Ingrid, hør her, kunne dere tenkt dere å komme til meg i dag? spurte søsteren med et glimt av håp i stemmen. Espen er på fisketur, og det blir så ensomt å være alene med alle ungene.
Ingrid gned seg mellom øyebrynene. Tankene svirret, hun lette febrilsk etter en unnskyldning, og den ene var mer usannsynlig enn den andre. Skulle hun si hun måtte jobbe overtid? Ingen ville tro det, det var tross alt lørdag. Påstå at hun var utslitt? Da ville Astrid straks begynne å lure og gi råd og pekefingre. Ingrid bet seg i leppa, pustet dypt inn for å samle seg.
Astrid, det passer dessverre ikke i dag, la Ingrid inn litt ekstra beklagelse i stemmen. Sigrid er blitt småsyk, så vi holder oss hjemme, går ingen steder.
Det ble helt stille i andre enden av røret, før et tungt sukk trakk seg gjennom telefonen.
Så leit, sa Astrid slapt. Det hadde vært så koselig å skravle litt mens barna hadde lekt sammen…
Ingrid rullet med øynene, takknemlig for at Astrid ikke kunne se henne. Barna leke sammen, ja vel. Det innebar at Sigrid løp etter småbarna, mens de voksne satt på kjøkkenet og drakk kaffe.
Ja, det er synd, Ingrid nikket. Vi ringer når vi blir bedre.
Astrid sukket litt til, ønsket Sigrid god bedring og la til slutt på. Ingrid la fra seg telefonen og så på skjermen med en merkelig følelse. Hele samtalen hadde vart i fire minutter. Søsteren hadde ikke engang spurt hvordan Ingrid selv hadde det. Ikke et ord om jobb, helse eller humør. Alt dreide seg kun om én ting ville de komme. Astrid trengte gratis barnevakt, det var hele poenget.
Så kom Sigrid til syne i døra. Jenta så undersøkende på moren.
Var det tante Astrid igjen? spurte Sigrid.
Ingrid nikket og la telefonen på kommoden ved siden av sofaen. Datteren satte seg tett ved, beina trukket oppunder seg. I ansiktet hennes blandet det seg oppgitthet og lettelse.
Mamma, jeg har ikke lyst til å dra til henne lenger, sa Sigrid bestemt.
Ingrid snudde seg mot henne, ventende på en forklaring. Sigrid trakk pusten, samlet tankene og slapp ut alt på én gang.
Hun dytter alltid barna sine over på meg, Sigrid rynket pannen. Jeg må passe på dem, leke, underholde hele tiden.
Og den eldste er fem, la hun til irritert. Jeg vil ikke være barnevakt, mamma.
Ingrid så på ni år gamle Sigrid og kunne ikke annet enn å smile. Datteren visste allerede å sette ord på det som plaget henne. Hun kunne stå for sine egne meninger og sa ifra når det trengtes. Ingrid kjente hjertet vokse av stolthet.
Ikke tenk på det, svarte hun og strøk Sigrid over håret. Det skal ikke skje igjen.
Sigrid smilte takknemlig, ga moren en varm klem, og forsvant inn på rommet sitt.
Ingrid stirret opp i taket og lot tankene fly. Sært, hvordan alt hadde blitt i familien. Astrid var fire år yngre, men allerede firebarnsmor. Fire! Ingrid ristet på hodet. Selv hadde hun bare Sigrid, og den jenta krevde all omsorg, kjærlighet og oppmerksomhet hun hadde. Tanken på fire på en gang var ubegripelig.
Hun masserte tinningene og lukket øynene. Astrid hadde bestandig ment at ansvaret for ungene var hele familiens oppgave. Foreldrene deres, Liv og Arne, fikk først smake det. Siden meldte Astrids svigerforeldre, naboer, venner, og fjerne slektninger seg. Hele storfamilien jobbet for å holde Astrids univers gående. Alle unntatt Astrid selv.
Ingrid smålo for seg selv og åpnet øynene. Hun hadde alltid tenkt annerledes. Hjalp henne mor, var det i unntakstilfeller. Når hun selv var syk, eller hadde overarbeid og var på randen av oppsigelse, ellers ordnet hun seg selv. Det var brutalt de første årene, men hun klarte det. Sigrid hadde blitt en selvstendig, klok og sterk jente.
Astrid derimot ble bare mer kravstor med årene.
