Kjære luksus
Ingrid, nå igjen? Hvor lenge skal dette pågå? Jeg jobber jo bare for katten din!
Katten som Ingrid forsøkte å presse inn i reiseburet, vred seg urimelig ut av armene hennes, dundret ned på gulvet og forsvant inn i et hjørne i gangen, hvor den begynte å hyle dypere enn havet og omtrent like trist. Bare av å se på skikkelsen hans forsto man at katten, som Ingrid for mange år siden ga det poetiske navnet Peer, var villig til å selge sitt ubrukelige liv, som Even mente, for så mye som mulig.
For mange år siden faktisk, for Peer, eller Pus som Ingrid kalte ham kjærlig, hadde bodd hos henne i over ti år. Hvor gammel han var visste hun ikke, siden hun en regntung kveld løftet ham med hjem fra gata. Ikke kattunge, men allerede voksen, selv om han var ung ifølge veterinærklinikken moren hennes tok dem til.
Dit hadde Ragna, Ingrids mor, løpt sammen med datteren, katten tullet inn i et slitt, gammelt barneteppe som hun trykket mot brystet.
Hjelp oss, vær så snill!
Hvor har dere funnet dette uhyret? sa hun blidt bak skranken. Dette er jo en søppelkatt!
Hva gjør det? Det er min katt! Kan du ikke se at han har det vondt? Jeg har da like mye kroner som de med rasekatter, har jeg ikke?
Ragna var sint den dagen. Veterinæren fant det best å ikke diskutere.
For Ragna Ødegård var sta som en fjellbjørk. Hva er det å gjøre, livet er sånn! Prøv å oppdra et barn alene, stelle for to gamle foreldre, alt på lønn som barnehageassistent. Da vokser du tenner.
Hun kunne stå opp for seg selv, men var egentlig mild som en kveldsbris. Hun elsket barn og katter, og til og med hunder, selv om hun alltid hadde vært litt redd for dem.
Hun lot ingen tråkke på seg. Hverken naboene i blokka, foreldre til barna hun passet, eller fremmede som trodde hun var lett bytte. Men hun gjorde det alltid så saklig at de fleste måtte gi seg. Hun ropte aldri, bare fant ett eneste argument, og vips gikk praten helt andre veier. Hun endte ofte i en krok med den som nettopp skjelt henne ut og plutselig åpnet fienden seg, begynte å klage over alt som var vanskelig. Ragna lyttet, nikket og ventet. Etterpå kom takk og unnskyldninger før de ruslet avgårde.
Hvordan, visste hun ikke. Hun hadde et slags magisk øre. Kanskje var det nettopp fordi hun faktisk hørte på folk?
Hvem vet?
Men det var én ting dette ikke hjalp mot: å snakke med sine egne.
Ektemannen forsvant en uke etter bryllupet. Ragnas mor spøkte stadig med at det var lenge å holde ut sånn.
Det gjorde vondt, men Ragna så at moren hadde et slags poeng. Med en som henne fikk man ikke mye orden på noen ting. Og ikke uten grunn sa mannen, da han gikk, mens han smilte mot henne:
En kvinne er du vel ikke mer enn jeg er ballettdanser!
Ragna ble lei seg.
Men noen måneder etterpå skjønte hun at hun ventet barn, og fant ro. Kvinne, uansett! Menn føder jo ikke, gjør de vel?
Hun ventet på å bli mor som man venter på julelysene. Livet hennes var stillestående, uten høytider men dette? Dette var nytt og levende!
Moren ga henne likevel ingen støtte.
Hvorfor vil du dette, Ragna? En byrde bare! Du er ung, du ser bra ut, litt håp har du. Men hvis du føder? Tar du til takke med makaroni og grøt resten av livet? Barn koster, Ragna! Altfor mye, du skjønner ikke nå, men du vil!
Men vi levde jo sånn selv, gjorde vi ikke?
