Se på henne, da! Helt pyntet og stilig! Vanlige folk går da pent kledd når de skal på jobb om morgenen, men hun?! Hvor tror hun hun skal, i hvite bukser, på våre våte, sølete fortau?
Men hun går jo aldri til fots! Altid ut på den der bilen sin! Den store varebilen!
Kan jo være glad for at hun i det hele tatt er påkledd! Så du hva hun hadde på halsen?
Nei, hva da?
Tatovering, serru! Tenk det! Hvem finner på sånt? Som om hun har sittet inne, ærlig talt! Så ung, og allerede så prydet. Hva ville moren hennes sagt, om hun fortsatt hadde sett det…? Nei, det er ingen oppfostring stakkars sjel.
Det gikk en summing over benken utenfor blokkoppgangen mens de så etter Julie.
Hva skal man med annet? Handleposene med mat sto plassert trygt ved bena, og så fristet det ikke å gå inn hjemme var det bare det samme gamle som ventet. Bare slit, alltid det samme… Unger store eller små, matlaging og vasking… Og hvor blir gleden av? For oss vanlige folk er det få gleder, annet enn de sjeldne høytidene. Alt handler om bekymringer hvordan rekke over alt, mette barna, hjelpe til hvis det trengs. Hvordan smette litt godter til barnebarna og kjenne litt på lykken når en får klemme et varmt barnehode. Det er det lille lykkene vi har igjen, og ikke alle har dem engang. Se bare på Grethe, som har fått beskjed av barna sine om å ikke vente på noen barnebarn. Det er jo ikke “in” å få barn lenger, nei, nå skal det reises og leves bekymringsløst. Hvordan får de det til? Sikkert sånn som Julie den der dattera til Karianne.
Hun var jo egentlig en grei jente! Gikk på skolen, var høflig. Men så, etter at moren døde, ble det som om alt falt sammen. Hun surrer rundt et eller annet sted hele dagen. Har ikke jobb. Hadde hun bare studert, men nei… Dattera til Ingrid sa at Julie har begynt med noe helt vanvittig lager tatoveringer! Har åpnet sin egen salong, faktisk. Hva slags liv er det?
Da faren dukka opp igjen for noen år siden, trodde alle han skulle få henne på rett kjøl. Lære henne å leve skikkelig. Men nei, han kjøpte henne den skumle store bilen som tar opp halve gårdsplassen, så dro han igjen og lot jenta klare seg selv. Og hun var så ung! Nettopp fylt tjue. Hvordan kan man bare etterlate ungen sin sånn? Hva om hun tar feil folk med hjem eller mister leiligheten fra moren og bilen som ingen får fred fra?
Der! Nå kjørte hun. Hvor er hun på vei? Vi får vel aldri vite det! Snuet seg gjør hun heller ikke. Skikkelig snobb se på henne!
Men Julie hadde ikke tid til å bry seg om ryktene fra naboene. Hun hadde sine egne problemer. Dagen var planlagt på minuttet, og det var så mye å gjøre at hun skulle ønske døgnet hadde noen ekstra timer. Mamma sa alltid at Julie aldri lærte å bruke tiden sin riktig, men at hun måtte lære det, koste hva det koste ville.
Alt avhenger av det, Julie! Noen løper forvirret rundt og rekker aldri halvparten av det de burde. De klager og misunner de som får det til. Men hemmeligheten er enkel: Blir du venn med tiden din, rekker du nesten alt.
Hvordan blir jeg venn med tiden, mamma?
Ikke bruk den opp på tull. Finn ut hva som er viktig for deg, og bruk tiden din på det. Men husk litt tid til å hvile og more deg. Ingen kan bare være fornuftig alltid. Blir det bare slit, ender det dårlig.
Hvorfor?
Fordi du ikke er av stål. Kjør deg selv for hardt, og alt blir vondt til slutt… Ingen har nytte av det, aller minst du selv. En må hvile også. Men ikke glem balansen, for slapper du av hele tiden, mister du deg selv. Sett grenser. Har du orden på tingene dine, blir livet mye enklere.
