For seks måneder siden, skjedde det en stor tragedie i familien vår: pappa gikk bort.
En stund etter begravelsen kom farens bror, onkel Torstein, på besøk. Han pleide å besøke oss svært sjelden. Han hadde også veldig lite kontakt med pappa. De var aldri uvenner, men heller aldri nære. Forholdet dem imellom var alltid kjølig og distansert. Begge levde sine egne liv.
Hvordan var reisen din? spurte jeg. Og hvorfor sier du du til meg? Fordi jeg er yndlingsonkelen din! svarte onkel Torstein med et søtt smil, som om han virkelig var favoritten min.
Onkel Torstein hadde ikke sagt fra at han skulle komme, og vi var ikke forberedt på besøket. Jeg hadde ikke snakket med ham siden pappas begravelse; han hadde ikke ringt oss én eneste gang. Og så plutselig dukket han opp.
Da vi satt sammen og drakk kaffe, spurte han plutselig: Hvordan deler vi arven? Vi tre, eller? Det blir ingen andre, eller? Hvilken arv? svarte mamma, overrasket, etter å ha kommet over sjokket.
Det var faktisk en arv. Vi hadde en fin leilighet, en stor og koselig hytte ute på landet og to biler. Mamma prøvde å overtale meg til å selge hytta og kjøpe en leilighet til meg i byen der jeg studerer. Men vi hadde egentlig ikke hastverk; vi hadde bestemt oss for å vente.
Hvilken arv? spurte mamma igjen. Det er verdiene broren min etterlot meg! sa han. Du vet, hvis Martha og jeg ikke hadde vært her, hadde du fått arven. Så dere har ikke rett til noe som helst! Jeg er broren hans! Jeg har rett til arven! Nei, det har du faktisk ikke. Lovverket er på vår side! Men er det rettferdig?
Onkel Torstein er smart: han vet godt at ifølge norsk lov har han ingen krav på arven. Så han bestemte seg for å spille på vår samvittighet. Vi fant ingen logikk i verken ordene eller handlingene hans. Pappa og onkel Torstein hadde aldri et nært forhold, så det fantes ingen grunn til at han burde ha noe med arven å gjøre.
Da pappa begynte å bli alvorlig syk, sa han klart fra at alt vi hadde skulle gå til meg og mamma. Han hadde ingen planer om å dele vår eiendom med noen andre.
Samvittigheten vår er ren, Torstein, ikke med deg! Og det vet du godt! Du har aldri vært nære broren din. Nettopp! Det er som i en dårlig film! En mann gifter seg, og alt går til kona. Tenk på foreldrene, søsken, nevøer, alle går glipp av alt!
Onkel Torstein presset oss og prøvde å gi oss dårlig samvittighet. Han tvang oss nesten til å vurdere å dele eiendommen mellom oss tre. Nå får det være nok! Vi vil ikke snakke mer om dette! sa mamma.
Da onkel Torstein dro, låste vi huset og reiste tilbake til leiligheten vår i Oslo. Vi kjente onkel Torstein godt, og visste at han kanskje ikke kom til å gi seg. Det var mye på spill store summer: en tredjedel av en stor hytte, en tredjedel av en fin leilighet midt i sentrum, og en tredjedel av to biler. Det utgjør en pen sum, godt over én million kroner.
Onkel Torstein tok oss til retten. Han håper å vinne. Men loven er helt på vår side. Hva tror han egentlig han skal oppnå?
