– Unnskyld, kan jeg få komme forbi?
Noen skjøv meg vennlig, men bestemt i ryggen, og jeg tok et lite skritt fremoverjeg grep hardt om håndtakene på rullestolen for ikke å gli på det glatte fortauet. Frakken min hang åpen, som så ofte før, og slo ut til siden så ingen kunne se hvorfor jeg ikke kunne gå fortere, eller hvorfor jeg måtte gå midt på fortauet.
– Oi, unnskyld!
Ungjenta hastet videre, men stoppet brått da hun så rullestolen til Mats. Han satt med armene pent foldet i fanget, og gjorde ikke noe forsøk på å hjelpe meg. På et slikt føre var han mer til bry enn til hjelp når han prøvde å trille seg, for stolen var tung og vanskelig å manøvrere.
Jeg trakk pusten dypt og nikket til jenta:
– Det går fintløp!
Så så jeg henne forsvinne i mengden, rettet lue på Mats hode, og grep igjen om håndtakene.
– Skal vi fortsette? Vi har litt tid igjen, men den løper alltid fra oss.
– Mamma, er det ikke synd at vi aldri rekker annet enn lege? – Mats vurderte avstanden til enden av fortauet og tok likevel tak i dekkene.
– Mats, kan du ikke bare sitte litt rolig? Jeg klarer selv! Bare dette strekket er vanskeligbortover der har de måket, ser du. Når vi kommer over gata, kan du styre selv!
– Greit…
– Men du, hva var det du ville? Hva trenger du tid til?
Mats nølte.
– Vet du, mamma, Viktor sa det har åpnet en ny butikk på Storgata. Der har de maling jeg trenger.
– Mats, vi rekker ikke dit i dag. Det er langt, og snart begynner det å snø igjen. Jeg kan dra dit en annen dagskriv ned hvilken maling du vil ha, så stikker jeg innom etter jobb. Du kan være med mormor Inger så lenge.
– Hvorfor med mormor? Hun sa hun skulle stelle blomstene i dag.
– Men det er jo rematch! Forrige gang slo du henne tre ganger i sjakk, og nå vil hun ha revansj. Ingen har noen gang slått henne så grundig før, sier hun. Og hun lovet å lære deg poker.
– Poker er vel kortspill, mamma!
– Å, gutten min! Poker er mer enn et spill, det er ren filosofi!
– Kan du poker, da?
– Litt. Mamma Inger lærte meg, men jeg kan ikke regne slik som deg, så jeg taper alltid. Det gjelder å tenke langt fram, akkurat som i sjakk.
– Nesten som sjakk, altså?
– Nesten, ja!
– Da satser jeg på mormor. Men…
– Jeg vet du vil helst gå til butikken selv, Mats. Og det skal du fånår våren kommer. Da drar vi sammen, og så går vi i parken etterpå. Og du får hilse på endene dine, ikke sant? Enig?
– Greit…
– Flott! Så fortell meg nå: hvilken maling trenger du?
– Rød! Men ikke sånn rød som hussarene mine, en annen…
Mats engasjerte seg, forklarte meg hvilken nyanse jeg måtte finne, og hendene hans danset igjen over dekkene. Jeg trakk pusten tungt, takknemlig for at han var opptatt av noe, og trillet videre. Slik hadde livet mitt blitt de siste åreneen evig ferd gjennom motgang, og ofte kalte jeg det for mitt eget lille korstog.
Alt ble delt i “før” og “etter” for to år siden.
Den dagen fikk jeg lønnsforhøyelse, og jeg gikk og drømte om hva jeg skulle kjøpe til Mats og mannen min. Da kom sjefen min, Ingrid, stormende inn, like blek som nysnø, og hvisket:
– Marit, det er noen som prøver å få tak i deg…
Hendene mine begynte å skjelve.
– Hva er det?
– Mats… Du må ikke bli redd! Han er i live! De frakter ham til Ullevål nå.
Første gang jeg så føreren som hadde kjørt på sønnen min, var i rettssalen. Han så ikke opp, men det gjorde ingenting for meg. Jeg hadde hørt at han kom på sykehuset og ville snakke, men jeg kunne ikke bry meg mindre.
Hva skulle hans unnskyldninger hjelpe? Kunne de åpne dørene til intensivavdelingen? Gi Mats helsen tilbake? Snu klokken og forhindre det fryktelige sekundet som rev vekk fremtiden vår?
– Hvorfor kjørte du så fort?
Det var det eneste jeg spurte ham om.