Julie husket alt hun hadde fått høre av mamma, men å klare det i praksis var mye vanskeligere. Til og med da hun kjøpte seg en dagbok, hjalp det ikke alltid. Alt føltes viktig, ikke bare ett av gjøremålene. I dag skulle hun på tre forelesninger, men rakk bare én. To kunder hadde bestilt time, og hun måtte også innom Kari. Og der er det alltid Sigrid, og det ble aldri bare fem minutter. Etter det, hjelpe Arne å pakke igjen… Og så hilse på de nye kundene ja, hun hadde ikke engang rukket å lære navnene på dem enda. Tenk om alt bare hadde ligget til rette!
Køen hun satt fast i, beveget seg bittelitt. Julie ga gass. Bilen svarte smidig, mykt, som for å trøste henne. Ikke vær redd, alt ordner seg. Ikke for ingenting fikk du meg av faren din for å spare den dyrebare tiden din.
Julie strøk lett over rattet.
Takk, pappa…
Hadde noen sagt til henne for bare et par år siden at hun en dag ville takke faren sin, ville Julie ha ledd dem ut. Så lenge hun kunne huske, hadde hun bare kjent hat til ham.
Mamma hadde aldri sagt et vondt ord om ham. Tvert imot, fortalte hun stadig at Julie lignet faren så klok han var, så morsom.
Men Julie forsto aldri hvordan en så “klok” mann kunne bare gå fra babyen sin, gjemme seg bort og aldri høre noe mer fra seg.
Det var tankene hun hadde hatt i årevis, og sinne over det som aldri burde vært sånn, grodde fast forgiftet henne.
I barnehagen satt Julie på en benk i hjørnet av festsalen og var så sint da de andre jentene fikk danse med pappaene sine. Hun hadde ingen å gå med og det var så sårt at tårene ikke engang ville fram. Så hun bare stirret tørt, rett på dem, nektet seg selv å snu seg bort.
På skolen, da hun ble plaget, beit hun tennene sammen og slo tilbake, mens hun misunte dem som kunne rope: “Jeg sier det til pappa! Du får høre!”
Like før hun var ferdig med videregående, kranglet hun med bestevenninna Anne da de skulle søke videre:
Pappa sa jeg kan velge hvilket universitet jeg vil. Han fikser alt, om jeg ikke kommer inn selv. Og hvis jeg gjør det, får jeg bil for pengene han sparer…
De hadde vært venner siden de var tre, men da skjønte Julie at det var slutt.
Det var ikke misunnelse, men en fæl følelse av utenforskap. Anne visste jo alt om Julie, hvor sterkt hun drømte om å ha en far. På en eller annen måte brukte hun alltid det mot henne…
Men egentlig misunte Julie aldri noen. Hun og mamma hadde aldri hatt det verre enn andre. De hadde til og med vært på utenlandsferie og mobiler, klær hun fikk alt. På hennes sekstenårsdag kom den dyreste gaven, men det var ikke det viktigste den dagen. Mens Julie fortsatt satt og snudde på esken, sto noen plutselig i døra den hun hadde savnet hele livet.
Det ble et voldsomt oppgjør. Hun skrek, sloss, gråt ville ikke høre på moren som prøvde å roe henne. Skjøv hennes hender bort og ropte i sinne:
Du svikter! Hvorfor har du invitert ham? Jeg vil ikke se ham!
Hvordan kunne hun vite da, at mamma akkurat hadde fått den tunge diagnosen, at livet deres snart ville stå stille i et bristepunkt før alt datt sammen som et korthus grunnmuren de hadde bygget så møysommelig knust til ingenting av mørke, vonde dager… At det ikke fantes noe trygt lenger, og at fremtiden bare gled ut mellom fingrene som den bringebærgrøten hun alltid hatet som barn. Og denne klissete grøten sugde håpet ut av dem, til alt som var igjen var en kald hånd i hånden og en mamma som ba henne:
Det var min skyld, Julie. At alt gikk i stykker, at jeg ikke lot faren din ha kontakt… Jeg, Julie. Det er meg du må skylde på.