Enig! Men hva godt kom det ut av det?
Ragna begynte å gruble. Vanligvis lød hun moren, men nå føltes alt feil i hjertet. Bare tanken på ikke å få barnet fikk mørket til å legge seg, kvele henne, stenge all luft. Hvordan kunne hun forkaste det som vokste innenfor huden? Nei, her måtte hun stå opp for både barnet og seg selv.
Bestemoren satte punktum. En dag sto hun i stua, flekket med et pent sjal hun kun brukte til fest, og sa:
Du skal føde, Ragna! Jeg hjelper deg!
Men bestemor, og bestefar alene på gården, hvordan skal det gå?
Ragna, han er sterk! Går det ikke, flytter vi ham hit! Slik gjør vi det.
Et pent knytte ble lagt på bordet favorittduken hennes, brodert til bestemorens navnedag.
Du husker den vel? Åpne!
Aldri hadde Ragna kjent eller sett så mange penger, før eller siden.
Bestefar solgte gården. Nå går hovedveien rett over jorda, dyrt ble det! Her er alt vi har spart. Nok til en liten leilighet. Resten må du ordne selv.
Bestemor, dette kan jeg ikke ta imot…
Joda, ta! Ikke for deg for ungen. Hvem ellers skal gi trygghet, om ikke mora?
Dette utløste verdenskrig med Ragnas mor.
Så det er slikt det blir! Da jeg kom for å låne, var svaret “ingen penger”! Nå kommer du med fat og alt ferdig?! Hva har du å si?
Bestemor jagde Ragna ut fra stua. Deretter pratet hun lenge og lavt med datteren.
Men overbevise henne gikk ikke. Moren forsto aldri hvorfor Ragna fikk alt man kan drømme om i hennes situasjon: hjelp, støtte, og til og med egen bolig. Som å vinne i lotto! Hva hadde hun gjort for å fortjene så mye?
Det skjønte aldri Ragna heller. Hun hadde ikke rotet seg bort, ingen stor synd. Bare fulgt sitt hjerte. Som bestemor sa: «Klarer ikke begge å dra vogna, så feiler begge. En er aldri alene om ansvaret.»
Og han var hingst, så dobbelt ansvar! Ikke sørg, Ragna, du har livet foran deg.
Om det sa ikke Ragna noe, men takket bestemor igjen og igjen.
Leiligheten fant bestemor fire rom, selvsagt slitt, men det spilte ingen rolle. En gjeng mørkøyde arbeidskarer, styrt av sur, men flink sjef og bestemor selv, fikset alt på et par måneder. For første gang tasset Ragna inn på soverommet sitt, med barneseng klar, og gråt.
Hva gråter du for, vennen? Nå skal vi feire! ropte bestemor og tørket nesen hennes militært.
Ingrid ble født noen uker for tidlig, og Ragna var redd, men alt gikk fint. Jenta vokste sterk og overraskende mild. Ikke rart, kanskje, for Ragna, brent nok av sin egen mor, sverget at hennes eget barn aldri skulle oppleve samme kulde.
Bestemor er verdens beste for deg! Kjøpte leilighet, hjelper deg med alt! Og jeg? Jeg får ikke treffe barnebarnet engang!
Mamma, bare kom innom, men skrik ikke! Ingrid blir bare redd.
Redd? Hun aner jo ikke forskjell! Hva skal hun være redd for? At jeg tar i litt?
Mamma, du roper. Vær så snill.
Ingenting hjalp.
Vi får se når din egen datter snakker sånn til deg!
Aldri! Nå sto hun rak i ryggen.
Vi får se. Alt handler om oppdragelse. Jeg skjemte deg bort, og får svi nå! Hør her, du har klatret opp på nesa mi og dingler med beina! Jeg er overflødig.
Takk, mamma, sa Ragna rolig.
For hva? Nå gjør du meg nysgjerrig…
For lærdom, mamma. Nå vet jeg hva jeg aldri skal gjøre. Tusen takk for det.