– Mamma mi lå for døden… Hun sa aldri hvor syk hun var. Ringte plutselig for å si farvel… Jeg tok feil valg.
– Jeg skjønner…
Men lettere ble jeg ikke. Hele tiden tenkte jeg bare på Mats. Den røde døren med “Intensiv” slapp ikke inn noen. Jeg trengte å være der, hos ham.
– Rakk du fram?
Jeg sto allerede i døråpningen og spurte motvillig før jeg gikk.
– Nei…
Vi snakket aldri mer. Mannen min overtok i retten. Jeg dro tilbake til hospitaletjeg hadde viktigere ting å gjøre.
– Alt er vanskelig… – avdelingslederen så ned i papirene. Hva kunne han egentlig si? Det eneste jeg ventet på, var ordene “det går bra”.
Men det gjorde det ikke…
Jeg skjønte det straks. Allerede da samtalen startet. Legen snakket om rehabilitering og nye metoder, men alt jeg hørte var at Mats aldri mer ville gå. Ingen mirakeleksperter kunne hjelpe, for det var dessverre umulig.
Jeg tenkte ikke på meg selv, ikke på forholdet til min mann, ikke på de voksende problemene oss imellom. Vi hadde alltid vært ettnå gled vi vekk fra hverandre. Den ene aksepterte virkeligheten, mens den andre nektet.
– Skjønner du ikke? Vi må gripe enhver mulighet! – mannen min ropte.
– Det er ingen mulighet… Ser du ikke det?
– Sludder! Hvis ikke disse legene klarer, finner vi noen andre!
– Greit, la oss lete.
– Jeg jobber! Jeg har ikke tid til alt!
– Og sønnen din, da?
– Han er din også!
Og jeg lette. Etter leger, klinikker, veier ut av alt. Men noen ganger mister skjebnen de små miraklene på veien. Kanskje når den går og banker ut listen, mister hun en liten lappen lottokupong, et håp, et lite under. Slik gikk også undere ment for Mats tapt. Til slutt forsto jeg: vi må leve videre med det som er igjen.
At det var tungt, sier knapt nok noe…
Jobben måtte jeg gi opp. Jeg måtte være hjemme. Uenigheter med mannen tiltok, noen ganger så høyt at Mats hørte det, og da ville jeg bare rømme. Jeg forsøkte holde meg, men blikket hans var uutholdelig.
– Om du hadde hentet ham som andre mødre, hadde ikke dette skjedd!
Den isklumpen som raste ned mellom oss i en krangel en kveld, har jeg aldri tilgitt. Han angret straks, men jeg kjente piggene langt inn i hjertet.
– Gå.
Så kom den andre sorgen, da mannen min pakket sine ting og gikk, med et brak i døren så Mats våknet.
– Mamma, hva skjer?
– Sov, vennen. Sorgen har gått.
– For godt?
– For godt. Nå er vi to. Den kommer ikke tilbake til oss.
Ble ting lettere da?
Nei. Alt virket enda mer sammenfiltret. Jeg så hvor hardt det gikk inn på Mats, og gjorde alt for å trøste.
Det var da jeg, ved en tilfeldighet, kjøpte en eske med små tinnsoldater.
– Se, Mats!
– Hva er det?
– Soldatermen de må fargelegges.
– Hvorfor?
– Da blir de nesten ekte.
– Hvorfor er de så rare i klærne? – Mats stilte rytterfiguren på hodet.
– Det er husarer. De var soldater før i tiden.
– Hvordan da?
– Jeg skal fortelle deg!
Så satt vi sammen, bladde i bøker og diskuterte hvilke farger som passet. Og jeg holdt pusten og så sønnen min våkne til liv.
Snart hadde Mats en hel liten hær. På kveldene spilte vi ut slagenekranglet vilt om dragonenes og infanteriets plass.
– Mamma, du ER jo Napoleon! Gjør det riktig, da!
– Ikke bestem! Din egen hær, ditt ansvar!
– Men du omskriver historien nå! – ropte han høylytt når jeg flyttet den fargerike “Gorchakov-troppen”.
– Om det bare var mulig, Mats… – hvisket jeg, og flyttet troppen slik han ba.
Faren forsvant plutselig ut av livet hanskort tid etter fikk han barn med sin nye kone. Jeg fikk vite det av min festmors tidligere svigermor, som kom med nyheten, skamfull.
– Marit, tilgi meg… For alt…
– Kjære deg, hvorfor deg? Du har alltid vært her for oss. Uten deg vet jeg ikke hva jeg ville gjort!
– Men de reiser nå…
– Hvor? – Jeg helte nesten kaffekjelen ut av hånden.