Hvorfor, mamma? Fingrene hennes var iskalde, harde. Julie klarte ikke trekke seg unna, hun skjønte at nå endelig skulle hun få vite hvorfor hun hadde sittet aleine i alle år og lurt på faren sin.
Jeg var så såret…
Av hva da? Hva kunne være så ille at du måtte ta fra meg pappa?
Jeg forteller! Ikke avbryt. Det er vanskelig å si…
Og Julie fikk høre alt…
Om hvor unge og uerfarne de var da de giftet seg, og hvordan hun bar Julie i magen mens begge familier hakket og klandret. Julie var et uhell, hun var uønsket fra begge kanter, og foreldrene hennes måtte bære skylden. Faren måtte slutte på studiene, og moren kom aldri tilbake til sitt universitet etter fødselen noe som bare førte til flere anklager. Missnøye, nag og at hun ikke ble den gutten faren deres ønsket seg, førte til at mamma flyttet til tanten, og faren mistet helt kontakten.
Han lette etter deg. Skrev brev, ringte… Men jeg sa til ham at du ikke var hans datter…
Herregud, mamma! Hvorfor?!
Jeg hørte det så ofte at jeg til slutt trodde det selv. De ville ha det sånn, og da fikk det bare bli…
Hvem ville? Hvem sa det?
Alle… Julie, tilgi meg… Jeg klarer ikke mer nå… Det høres helt meningsløst ut nå, men den gangen virket det rett. Jeg ville beskytte deg mot alt det jeg måtte høre. Ingen barn skal vokse opp i hat! Jeg ville skåne deg… Nå ser jeg hvor feil det var, men da…
Julie røsket endelig hånden fri, gikk bort til vinduet og slo neven så hardt i karmen at potta med kaktusen (en gave fra Anne) hoppet opp. Hun stirret på den svarte jorda som spredte seg på det lyse vindusbrettet hvert korn et ord fra mamma… Der søl og rot, og alt må vaskes, og rotet trekker ut og lager spor…
Julie hentet klut, tørket opp, satte seg hos moren igjen med helt tørre øyne.
Fortell alt. Sannheten. Ikke mer løgn.
Jeg skal…
Sånn fikk Julie endelig vite hvordan det virkelig hang sammen. Hun hadde blitt sittende igjen med flere spørsmål enn svar men forsto omsider at livet var en merkelig ting. Én dag er alt trygt og velordnet, neste dag endrer alt seg, alle bildene krakelerer. Hva gjør man da? Ingen kan svare du må finne ut av det selv…
Fulgte hun moren sin fullt ut? Hun visste ikke kanskje hadde hun, kanskje ikke.
Men en ting var sikkert Julie var takknemlig for at mamma til slutt valgte å si sannheten. Kanskje ikke hele, men det viktigste. Hun visste at det aller tyngste aldri ble sagt, at det som skjedde mellom foreldrene sent på natten, holdt de skjult for henne. Hun spurte aldri faren. Ville ikke rote opp…
Hun hadde viktigere ting å tenke på å lære seg å leve sammen med faren, for hun skulle ikke overlates til tanten, det hadde faren slått fast.
Jeg drar straks du blir atten, hvis du vil. Men foreløpig prøver jeg å gjøre mitt beste.
Nei! Du har jo vært borte så mange år! Kan du ikke bare være her, nå? Jeg vil ha deg her, pappa…
Natalia, Julies mor, levde i nesten to år til mye lenger enn legene hadde trodd. Vanskelige år, men også de beste i hele livet deres. Julie skulle ønske tiden hadde gitt dem tre flere…
Det var da Julie begynte å tegne.
Hvorfor hun ikke hadde gjort det før, visste hun ikke. Hun hadde kludret med tusjer i margene på kladdebøkene, men aldri tatt det på alvor.
