Dagbok, 18. desember
Denne katten er djevelens skapning, Ingrid! Du må kvitte deg med den! Anne Lise rynket på nesa mens hun så på den ett-ørede, røde katten som slynget seg rundt føttene til søsteren min.
Hva er det du sier, Anne? utbrøt Ingrid forskrekket. Den er jo et levende vesen!
Levende vesen, ja! Det er sikkert! Bedre beskrivelse finnes ikke. Synes du ikke, Ingrid, at den tillater seg litt mye?
Katten så ut til å bekrefte besøkerens ord idet den plutselig freste, krummet ryggen og listet seg sidelengs mot uromomentet.
Der ser du! triumferte Anne Lise, og trakk seg litt bakover. Hva var det jeg sa?
Ingrid ropte på sin beskytter:
Skuespiller, ro deg ned, alt er i orden!
Katten kastet et blikk på henne, roet seg raskt, vendte tilbake til Ingrid og satte seg hos henne, som om den ville si at den fortsatt er på vakt.
Vilster! fnyste Anne Lise, sirklet forsiktig rundt katten. Og du syns synd på den!
Noen må jo det, sukket Ingrid.
Skuespiller havnet hos oss for tre år siden, midt i det mørkeste året i min søsters liv. Bare noen måneder etter at hun mistet mannen sin, gikk også hennes eneste sønn bort, og Ingrid satt igjen, alene, bortsett fra søsteren og noen få venninner. Hun har aldri hatt nære vennskap ellers.
Bare Anne Lise. Storesøster.
Det var aldri stor aldersforskjell mellom dem, men foreldrene våre understreket alltid:
Vår Anne er den eldste! Ansvarsfull jente! Man kan stole på henne. Men Ingrid Ingrid er familiens lille engel. Et underbarn! Men så vimsete Det er nesten krise!
Sånn vokste de opp Anne Lise som stjernen, Ingrid den elskede og glemsomme.
Jeg skjønner ikke hvorfor mamma og pappa alltid roser deg! klaget Anne Lise når Ingrid fikk gode karakterer på skolen. Å gjøre det bra skal da være en selvfølge det trenger ingen applaus!
Men jeg er jo ikke like flink som deg, Anne! Du får bare toppkarakterer. Jeg har litt av hvert.
Nettopp! Og likevel roser de deg surmulte Anne Lise, mens Ingrid dempet smilet sitt for ikke å irritere søsteren mer.
Anne Lise var ferdig på videregående med glans og begynte på universitetet, sjelden hjemme etter det.
Hvordan går det, Anne? prøvde Ingrid å spørre i forbifarten.
Det går! Bare altfor sakte Skulle ønske døgnet hadde flere timer!
Har du for lite tid til å studere? spurte Ingrid omsorgsfullt.
Studere? Jeg har ikke tid til et personlig liv! Hvordan skal jeg møte en skikkelig kar når jeg løper rundt og bygger karriere hele dagen?
Ja, det har jeg ikke tenkt på svarte Ingrid stille.
Har du egentlig tenkt på noe, noen gang, lille søster? lo Anne, uten å merke hvor såret Ingrid kunne bli. Det er voksne ting, vet du, ikke for små jenter!
Ingrid trakk seg unna og skjulte seg ofte bak et smil eller et blandet gledestårer når Anne Lise fikk noe til. For stjernen skulle jo tross alt skinne Ingrid beundret henne på avstand.
Etter fire år var Anne fortsatt alene. Det var sjelden gutter våget å nærme seg hennes sterke vilje og skarpe tunge. Ingen mor kan temme en slik karakter.
Mamma, hva vil du egentlig? At jeg skal sitte som en klosterpike og brodere lommetørklær? Slutt å sammenlign meg med Ingrid, det er ikke min stil! svarte Anne Lise.
Så fikk hun sjokk da Ingrid, som alle hadde sagt burde ta fagbrev i stedet for å «sløse» på høyere utdanning, kom hjem med sin forlovede.
Se her! Dette er min Eirik
Eirik fenget foreldrene med én gang. Smart, kjekk, allerede en upcoming journalist og på god vei til å gjøre seg bemerket i mediene.
Det viktigste var at han var hodestups forelsket i Ingrid den rolige, uanselige, ifølge foreldre og søster som gikk på vanlig yrkesskole.
Ingrid har alltid likt å sy og kle seg pent, så det var yrkesvalget hennes også.
Ingrid, hvorfor i alle dager skredder? Anne Lise var ikke fornøyd.
Jeg er ikke så flink som deg, men ikke alle kan lage en vakker kjole! Jeg vil at mennesker skal ha noe fint å gå i og føler seg glade.
Hva slags tull er det du har oppi hodet?
Jeg skjønner ikke, men jeg tror kjolen jeg sydde til deg ble fin! Akkurat sånn som du ville ha den.
Til hvem? Deg? Meg?
Kanskje oss begge, og alle andre som ser deg og sier «så fin du er». Hva er galt med det?