– Til Danmark. Alt er klart. De vil ikke ha meg med.
– Hva? – Jeg satte meg ned, grep hendene hennes. Ikke snakk slik! Vi er ikke fremmede. Mats elsker deg!
– Marit, jag meg ikke bort!
– Kanskje alt er som det skal. Vi trenger ikke noen som aldri har hatt tid til oss. Det var jo en annen kvinne før ulykken, ikke sant?
– Ja.
– Da skal vi være glade! Bedragere må bort. Men det er ikke deg han sviktetog du og jeg, vi hører sammen fortsatt. Mats trenger en bestemor. Jeg trenger deg. Vil du bli?
Inger svarte ikke. Hun omfavnet meg, og den avgjørelsen holdt. Sannheten mellom mennesker er altbærer du en stein bak ryggen, tror du lett at den du elsker også gjør det samme.
Etter hvert hadde jeg bare Mats og Inger. Selv min gamle venninne Anna sluttet å ta kontakthun orket ikke se Mats slik.
Jeg lot henne gå. Hun fikk sitt, og delte lykkelige bilder på nett. Jeg smilte og ønsket henne godt. Men da hun så spurte hvordan det gikk, svarte jeg ikke lenger. Ble for mye.
Problemene var mange. Noen løste jeg og Inger, men ikke alle.
Takket være Inger fikk jeg etter hvert komme tilbake på jobb. Hun var sammen med Mats noen timer om dagen, lagde mat, ryddet, hjalp med alt.
Vi bodde i en gammel bygård på Torshov, fjerde etasje uten heis. Å dra Mats og stolen ned var alltid et slit. Enda klarte jeg, så lenge han var liten, men visste straks at tiden kom hvor han ikke lengre fikk komme ut.
Jeg prøvde å få kommunen til å sette inn en rampe, men det var som å be om månen. Nei på nei kom tilbake. Skulle jeg bytte leilighet?
Nybygg med heis og rampe fantes, men prisen… Boligen vår var for beskjeden, og meglere trakk på skuldrenedet fantes knapt interesse for slike små to-roms i fjerde.
– Du skjønner vel, – sa meglerne, – slike leiligheter er det lite marked for.
Jeg takket, men ble rimelig frustrert. Hvorfor skulle tilværelsen til sønnen min bestemmes av tilfeldigheter, eller av en skjebne som lo eller gråt om hverandre?
Men heldigvis, skjebnen var kanskje rotekopp, men ikke grusom. Hun hadde et lodd igjen, innerst i kurven. Den dagen en stresset byfrøken dyttet meg bort på fortauet, trådte gamle Olav inn i livet vårt.
– Unnskyld, trenger du hjelp?
Stemmen bak meg var seig, men vennlig.
– Nei, det går bra, takk! Jeg klarer selv.
Jeg ga et smil til den lave gamle mannen, men han hørte ikke på det øret. Raskt bøyde han seg ned til Mats, grep håndenet varmt klem.
– Jeg er bestefar Olav. Hvorfor gir du ikke moren din en håndsrekning? Se hvor sliten hun er!
– Jeg prøvde. Hun ble sint.
– Forståelig! Nå, la meg prøve!
Han dyttet meg vennlig vekk fra stolen, ga meg en pose med appelsiner, smilte lurt:
– Pass godt på de! De er mine favoritter. Er du snill, får du en! Kom igjen!
Stolen trillet raskt ut av snøhaugen. Jeg ble stående, målløs. Olav ruslet over veien, snakket ivrig med Mats. Jeg måtte løpe etter.
– Hvor skal dere?
– Jeg har god tid! Skal jeg følge dere hjem? – lo Olav.
– Så snilt, men vi klarer oss…
– Du er så vakkermen sta! – fniste Olav, delte en appelsin i to og ga oss hver vår deltror du jeg ikke kan sette pris på selskap? Eller er det galt?
– Nei, nei…
Legen ble besøkt, alt som normalt.
Dagen etter banket det på døra vår rett etter lunsj.
– God dag! Tar dere gjester?
Jeg ble like overrasket som dagen før, men Mats lyste opp.
– Bestefar Olav! Så glad du kom! Mammasi hei a!
Noen dager senere forstod jeg knapt hva som hadde skjedd. Gamle Olav hadde ordnet opp i nesten alt.
– Marit, jeg har snakket med Karlsson-familien i naboblokken. De har samme type leilighet, bare i første. De vil bytte, kommer og ser på din i kveld! Krev litt ekstra for oppussingen, ditt kjøkken er bedre! Jeg hjelper til om det skal ryddes.
