Engelen som veide hundre kilo og duftet av billig kaffe
Det var stille i lekerommet på barneavdelingen for kreftsyke barn. Bare lyden av papir som ble flyttet på og tusjer som klynket mot arkene brøt stillheten. Denne stillheten var skjør som om den var laget av glass. Den rommet altfor mye voksen konsentrasjon til at man kunne tro den kom fra barn som fortsatt ikke hadde fylt ti år. Oppgaven var enkel: Tegn din skytsengel. Barna forsøkte så godt de kunne.
For meg, Inger, som var fersk frivillig, ble denne dagen en prøve. Jeg var vant til det «riktige» skjønne kirketakene, freskoer hvor englene er lette som dun, med gyldne krøller og blikk som løftet mot den blå himmelen. Jeg gikk mellom bordene, begeistret: Eivind hadde gitt engelen sitt et stort sverd, Marthe sine vinger var så luftige at de liknet skyer. Alt var slik det skulle være vakkert, rørende, og litt likt.
Så kom jeg bort til Silje.
Hun var sju år. Etter mange runder med cellegift var hodet helt nakent og huden hennes så tynn at jeg nesten kunne se gjennom henne. Silje tegnet usedvanlig nøye og stakk tungen fram i munnviken mens hun fargela.
Jeg kastet et blikk over skulderen hennes og svelget vantro et lite stønn.
På arket var det ingen glitrende budbærer. Der hadde hun tegnet en rund, tung mann. Han tok nesten opp hele arket. Ingen vinger. Bare en svær mage som bulte ut under en hvit frakk, et hode skallet som en potet, store skjeve briller hvilende på nesa som en knapp.
Silje spurte jeg forsiktig, satte meg på huk. Hvem er det der? Vi skulle jo tegne en engel?
Det er en engel, svarte jenta bestemt men lavt, uten å ta blikket fra den hvite fargestiften.
Men… Han er litt spesiell? Hvorfor har han ikke vinger? Og… er han så stor?
Han har vinger, protesterte Silje. De er bare gjemt inne under frakken. Så de ikke skal bli skitne. Her blir det fort møkkete.
Jeg smilte mildt. Barns fantasi altså.
På avdelingen hørte vi ofte den tunge, pesende lyden nesten som et godstog som nærmet seg. Sko mot gulvet, tunge skritt, og det virket som om hele linoleumen ristet.
Døren til lekerommet gikk tregt opp, og der sto han.
Per Arnesen, avdelingsoverlegen. En svær mann. Kraftig, med tredobbelt hake og en frakk som aldri kom helt igjen over magen. Ansiktet glinset av svette og så nesten grått ut. Brillene med tjukk, plastinnfatning hang farlig langt nede på nesen og han dyttet dem opp med den lubne pekefingeren. Han luktet tobakk, svette og billig pulverkaffe. Det var tredje døgnet på rad han bodde her på vaktrommet, på en utslitt sofa.
For meg var han bare en sliten, litt ustelt mann som for lengst burde vært pensjonert eller i dusjen.
Så, små kunstnere, lever dere? drønnet han med sin dype stemme, nesten som om den kom fra midten av magen.
Jepp, vi lever, doktor! svarte barnekoret ujevnt.
Han jinglet mellom rekkene, støtte seg tungt mot stolryggene.
Så stoppet han ved en gutt med drypp og blekt ansikt. Han la den digre hånda over pannen hans.
Hold ut, kamerat, mumlet han. Prøvene har kommet. Vi klarer det her.
Så nærmet han seg Silje. Og jeg så hvordan øynene hennes lyste opp. Hun strakte hendene mot den store, tobakksluktende mannen.
Tegner du? spurte han. Og bak de tykke brilleglassene så jeg i et øyeblikk ikke sliten gråhet, men søvnløs, dyp, blå flamme.
Jeg tegner deg… hvisket Silje.
Han lo og dyttet brillene på plass.
Meg? Papiret sprekker vel.
Plutselig pep det alarmerende i gangen, skarp og metallisk.
Per Arnesen forvandlet seg på sekundet. Pusten forsvant, det samme gjorde de tunge stegene. Overraskende bevegelig vendte han seg og forsvant ut av rommet.
Alle blir sittende! ropte han i døra. Kristin, hent akuttsysettet, fort!
Jeg ble stående tilbake med armene hardt presset inntil brystet. Bak veggen var det kaos; korte kommandoer, metall som klirret, stemmen hans, nå ikke lenger godmodig, men stålhard.
Pust! Nå! Bli her! Fortsett å puste!
Ropet ble skremmende.
Det var bønn og kommando samtidig. Jeg lukket øynene. Jeg var redd.
Førti minutter gikk. Evige, seige minutter som dratt ut som seigt gummi. Det var stille i lekerommet. Ingen tegnet. Alle stirret mot døren.
Døren åpnet seg. Per Arnesen kom inn, støttet seg i karmen. Han var gjennomvåt, frakken mørkere av svette, en blodflekk på ermet. Han tok av brillene, gned seg over ansiktet, og trøttheten lyste mot oss. Så sank han ned på en av barnestolene med et stønn; stolen knirket ynkelig under vekten.
Det gikk, gispet han til ingen. Han sover nå.
Jeg så på ham, og plutselig, som om noen rev vekk et slør fra øynene mine, forsto jeg.
Jeg kikket på Siljes tegning. Den tykke, klumsete mannen. Så på Per Arnesen. Jeg så ikke bare svette og overvekt. Jeg så tyngde. En enorm, trygg tyngde av kjærlighet, som trengtes for å holde de små, skjøre sjelene våre jordet når de helst ville sveve vekk. En gullvinget engel fra kirketaket ville vært for lett han hadde ikke holdt igjen noen.
Vi trengte en som ham tung, massiv, luktet jord og kaffe og kunne gripe fast i livet med store never og si heseblesende: «Jeg slipper deg aldri.»
Det blanke hodet hans lyste i lampelyset som en glorie. Men ikke gyllen bare arbeids-glorie, blank av slit.
Silje gled ned fra stolen. Hun gikk til legen som satt med hodet tungt ned, og la armene rundt den solide leggen hans lenger rakk hun ikke.
Jeg sa det jo, hvisket hun og så på meg med voksent blikk. Han gjemmer vingene. Så vi ikke skal fryse.
Per Arnesen la den svære hånden forsiktig på det skallede barnehodet.
Fingrene hans skalv.
Hold ut, små venner, mumlet han. Bare litt til.
Jeg snudde meg mot vinduet jeg orket ikke se mer.
Tårene, de jeg hadde vært så redd for, kom likevel. Jeg gråt over min egen blindhet. Hadde lett etter skjønnhet i det opphøyde og delikate, men skjønnheten satt rett foran meg, svett og klønete på en barnestol tung, uperfekt og det helligste jeg noen gang hadde sett.