Du er jo flink!
Faren hadde sett på tegningene hennes, plystret imponert.
Se her!
Han dro opp t-skjorta. Julie gispet over ryggen hans pranget en fargesprakende tatovering så flott at hennes egne tegninger så ut som barnestreker.
Vennen min lagde den. Vil du at jeg skal spørre ham om han vil vurdere deg? Kanskje han kan lære deg opp?
Ja!
Naboene merket nesten ikke at Julie flyttet. Hun levde nesten et år i Oslo, lærte hos farens venn, så ville hun likevel hjem til Trondheim.
Jeg vil hjem, pappa…
Han forsto henne. Ingen diskusjon, han ba henne bare vente et par uker før han dro. Da han kom tilbake, hjalp han henne å pakke, og da de bar siste eskene inn i leiligheten, la han bilnøkkelen i hånden hennes.
Denne er din nå. Og dette også.
En perm ble lagt på bordet. Julie løftet øyenbrynene.
Hva er det?
Det er salongen din. Jeg har solgt leiligheten min og kjøpt deg et lokale midt i byen. Ikke stort, men stort nok? Læreren din Grete bestilte utstyr. Det kommer snart. Jobb, jenta mi. Og husk utdannelse du må ha noe mer enn bare vidergående…
Julie klarte ikke helt å tro det, selv da salongen sto klar og første kunde gratulerte henne. Far hjalp til med oppussing og reklame før han selv måtte reise videre.
Hvor skal du?
Hjem til foreldrene mine, Julie. Det er mye der, og jeg trengs. Men du vet jeg er her for deg, likevel?
Ja… Men jeg vil helst du blir…
Jeg veit, lille venn. Men nå må jeg dra…
Julie kastet seg inn i arbeidet. Salongen fikk mange kunder, hun måtte ansette to assistenter for å rekke over alt leksjoner og jobb.
Det var i det jaget, når timeplanen aldri gikk opp, at hun møtte Kari.
En ung, pent kledd kvinne kom inn mot slutten av dagen, akkurat da Julie så utålmodig på klokka og ventet på en sen kunde.
Unnskyld… Kan jeg snakke med kunstneren?
Julie så opp fra laptop og notatene med de medisinske tekstene hun leste til eksamen.
Det er meg.
Nå, lille venn, bring inn de voksne jeg har dårlig tid til spøk.
Nå så Julie bedre etter. Kvinnen hadde riktignok pene klær og bra sveis, men var ellers trøtt ingen sminke, poser under øynene, fillete negler. I blikket gamle, triste bølger. Den sorgen kjente Julie godt, så hun gikk bort til hylla, tok fram mappa si.
Her. Mine arbeider. Hvis de passer, fortell hva du ønsker.
Et navn her… På armen, så jeg kan se det alltid…
Det var alt hun rakk før hun måtte trekke pusten for ikke å begynne å gråte. Julie gikk bort, og mens forsinkede kunden trillet inn på gårdsplassen, låste hun døra til salongen.
Sett deg! sa Julie og dro ned persiennene. Nå får du…
Gjør vondt? Jeg vet det.
Kvinnen satte seg og sa ett ord til:
Sara…
Julie spurte ikke. Om Sara fikk hun vite mer et par dager senere, i gangen til regionsykehuset, på vei inn for å besøke tanten.
Du?
Ja. Takk…
Bare hyggelig. Syns det ble fint.
Det gjorde Sara også…
Hun?
Ja. Datteren min.
Kvinnen så på Julie, strakte hånda og presenterte seg:
Kari.
Julie.
Skal jeg la deg hilse på Sara?
Julie nølte ikke. Hun visste ikke at dette møtet skulle snu hele livet hennes.
Gjerne!
En liten jente med store briller, det ene glasset plastret, smeltet hjertet med det samme. Uten sjenanse dro hun Julie i armen:
Har du nøtter? Eller solsikkefrø? Hva mater du ellers ekornene med?
Hvilke ekorn?