Ja ja, noen drømmer om stjernene, andre drømmer om å sy en bluse. Kjære Ingrid
Selv om Ingrid aldri forstod hvorfor søsteren aldri var fornøyd, gikk det ikke mange dager før Anne, med stolthet, gikk ut i kjolene hun fikk sydd. Ingrid fant på egne design, satt nettene igjennom, sydde blomster på kanten av kjolen, og smilte når Anne Lise svingte seg foran speilet.
Snart begynte det å gå gjetord om Ingrid. Folk spurte Anne hvor hun kjøpte kjolene sine, men hun svarte aldri sant.
Det er hemmelig.
Er det fra utlandet, Anne? Har du kontakter?
Jeg sier ikke mer! Det er en «hemmelighet»!
Men da Eirik kom inn i livet hennes, var det som Anne fikk en støkk. For hvordan kunne lillesøsteren med verken utdanning eller «særlig skjønnhet» gå først til alters? Urettferdig!
På Ingrids bryllup satt Anne med steinansikt. Men for første gang så familie og venner Ingrid for hvem hun var tydelig vakker i sin egenhåndsydde kjole, og ektemannen kjekk som få.
For et vakkert par! Måtte de få alt godt!
Det var da Anne kjente på ekte misunnelse, og det bet seg fast i hjertet hennes.
Storesøsteren hadde ingen unge mann. Foreldrene hang med øynene på Ingrid og gledet seg allerede til barnebarn. Ingrid strålte og Anne satt i mørket. Hun orket ikke bryllupet ut, men dro hjem og gråt det ut i puta.
Men hun kom seg. Seks måneder senere giftet hun seg med første og beste frier. Han var eldre, halvskallet, rund og veldig smart og kunne forklare hva han forventet.
Jeg gir deg alt du ønsker deg: karriere, penger, barnevakt, hushjelp. Alt jeg ber om, er lojalitet, et rolig hjem og trofasthet. Du holder deg til avtalen?
Anne Lise takket ja og det rare var, det fungerte. Ingen kjærlighet, men trygghet og ro, barna kom, barnevakten tok seg av dem, og Anne Lise skinte fremdeles på festene i Ingrids design.
Ingrid, på sin side, sydde hjemme på bestilling under vanskelige tider, og etterhvert åpnet hun sitt eget lille syatelier. Det ble til en sosial møteplass, og Anne Lise hjalp til med å finansiere startfasen.
Anne Lise angret innimellom på den gamle misunnelsen kanskje var det hun som nesten slukket lyset i Ingrid, da søsteren mistet alt og fikk en sønn lille Martin med store helseproblemer. Hun tok ham for et solskinnsbarn og elsket ham høyt.
Du liker Martin mer enn dine egne, sa Ingrid undrende når Martin løp i armene hennes.
Anne Lise var der for dem begge, ordnet barnepass og tok seg av både søster og nevø. For faren til Martin var stadig i jobbreiser, og Ingrid satt for ofte alene.
Du har et digert lokale, lag barnerom der! Skaff hjelp og vær leder! Da får du være nær Martin og deg selv fornøyd.
Hva hadde jeg gjort uten deg, Anne Lise?
Søstre, vet du, svarte Anne, og tørker av sminken hun nettopp har brukt en time på.
Anne Lise hjalp alltid, fant de beste legene for Martin. Gutten var syk: hjertet, indre organer, diagnoser Ingrid ba ofte i ensomme øyeblikk:
Hva har jeg gjort galt siden sønnen min ble så syk?
Det er ikke din skyld, forsikret Anne Lise. Skjebnen har gitt deg denne prøven, men vi skal gjøre det beste vi kan. Han blir aldri helt frisk, Ingrid, men han kan bli glad og rolig. Vi kan gi ham kjærlighet. Mer krever ingen.
Det får vi til, svarte Ingrid.
Anne Lises mann støttet henne, selv om hans følelser var nøkterne.
Du hadde hentet ned stjernene for ham, Anne. Si ifra om det er noe.
Det betydde mer enn hun kunne si hun innså at hun faktisk elsket mannen. Ikke så intenst som Ingrid og Eirik, men på en voksen, stødig måte.
Årene gikk. Barna vokste til, foreldrene ble gamle, og mellom søstrene hang ikke lenger noe agg.
Hvem skal man ellers dele alt med om ikke sin søster?
Ingrid var der for Anne Lise også, da hennes mann hadde problemer på jobben. Eirik gravde, risikerte sitt eget, men ordnet opp. Til takken svarte Anne Lise:
Du aner ikke hvor mye du og Eirik har gjort for oss. Jeg lover så lenge jeg lever vil du ikke mangle noe!
Og hun holdt det løftet.
Hun var der igjen når Eirik sakte døde fra Ingrid, og Ingrid gråt mot søsterens skulder:
Hvorfor skjer dette oss? Han var så ung!
Og hun holdt Ingrid den dagen Martin døde. Søstrene gikk fra sykehuset sammen, gjennom hele byen, hånd i hånd, uten et ord, bare viss i hjertet om hvilken trøyst den andre trengte.
Den gule t-skjorta og de røde joggeskoene
Ja
Det trengtes ingen forklaring. De visste.