Det var det. Hun lyttet bare til én tanke: «Jeg må bli en annen mamma.»
Lett å si.
Vanskelig å gjøre.
Ragna var ikke trygg, selv om hun prøvde. Ingrid var ingen ramp, men sta som en geit. Allerede som liten visste hun hva hun ville, og maste til hun fikk det.
Kan jeg få en sjokolade, mamma?
Etter middag, Ingrid.
Ikke i det hele tatt?
Nei.
Greit, mamma. Kan jeg få to etter middag hvis jeg spiser pent?
Ragna lo. Etter tom tallerken ble det to sjokolader.
Flinke Ingrid.
Det var sånt hennes personlighet bygget seg på. Hun forsto snart at et spetakkel ikke førte noen steder, så hun kunne til og med få bestemor til å tie, bestemor som ellers skjelte ut alle.
Bestemor, ikke vær så sinna! Det gir rynker. Du er så pen! Kom, jeg skal hjelpe.
Hvorfor det da? Bestemor blev stille.
Ingrid satte seg på fanget, strøk henne over ansiktet med små fingre, glattet ut tenkte bekymringer.
Der! Se så fin du er!
Ragna lo for seg selv og sa ikke et ord.
Slik ordnet det seg etter hvert i familien.
Ragna jobbet, bestemor og bestefar (som hadde solgt gården og flyttet til byen) passet Ingrid.
Så ble bestemor syk. Legene ristet på hodet. Ragna skjønte alt selv.
Bestemor, vi kan dra til Oslo?
Nei, det er ikke nødvendig, Ragna. Jeg har levd mitt. Skulle bare ønske å kunne bli hos dere. Og bestefar… Ikke la ham bli alene!
Si ikke sånn!
Du har rett. Jeg babler…
Det var akkurat da Ingrid dro med en katt hjem.
Den dagen Peer flyttet inn, forsvant Ingrid plutselig. Hun forsvant mellom skolegården og hjemmet bare en rett sti på et par hundre meter.
Alle lette: medelever, foreldre, Ragna, bestefar, til og med bestemor.
Men Ingrid fant veien selv.
Hun stormet inn da Ragna var på vei til politiet. Ansiktet hennes var rødgrått og sammenklemt av medfølelse.
Ragna sa ingenting. Hun dro teppet fra senga, svøpte en knapt pustende katt, og spurte stille:
Er du ok, lille venn? Har du vondt?
Ikke jeg, mamma! Han har det vondt!
Og så løp de.
Veterinæren konstaterte fort at det kunne vært verre. Noen bikkjer skremt vekk, katten skrubbet og sliten, men hel. Etter litt tryllerier fikk de Peer med seg hjem.
Ta med dere pusen. Husk vaksiner neste gang. Ikke si han er innekatt han har jo ikke engang pass!
Ragna nikket, men svelget tungt da hun så regningen.
For denne prisen kunne jeg kjøpt to ekte maine coons, mumlet hun og betalte.
Hjemme tømte hun lommeboka og regnet på det: ikke nok til slutten av måneden. Medisiner til katt, bestemor og Ingrids bursdagsgave skulle kjøpes. Bursdager var nemlig hellige for Ragna.
Mamma, kan jeg be deg om noe? Ingrid listet seg inn på kjøkkenet midt på natta.
Hva er det, vennen min?
Jeg vil ikke ha noen gave. Bare la meg beholde ham. Han kan være min gave.
Ragna klemte datteren og så på den grå bylten som sov ved foten hennes. Hun prøvde å legge katten i eske, men Peer krøp alltid tilbake til henne, trykket hodet mot tøffelen og malte til rytmen av det gamle kjøleskapet.
Naturligvis fikk Ingrid beholde Peer.
Det var merkelig, men denne slitte kjellerpusen vendte seg fort til et varmt hjem. Ellers var han eksemplarisk i oppførsel, og elsket særlig de eldre. Fra bestemor var han knapt et sekund unna.