Hallooo! De med halen! Vi leter alltid etter ekorn her i parken, mamma og jeg!
Blir de ikke feite, da?
Nei, de hopper jo hele tida!
Å… Ja, du har rett!
Jenta så på henne med skepsis, brast ut i latter.
Og du er klok!
Nei, egentlig ikke.
Hvorfor ikke?
Jeg går jo fortsatt på skole…
Aha… Oi, jeg glemte presentere meg!
Høytidelig rakte hun Julie hånda.
Sara Karlsen.
Vakkert navn… Julie trykket den lille, klengete hånda forsiktig.
Nå er vi kjent!
Barnele så ut over furutrærne, og Kari lyste opp for første gang.
Neste gang Julie kom, hadde hun lomma full av nøtter…
Det gikk flere uker før Kari fortalte Julie om Saras behandling. De grodde inn i hverandre, to forsiktige mennesker på tynn is ikke vågale, men åpne.
Finnes det noe håp?
Ja. Det er faktisk ikke lenger håpløst. Kari varmet hendene på tekoppen i kaféen ved salongen. Den kvelden jeg kom, fikk jeg høre det var nesten nytteløst.
Forstår…
Men så kom en ny kirurg. Erling Hetland… Han ga oss litt tro…
Hvorfor gråter du, da? Kari, det er jo godt nytt!
I går opererte de Sara. Hun ligger på intensiven. Jeg ble kastet ut får ikke lov å besøke før i morgen. Jeg er så redd, Julie… Livredd.
Er du alene? Hvor er faren til Sara?
Han stakk før hun var født. Jeg er ikke et perfekt menneske, Julie, jeg fikk Sara for min egen skyld, bare… Han visste det, og derfor har vi ingen kontakt. Forstår du?
Ikke helt, men det spiller ingen rolle. Nå er det deg og Sara.
Ja…
Ikke gi opp! Du har ikke lov!
Hva?
Å kapitulere! Se på armen din! Syns du navnet er vanskelig å lese? Jeg valgte farger med vilje! Julie grep henne i armen og snudde tatoveringen mot henne. Du må kjempe nå Sara er ikke bare et minne laget av blekk!
Ikke skrik mot meg, vær så snill…
Hvis du hører slutt å klage! Handle må du!
Kari gråt lydløst med ansiktet gjemt, Julie skjønte at nå måtte det komme et vendepunkt, og nikket bare til servitøren som prøvde meg seg bort til dem.
Et glass vann, vær så snill.
De ble sittende hele natta på salongen, snakket og gråt, lo til slutt sammen… Neste morgen kjørte Julie sin nye venn til sykehuset.
Jeg blir med deg inn.
Har du tid?
Nei, men det får gå. Julie lo, gravde i sekken og kastet over en hårbørste. Her! Gre deg ungen blir vettskremt om du kommer sånn inn!
Det gikk bra. Erlings hender hadde tryllet Sara våknet, glippet med øynene, spurte:
Mamma! Når får jeg se ekorn igjen?
Snart! Så fort vi blir utskrevet, reiser vi til Oslo med Julie! Der finnes masse ekorn.
Hvorfor?
For at du må trenes videre Erling ordnet alt.
Trenes? Hva da? Ikke si det til meg. Jeg spør Julie senere!
Hun var allerede mettet av mammas ord det viktigste var eventyret Oslo, og at Julie skulle være med.
Mamma!
Ja, hva da?
Skal Erling bli med oss?
Nei, han har mye å gjøre. Og dessuten, Sara, du skal ikke kalle voksne bare ved fornavn!
JEG får lov!
Hvorfor det?
Fordi han elsker Julie! Sara kniste, og Kari måpte.
Hvor har du det fra?
Du ser jo ingenting, mamma! Jeg sa det til Julie, men hun tror ikke på meg. Særlig voksne forsto aldri…
Å overse forelskelsen mellom Erling og Julie, som stadig kom for å besøke Sara, var vanskelig. Men de turte vel aldri å ta det første skrittet. Opptrådde nesten som fremmede, snakket om vær og vind og Saras helse, tok aldri initiativ.
