormors gamle kjele var varmt. Hun trakk pusten og gikk ut.
Hvem er der?!
Døra til uthuset pep. Anne frøs til.
Hva vil du?! Jeg roper hvis ikke du går!
Skyggen steg opp mot trappa og hun rygget.
Ikke skrik, Anne. Det er bare meg, Lars.
Anne slapp kjelen av lettelse og ropte høyt da hun svies på leggen.
Lars, hva gjør du ute i hagen min? Hvorfor kom du ikke inn?
Den kraftige mannen så ned, akkurat som Marcus når han har gjort noe galt.
Vel… Du, døra til uthuset datt nesten av. Tenkte jeg skulle få ordnet det før jeg drar til bikubene i morgen. Vet ikke helt når jeg kommer hjem igjen.
Anne skjønte plutselig alt det rene tunet, det rettet gjerdet, ny trapp ute ved badstua.
Så det er du som er min husnisse! gliste Anne.
Hæ? Jeg?
Husnissen, ja! Jeg har fått en som hjelper til, men han drikker ikke melk av skåla, bare jobber. Marcus sier han trenger katt, det er kjedelig å være husnisse alene. Kjeder du deg?
Lyset fra kjøkkenvinduet var nok til at Anne kunne se at Lars rødmet.
Unnskyld, skulle ha sagt fra før.
Takk, Lars. Hvorfor har du egentlig hjulpet oss?
Lars svarte ikke, han vinket og gikk ut porten uten å hilse på Aud og barna som akkurat kom hjem.
Ja, se det! Aud gliste og overrakte Anne et melkespann. Sett det kaldt.
Du visste, mamma?!
Alle i bygda vet. Lars har vært lun på deg siden Sander, det har du ikke sett?
Nei…
Virkelig? Lyver du nå?
Jeg hadde ikke peiling…
Kom, vi må snakke. Bare få barna i seng. Dette blir langt!
Det ble en lang kveld. Anne helte mer vann i teen til Aud og hørte stille etter.
Han kom hit for et år siden og spurte om jeg ville la han fri til deg. Så gjennomtenkt type visste at det var meg han måtte spørre!
Og du sa ja?!
Hvorfor ikke? Du er ung, Anne. Hele livet foran deg. Barna vokser til og flytter ut en dag. Da er det deg og meg… Det er trist. Ikke gjør det mot deg selv. Du elsket Sander, ja, og kjærlighet som det får man bare én gang. Men noen har hell de får elske igjen, lære seg å ta imot nytt og godt når livet gir dem sjansen. Så godta dette, ta det som gave. Kanskje vil du aldri elske Lars som du elsket Sander, men får du ro og varme, så er det godt nok. Marcus trenger en mann i livet sitt… Lars har vært som en storebror. Viste du at han har lært Marcus å kjøre bil?
Nei…
Han tør ikke fortelle det, vet du. Han er redd du skal tro at han prøver å ta farens plass.
For noe tull!
Snakk med Marcus om det da. Han vil så gjerne. Ingeborg forstår ikke, men det blir nok bra. Bare pass på deg selv, Anne…
Jeg da? spurte Anne og ble rød.
Ja, drikk te og la meg styre praten! Aud lo mykt. Fyll opp koppen min nå!
Anne og Lars gifter seg året etter. Snart kommer nok en liten gutt til verden.
Se på denne hårdotten, mamma! ler Anne hjemme etter fødselen, stryker håret ned på babyen kontraster mot Ingeborgs lyse lokker.
Akkurat som en husnisse! Aud svøper babyen kjapt og tar ham på armen. Nå har du fått bestemor Dasha!
Mamma…
Skal bare lage mat på kjøkkenet. Hva ønsker du deg?
En stor rød pus, gave fra Lars til Marcus, sniker seg inn, hopper stille opp i vindusposten og betrakter mor og barn. Stillheten slår seg ned inntil katten på vinduskarmen, sammen beundrer de nyfødt og mor dette er lykke… så skjørt, så mykt. Man må verne om det, alltid, varsomt.
Fra kjøkkenet klirrer en skje, og Ingeborg ler. Stillheten sklir ned fra vindusposten, klapper katten på øret, og forsvinner. Katten rister på hodet, vasker seg nøye klar til å hilse den nye i familien.
Gå nå! Her har vi nok voktere fra før!