Ingrid dalte etterpå. Hun jobbet mekanisk, la alt over på andres skuldre. Ofte så Anne Lise henne sittende over tegnebrettet, uten å klare en strek.
Ingrid
Jeg må bare hvile litt, Anne
Dette går ikke lenger! svarte Anne Lise tårevåt.
Nå spiller det ingen rolle, smilte Ingrid trist. Alt er lov nå.
Det snudde da katten kom til atelieret.
Ingen visste hvor den kom fra, skitten, fillete og med øret avrevet. Det var sjelden katter i vår travle gate.
De prøvde å jage den vekk:
Ut med deg!
Da la katten seg på øverste trinn, hengte hodet og labbene over kanten og spilte død. Slik fant Ingrid den da hun kom sent.
Jentene, hva er dette? spurte hun og så på kattens dramatiske opptreden.
Det er en katt, Ingrid. Den kom, la seg der, og vil ikke flytte seg!
Er den i det hele tatt levende? Ingrid dunket forsiktig med skoen. Katten gløttet, sukket og rakte ut tunga, som for å si: «Stakkars meg! Jeg holder på å dø!»
For første gang på lenge smilte Ingrid:
For en skuespiller! Se, jenter, han burde ha fått Amanda-prisen! Greit du får mat og omsorg.
Hun løftet katten, vurderte den, og bestemte:
Vi må til veterinæren først. Øret ditt ser ikke bra ut.
Katten protesterte ikke. Satt rolig i passasjersetet hele veien. Bare én gang mjauet den da sprøyten sved skikkelig. Belønningen var leverpostei fra Ingrid konfekt for en gatekatt.
Aldri hatt katt før. Hva gjør vi nå, «Skuespiller»?
Katten satte seg som en sfinks og stirret rolig på bilene utenfor. Ingrid smilte.
Vi finner ut av det. Spennende om Anne Lise vil godta deg
Anne godtok selvsagt ikke katten. Ikke åpent. Hun jagde Skuespiller, men så hvordan søsterens blikk igjen fikk glød. Ingrid trengte noen å ta hånd om det ga henne mening.
Ingrid, katten stirrer på deg!
La den! Ingen har sett slik på meg på hundre år!
Hvordan da?
Med kjærlighet.
Han er en luring! Lyver for deg!
Kanskje, men han ligger på føttene mine når jeg hviler og ser på film med meg. Tenkt det! Ser ut som han skjønner alt.
Du er selv skyld. Du burde kalt ham Mons eller Pus! Hva slags navn er Skuespiller?
Det passer ham! Ingrid lo, og Anne kjente varme i hjertet.
Søsteren smilte igjen! For det kunne hun tilgi Skuespiller hva som helst.
Men hun aksepterte ham fullt ut den dagen hun nesten mistet Ingrid.
Lørdag. Ikke avtalt, men Anne var i nærheten og svingte innom atelieret. Kanskje Ingrid arbeidet sent?
Det lyste i vinduene, og Anne låste seg inn.
Ingrid! Jeg er her!
En rød pelsdott fór mellom bena hennes og Skuespiller bet seg fast i hennes legg, ødela strømpebuksen:
Skuespiller! Har du blitt gal?!
Katten oppførte seg rart; øynene lyste. Anne Lise rygget.
Er du blitt rabiat?
Hun grep linjalen for å slå, men Skuespiller mjauet plutselig klagende, for mellom henne og døra til rommet som en gang tilhørte Martin et rom Ingrid aldri orket gjøre om.
Hva er det? Ingrid!?
Hun stormet mot rommet. Der lå Ingrid på gulvet, tett omslyngende et bilde av sønnen.
Ingrid!
Ambulanse, sykehus, intensiv i nesten et døgn
Anne vandret gangene og ba som hun kunne:
Ikke ta henne! La henne være her! La henne leve!
Hun får siden høre at katten løp stresset rundt hjemme, med en dyp røst de aldri hadde hørt før den kalte på matmor hele natten, og roet seg først da Ingrid våknet.
Tre uker senere skulle Ingrid hjem.
Anne, først innom atelieret!
Hvorfor? Jeg kan ta den røveren hjem til deg!
Nei! Jeg vil se ham!
Med stort besvær gikk Ingrid inn, og jentene lo da et rødt lyn suste gjennom lokalene, for rundt Ingrids føtter, og malte så høyt at til og med Anne måtte smile:
Skuespiller!
Ingrid løftet katten, strøk det grodde øret og sa:
Han ropte på meg, Anne. Jeg hørte ham Først han, så deg. Hele tiden Til og med på sykehuset. Stemmen til Eirik, til Martin men etter hvert bare katten og så kom du.
Du verden Anne Lise var målløs.
Men Skuespiller så ut til å vite. Han klappet Ingrid på haken, sendte et blikk mot Anne, krøllet seg inn til henne og malte høyere jaget bort sorg og lovet ro. Og Ingrid smilte. Hjertet til søstrene ble varmt.
Hva mer trenger et menneske, egentlig? Bare at ens nærmeste er i live, og at fred får senke seg i sinnet.
Så lite og så uendelig mye.
