Sønnen min giftet seg da han allerede var 33 år gammel. Nå til dags er det ikke uvanlig, men før ble det sett på som sent. Han giftet seg da kjæresten hans ble gravid. Vi var glade, for det var vårt første barnebarn en jente ble født. Vi var lykkelige. Alt var glede. Svigerdatteren min, Ingrid, er slett ikke vanskelig. Hun er en god vertinne, huset skinner alltid, hun er ung, pen og overrasket meg da jeg så at hun kunne strikke. Jeg har jo aldri hatt tålmodighet til slikt selv. Alt i alt, en fin ung kvinne med et normalt vesen, sønnen min, Eirik, er fornøyd, og jeg kunne ikke ønske meg mer.
Da barnebarnet mitt fylte tre år, fortalte de om en ny graviditet. Den andre, en gutt, ble født. De begynte å bygge om huset vi arvet fra mormoren min, midt ute på landet i Telemark. Vel, vi gledet oss over det også. Men knapt tre år etter sa svigerdatteren min at hun ventet en tredje. Og bare et par år etter, var hun gravid med nummer fire.
Jeg lever fra lønning til lønning, og får hjelp av Eirik når jeg trenger det. Han ordner alt selv, fikser, snekrer, graver alt gjør han på egenhånd. Men han er jo bare sjåfør, en vanlig kar. Hvorfor trenger de enda et barn? Han er nesten aldri hjemme, jobber hele tiden ekstra for å få endene til å møtes.
Rett før nyttår ga Ingrid meg en liste over alt barna trengte. Tror du det sto sjokolade og leker der? Nei. Kun nødvendige ting, til og med massasjeolje, sokker, strømpebukser alt praktisk, ikke noe pynt eller reklamevarer.
Jeg spurte Eirik hvor de hadde tenkt å få plass til et fjerde barn. Han bare slo det bort det ordner seg.
Jeg har da klart å oppdra en sønn som tar ansvar, er arbeidsom og ikke er redd for å ta tak i hva som helst. Men kona hans er nær 35 år nå og har aldri hatt en eneste jobb. Ikke et eneste ansettelsesbevis. Kanskje får hun et femte barn før hun fyller førti og det ville ikke overraske meg. Men jeg skal heller ikke leve evig, og om jeg blir gammel og ikke klarer å hjelpe mer? Moren hennes døde for flere år siden, så det er kun meg igjen for henne. Heldigvis fikk de til slutt huset ferdig. Likevel fire barn under samme tak; det er langt fra en drømmebolig.
Jeg spurte Ingrid: Når hjelpen tar slutt, hva gjør dere da? Hvor skal du finne jobb etter førti, uten arbeidserfaring? Hun bare trakk på skuldrene og sa det kom til å ordne seg, på ett vis. Men om gud forby det skulle skje Eirik noe, hva gjør jeg da? Hvordan skal vi klare å hjelpe alle disse ungene opp og frem?
Jeg har enda en sønn, Petter, som ofte kritiserer meg for at jeg sjelden er sammen med hans sønn. Jeg har jo aldri tid alt handler om å gi en hånd til Eirik og familien hans.