Selv etter at Kari og Sara reiste, holdt Julie kontakt. Hun skjønte hun kunne hjelpe andre barn, ikke bare Sara. Læreren hennes støttet ideen, og Erling sto og så på mens Julie pakket små pasienter i bilen og satte av gårde. For barna ble Julies bil nesten som et hjem, fullt av bøker, film og alt de trengte til lange strekninger.
Erling beundret Julie i skjul, men sa aldri noe selv. Ikke Julie heller.
Men så kom Sara tilbake fra Oslo og hun ba mamma ta henne til sykehuset.
Hvorfor, Sara? Hva vil du der?
Jeg har noe å si til Erling.
Hva?
Mamma, skjønner du ingenting? Jeg må bare!
Erling tok henne på alvor.
Greit, kom…
Kari sto litt på avstand, undret seg på hva som ble sagt. Men det var enkelt.
Hvorfor sier du det ikke?
Sier hva?
Til Julie! At du liker henne!
Det er vanskelig…
Hvorfor det? Voksne, altså. Hun liker deg også!
Det har jeg lagt merke til.
Så, hvorfor ikke?
Sara, hvordan skal jeg forklare… Jeg har verken hus eller leilighet, bor i et kollektiv nær sykehuset. Det tar lang tid før jeg har noe å tilby. Og Julie… hun har alt på stell. Jeg har sett bilen hennes.
Og det?
Jeg burde kunne gi en jente noe mer.
Er ikke kjærlighet nok, da? Sara så på ham, og Erling måtte smile.
Ikke alltid…
Sara trakk han nærmere, hvisket noe som fikk ham til å le og løfte pekefingeren truende.
Neida, jeg tuller bare! Kom, mamma! Nå drar vi!
Hvor da?
Til Julie, selvfølgelig! Hun må høre på meg også!
Kari kunne ikke annet enn å le og bestille drosje.
Og Julie fikk sin alvorsprat av Sara, og resultatet uteble ikke.
Den kvelden Julie låste salongen, bestemte hun seg. Barn skjønner sånt hvorfor skulle hun kaste bort mer tid?
Hun så ikke Erling før han plutselig sto foran henne, mørk og høy, og sa forsiktig:
Hei…
Flere måneder senere summet benken utenfor blokka igjen.
Ny kjæreste? Hvem er han? Kommer med kofferter og saker men vi vet ingenting! Kanskje han lurer henne?
Han virker skikkelig bra, faktisk…
Å ja, du, Grethe de fleste ser bra ut, men ingen vet hva de egentlig driver med!
Vi får si fra til faren, så får han rydde opp!
Han er her!
Neimen, når kom han, da?
Nylig. Det skjer noe snart, vent og se!
Og det fikk de…
De fikk se Julie i hvit brudekjole, så vakker at til og med “moderne” Grethe gispet av synet av tatoveringen på ryggen hennes.
Erling, som gikk stolt med bruden på armen, truet fleipete med fingeren mot en fnisende Sara, som akkurat hadde “solgt” Julie til ham og var stolt som bare barn kan være.
Kari gråt av glede, tørket tårer og slo bort alle spørsmål.
La meg nå bare gråte av glede, da! Det er masse gode tårer.
Og rare folk, ukjente, dukket opp utenfor blokka med blomster og klemte Julie som om hun var deres egen.
Ingen visste riktig hvem de var.
Ingen skjønte hvorfor Julie, rett før hun satte seg i bilen, løftet kjolen, smatt av seg brudeskoene og krevde sneakers for “i slike sko skal jeg i hvert fall ikke kjøre selv!”
Og hvorfor Erling leende løftet bruden sin inn, snørte på henne sneakers han hentet fra baksetet bragt av praktiske Kari.
Evig annerledes, de der! murret benken i kor.
En ordentlig snobb!
Ja, skikkelig snobb Julie er og blir original!
