Maren var allerede 60 år gammel. Det nærmet seg tiden for pensjon, men hun hadde ingen hast. Den dagen avsluttet hun vakten sin, skiftet til sivile klær og tok veien hjemover. Ute øste regnet ned og Maren hadde ingen paraply. Hun dro hetten godt over hodet og gikk mot bussholdeplassen. Plutselig hørte hun barnegråt en liten baby, bare noen dager gammel, lå på en benk.
Hun løftet den lille byrden opp og forsøkte å trøste barnet. Med barnet i armene løp hun tilbake til jobben, siden babyen var gjennomvåt. Hun tilkalte en barnelege for å undersøke den vesle. Det er en gutt. Rundt to uker gammel. Frisk og ved godt mot. Jeg begriper ikke hvordan noen kan forlate et slikt barn. Han trenger både kjærlighet og omsorg, sa legen.
Maren bestemte seg for å bli på nattevakt; hun visste hun ikke ville fått sove likevel. Kort tid etter ankom politiet for å ta forklaring fra henne. Hele tiden hadde Maren babyen i armene hun ville ikke slippe ham.
Et par timer senere kom politiet tilbake, denne gangen med et ungt par. Jenta gråt, gutten var blek.
La oss se kanskje det er sønnen vår, sa jenta med håp i stemmen.
De tok på seg sykehusfrakkene og gikk inn på barneavdelingen. Da jenta så barnet sitt, brast hun i gråt. Hun klemte sønnen sin hardt inntil seg og ville ikke gi slipp. Maren forstod ikke hva som foregikk. Men en polititjenestemann forklarte:
Ingrid og Marius hadde vært kjærester i skjul familiene deres var imot forholdet. Ingrids foreldre holdt seg tilbake, men Marius mor gjorde det hun kunne for å komme mellom de unge. Da gutten ble født, håpet alle at bestemoren ville forandre mening og glede seg over barnebarnet. Men slik gikk det ikke. Hun nektet å tro at Ingrid var mor til hennes barnebarn hun var sikker på at det måtte være en annen far. En dag lot hun de unge foreldrene gå på kino, utnyttet anledningen, og satte babyen på en benk utenfor sykehuset.
Slik ender historien. Kanskje får gutten aldri se bestemoren sin igjen. Men Maren innså at man bør vise omsorg der andre feiler et vennlig hjerte kan gjøre en forskjell i selv de mørkeste stunder.