Han begynte også å endre livet til sine nye folk.
Etter at Ragna betalte dyrlegeregningen, fikk hun nok. Hun orket ikke lenger barnehagelønn pluss to pensjoner. Hun sa derfor opp, livredd, men klarte det. Tilfeldigvis fikk hun jobb som barnevakt i en god familie venninnen hadde anbefalt henne. Og Ragna forbannet seg for ikke å ha våget før.
Siden rullet karrieren videre. Ragna ble nærmest overlevert mellom velstående familier, lønnen steg, ord på ord for at var hun det beste som fantes for de små.
Hver kveld klødde hun Peer bak øret:
Peer, takk. Uten deg…
Peer malte og dyttet labben mot hånden. Øynene søkte Ingrid. Han var lojal mot begge, men hjertet hans var for yngste jenta. Unntak var når bestemor ropte. Ellers var det Ingrid for alle pengene.
Han satt med henne under lekser, poten fast på skriveboka. Han var med når Ingrid gråt utenfor bestemors dør en siste gang.
Han var der da bestefar plutselig døde etter henne.
Og han var der da Ragna utrolig nok møtte en god mann, giftet seg til slutt og fant trygghet hun aldri hadde kjent. Mannen elsket henne for den hun var like mye som ingen andre. Til og med svigermor fant han tonen med straks og stilte bilen til hennes disposisjon, selvsagt, med privatsjåfør.
Nå kunne Ragnas mor valse ut av blokka med potteplanter under armen og fortelle nabokjerringene:
Svigersønn har kommet for å kjøre meg til hytta.
Ingrid hadde da begynt på college og ble snart helt selvstendig. Med stefar var det greit, men hun ville bo i leiligheten hun vokste opp i.
Der tok hun med seg kjæresten.
Oi, Ingrid, dette er jo et slott!
Hold opp.
For en plass! Hva er det der?
Et brummende, hvesende vesen fór ut av soverommet, rett på Hans. Forbannet viftet han armer og bein da katten kastet seg etter ham.
Få ham vekk! Ta ham bort!
Ingrid kalte straks Peer til ro, men forholdet mellom kjæresten og katten forble kjølig.
Peer mislikte Hans, og Hans jagde katten ut med hver anledning, så diskret han kunne.
Ett år senere giftet de seg. Men snart begynte Hans med små stikk. Ragna ville stivnet av overraskelse og harme for Ingrid fikk høre det samme hun selv hadde det.
Hva er du for slags kone, Ingrid? Dette kan ikke kalles fårikål det er bare brun saus! Du kan jo ikke lage mat! Hva slags kone tror du du er?
Ingen kunne nekte for at Ingrid behersket matlaging. Bestemor hadde vært læremester, og Ingrid kokte sin første fårikål før hun var ti.
Men Hans hadde ikke noe annet å sette fingeren på, før Peer plutselig måtte til dyrlegen igjen.
Hva feiler det det dyret nå? Han stønnet da han så regningen du er jo gal, Ingrid! Jeg bruker ikke så mye på min egen helse! Det der er bare en ullball!
Hans, Peer er ikke en ullball! Han er familie.
Din familie, ikke min! Og jeg skal ikke ha slike slektninger!
Hvordan kan du si sånn?
Ferdig snakka! Gjør det der en gang til, og jeg kaster ham ut selv!
Ingrid, som nettopp hadde funnet ut at hun var gravid, sa ingenting der og da.
Men Peer, gammel og skjør, bommet igjen på kattedoen. Det var til dyrlegen igjen. Og det var akkurat da, mens Ingrid forsøkte å få ham inn i buret, at Hans kom hjem fra sin morgentur.
Hans var streng på helse. Spiste riktig, løp i skogen, maste på Ingrid at hun måtte skjønne at bare helsa teller.