– Hva hvis de ombestemmer seg?
– De er bestemt. Jeg pratet med kona, hun holder ord!
– Hvordan gjorde du det?
– Folk må bare snakkes med! Forresten, vet du hvordan jeg fant deg første gang?
– Nei? Hvordan?
– Jeg spurte folk. “Hvor bor den vakre moren med gutterullestol?”
– Bestefar, jeg vil gå, men får det ikke til!
– Viljen er halve jobben, Mats! Når sommeren kommer, skal du få se…
– Fortell!
– Senere! Nå må jeg rekke å hjelpe Tor, han sveiser rampa for meg.
– Men kommunen, tillatelsen?
– Her, se! – Olav blafret med et papir. – Tillatelsen er i orden. Jeg og Veronika, og noen flere damer hjalp til. For et nydelig nabolag dere har!
– For en sjarmør du er, Olav!
– Ikke bare sjarmør, Marit. Jeg har vært sjømann! Om jeg var yngre skulle jeg giftet meg med deg på flekken! Slike kvinner vokser ikke på trær!
– Slutt nå!
– Nei, nå slipper dere meg ikke! Dere er blitt mine! Jeg skal holde vakt over deredeg, Mats og Veronika. Skal ikke gå alene når jeg kan bidra!
Olav holdt ord. Etter noen uker flyttet vi inn i den nye leiligheten. Jeg gikk gjennom rommene, nesten på gråten da jeg så hvor brede dørene var blitt, hvordan rullestolen gled lett over tersklene, takket være Olav og naboene.
Rampa han bygget, ba jeg til og med om unnskyldning for hos naboene.
– Ikke tenk på det, Marit! Måtte sønnen din få alt godt! – sa de.
Det overrasket meg. Jeg var vant til blikk og irritasjon når vi var ute. Jeg spurte Olav:
– Hvorfor er folk så vennlige her? Andre steder snur de seg bort.
– Folk er redde, Marit. De frykter å trekke ulykke på seg.
– Men ikke dere?
– Nei. Kanskje noen husket at de er mennesker?
Han hadde selvfølgelig gått dørene rundt, pratet, minnet alle på hvor heldig man kunne være.
Jeg visste ikke det den gangen. Jeg var bare takknemlig.
Men viktigst av altlegen Olav kjente, sa forsiktig at Mats hadde et lite håp.
– Forstå meg rett, Marit. Sjansen er liten. Men vi må ta den. Vi må reise.
– Til hvor?
– Til Oslo. Venn av meg på Rikshospitalet, kirurg i verdensklasse. Han har sagt ja til å undersøke Mats.
– Men… vi har ikke råd til alt dette…
– Ikke tenk på pengene, sa Inger. Jeg selger leiligheten min. Sønnen min bidrar. Nå er det om å gjøre for Mats!
Jeg protesterte ikke. For Mats betydde alt.
Halvåret etter ble operasjonen gjennomført. Rullestolrampa trengtes ikke lenger. Jeg fant andre som trengte den.
– Din sønn?
– Han går igjen. Ja, med krykker enda, men det er en start!
– Hvordan kom du deg gjennom alt?
– Det er ikke min fortjeneste, vet du. Engler finnes. Jeg har mangemine voktere.
– Helt sant?
– Ja! Og en har vært vår leder og skytsengelramsalt, kompromissløs, men med verdens varmeste vesen. Olav Nilsen. Min, Mats og Ingers personlige engel.
Mats vil reise fra benken i sola, blunke til ei jente med fletter og spørre:
– Mamma, kan jeg ta en liten tur med Solveig? Vi holder oss nært!
Jeg vil smile til moren hennes:
– Kan vi to sitte sammen, eller forstyrrer vi?
– Kom! Her er is til alle.
Et sted blir det fredeligere. Håpet flytter forsiktig inn.
Man behøver ikke frykte håpet. Gir du det plass, vokser det, time for time. Kanskje går alt ikke slik man drømte, men smilet kommer tilbake, latteren fyller stuen, og sorgen lister seg ut.
Den nye lydenlett, skjær som glass, blir til latter og små steg. Håpet danser gjennom gåturenog snart danser også Solveig, for henne vil Mats be skjebnen om enda et vidunder.
– Vær så snill! Et mirakel tildu hjalp meg!
Skjebnen svarer ikke, men leter frem en ny papirfly, sender det avsted i vinden. Slik sprer skjebnen lys og lykke til dem som trenger det, og veien videre åpnes derimot for de sterke, de vare og de som aldri helt gir opp.
