En morgen, faren min kjørte bilen sin gjennom Oslo og stoppet ved en bensinstasjon for å fylle tanken. Der, ved pumpene, satt det en ung, gravid kvinne på nitten, med håret flettet som i barndommen, og tiggeren hennes speilblank i den rare, lyse grå norske morgenen. Hun ba om litt hjelp, men han sa beklagende at han ikke hadde småpenger på seg, og skulle akkurat til å kjøre videre, da veien plutselig bølget som et hav under ham.
Men akkurat da han satte nøkkelen i tenningen, fikk han en merkelig følelse og steg ut igjen. Han spurte den unge kvinnen, som het Karianne, hvordan hun hadde havnet der, i denne undelige, drømmeaktige situasjonen. Hun blikket opp gjennom de vide våkenhullene av morgendis og svarte: foreldrene hennes hadde kastet henne ut fordi de ikke aksepterte valgene hun hadde tatt i livet. Hun var blitt gravid utenfor ekteskap, og nå vandret hun i en evig sommer, alene i Oslos gater.
Faren min spurte henne om hun hadde arbeid eller noen form for økonomisk støtte, kanskje noen hundre kroner gjemt i jakkelommen. Hun ristet på hodet; alt virket uvirkelig og hun følte seg utenfor selve virkeligheten. Etter å ha snakket litt til, tok han et magisk visittkort det glitret i morgensolen som en bit av den gamle eventyrskatten og ga det til henne. Han ba henne ringe ham neste dag.
Hun tok mot til seg og ringte, og snart satt hun på hans kontor, det føltes som et drømmeslott, og hun gjennomgikk et intervju som trillet ut ordene som små steiner i en elv. En uke senere, som om noen hadde snudd på tidens kommode, begynte Karianne å jobbe der: først svarte hun på telefoner, tok små oppdrag, og plutselig, som i en snurrende karusell, endret alt seg. Hun klatret opp, ble assisterende direktør, som om hun hadde funnet en hemmelig snarvei gjennom labyrinten av livet. Nå har hun sin egen lille familie, og lever et underlig, men strålende liv i Oslos drømmeaktige landskap, med alt hun trenger for å leve godt, og et hjerte fullt av takknemlighet.