Da han fikk høre at Peer måtte til dyrlegen igjen, kastet han treningsskoen i veggen og ropte:
Nå får det være nok! Den katta ut! Jeg gidder ikke betale for en meningsløs pelskrage! Ut av mitt hus!
Da går vi begge to! utbrøt Ingrid, ganske til sin egen overraskelse.
Det passer meg helt fint!
Noe rart skjedde i lufta, og stemningen forandret seg for alltid. Ingrid, som hadde vurdert å kjempe for familien, merket nå at alt var endret.
Hun påpekte ikke engang at dette var hennes leilighet. Hun sa ikke et ord.
Hun stakk hånda ned i lommen på Hans jakke, fisket ut nøklene, og åpnet døra. Snu seg mot ham og sa:
Jeg venter barn. Jeg kan ikke bli stresset. Peer skjønner det. Men du gjør ikke det. Vær så snill, gå nå. Når du har roet deg, kan vi snakke. Men jeg kan ikke være gift med deg lenger. Hvis du så lett kaster ut den som har vært med meg nesten hele livet, hvordan vil du da kaste bort meg, når jeg blir til bry? Mine følelser er ikke viktige for deg. Takk for alt godt vi hadde, men det har blitt for mye dårlig. Nå er nok. Gå. Ta tingene dine senere. Jeg må til dyrlegen med Peer.
Hans protesterte ikke. Han kastet noen papirer i sekken, slengte på seg jakken, og smelte døra.
Ingrid visste at nyheten om barnet hadde gått ham hus forbi. Hele tankeverdenen hans kretset om katten han måtte kvitte seg med.
Derfor plasserte hun reiseburet på gulvet, ventet på at Peer ganske lett lot seg lokke inn der, uten motstand, og sa:
Klar? Da drar vi. Det er på tide å forandre noe. Vi begynner med helsen din!
Peer ble frisk. Selvsagt ville alderen merke kroppen, og Ingrid måtte ta frem buret om og om igjen. Men Kiris datter, en liten pike, ble den første Peer lot gjøre alt til og med mere enn alt.
Hun fikk aldri bedre barnevakt. Peer la seg ved siden av henne, labben over kinnet hennes, så hun lo seg i søvn. Hun lignet sin mormor så mye at Ingrid nesten ga henne samme navn, men mammaen hennes frarådet det.
Snakk med Hans. Dere har en datter sammen. Dere blir ikke sammen, men dette mirakelet vil alltid være deres felles. Tid for å gjøre mer nå ikke lett, men for barnets skyld, Ingrid, prøv.
Ingrid lyttet, til Hans overraskelse.
Jeg har aldri lagt merke til kvinnelig klokskap i deg, sa han.
Jeg vokser vel, svarte hun. Hva sier du?
Jeg sier takk! Takk for at du satte barnet foran tverrhet. Jeg skal hjelpe deg, Ingrid.
Og Hans holdt ord.
Så lille Live vokste opp med to hjem, uten å skjønne hvorfor voksne gjorde det slik. Hun hadde to senger, to favorittbamser én hos pappa, én hos mamma. Én bestemor Ragna, én bestemor Solveig. Kjærligheten var én og den var nok for alle og Live forsto med sitt barnehjerte at når de elsker henne, betyr det at de ikke er fremmede for hverandre heller. Den tanken kom hun til å få frem, på samme måte som Ingrid gjorde i sin barndom: Hun fikk de voksne til å glemme alt nag.
Den gamle katten viste hele sannheten om Live men han trengte aldri røpe den. For det viktigste var å vite:
Er moren kjærlig, blir kattungene også det.
Og Live, hun hadde slett ikke problemer med det. Og når hun selv bar liv videre, bøyde seg over barnesengen, strøk kinnet til sin lille, akkurat som hennes egen mor og før henne, bestemor og sa lavt:
Hei, lille venn. Jeg har ventet sånn på deg…