Ingrid ristet seg fri fra tungsinnet, reiste seg og begynte å rydde på kjøkkenet. For i dag var hun fri fra søsteren, og det var seier nok. Lørdagsrutinene ventet; ting som ikke gjorde seg selv. Ingrid satte i gang med å tømme oppvaskmaskinen.
Dagene forsvant i vante gjøremål med jobb og hjem. Fredag kveld pep mobilen. Astrids navn blinket på skjermen. Ingrid trakk pusten og svarte.
Ingrid, hvordan står det til med Sigrid? Astrids stemme smurte seg søtt. Er hun frisk igjen?
Ja da, alt i orden, Ingrid lente seg mot veggen. Hopper og spretter rundt som alltid.
Så bra! Astrid lyste opp. Da MÅ dere komme på overnatting hos oss i helga!
Ingrid rullet med øynene. Nå var det i gang igjen, nok en forhandlingsrunde.
Jeg er så ensom her, begynte Astrid å klage. Ungene river huset, Espen er jo borte.
Astrid, det passer ikke å sove over, svarte Ingrid. Men jeg kan komme på en dagstur i morgen.
Misnøyen fra søsteren var ikke til å ta feil av, men etter en liten forhandling gav Astrid seg motvillig.
Lørdagsmorgen var grå og kald. Ingrid tok på seg jakka og dro alene hjemmefra. Halvtime på bussen, ti minutter til fots.
Astrid åpnet døra, kikket straks etter Sigrid.
Hvor er Sigrid? spurte hun, brydd.
Sigrid er opptatt, Ingrid gikk inn. Hun har lekser og prøve på mandag.
Astrid laget en grimase, og lukket døra brått.
Niesen min er blitt så vrang, sa Astrid surt. Kommer ikke, ringer ikke, skriver ikke.
Ingrid hang opp jakka, lydene av lek og bråk fra barna bak i huset. Hun møtte Astrids blikk.
Hun orker ikke mer, svarte Ingrid lavt. Hun vil ikke være barnevakt lenger.
Astrid eksploderte, som om Ingrid hadde kastet parafin på et bål. Ansiktet hennes ble rødt, øynene lynte.
Det er da helt normalt! ropte hun. At de større hjelper til med de små!
Ikke med andres barn, Ingrid sto på sitt.
Hva mener du, andres? Astrid slo ut med armene. De er søskenbarn!
Sigrid er bare ti, Astrid, Ingrid hevet stemmen Hun er et barn selv.
Astrid trengte seg tett på, fingeren rettet mot Ingrid. Fra barnerommet lød gråt, men Astrid brydde seg ikke.
Det er bare sunt for henne! proklamerte hun. Da lærer hun å ta ansvar!
Hun trenger ikke den leksjonen! Ingrid svarte skarpt. Hun har ingen småsøsken!
Nettopp! ropte Astrid. Da får hun iallfall øvelse med mine!
Ingrid tok et skritt tilbake, sjokkert over åpenheten.
Hører du deg selv nå? Ingrid ristet på hodet. Du vil utnytte barnet mitt som gratis barnevakt!
Og? Astrid satte hendene i livet. Jeg klarer det jo ikke alene!
Hvorfor valgte du da å få fire barn? Det glapp ut av Ingrid før hun rakk å stoppe seg selv.
Astrid gispet, ansiktet mørkerødt.
Du har ei nesten voksen datter! hylte hun. Du kunne latt henne hjelpe annenhver dag etter skolen!
Det var dråpen. Noe sprakk i Ingrid. Årelange sår revnet.
Du er urimelig, freste hun. Du skyver alt ansvar over på oss andre.
Jeg ber bare om hjelp! Astrid snerret.
Nei, du forlanger! Ingrid tok jakka. Du mener verden skylder deg alt.
Mamma og pappa hjelper! Astrid stampet i gulvet. Svigermor hjelper! Men dere snur ryggen til!
De er gamle, Ingrid kneppet jakken. De skal hvile, ikke løpe rundt med barnebarna!
De liker det! Astrid grep Ingrid i ermet.
Ingrid reiv seg løs og gikk mot døra. Astrid sto i gangen, flammet av sinne.
Vi kommer ikke mer, sa Ingrid og åpnet døra. Finn deg noen andre.
Hun gikk ut, med Astrids brøl rungende bak seg. Døra smalt igjen.
Samme kveld ringte moren. Ingrid tok telefonen.
Ingrid, hva har du gjort! Livs stemme skalv. Astrid gråter, du har gjort henne helt fra deg!
Mamma, jeg sa bare sannheten, Ingrid sank i sofaen.
Sannheten? moren hevet stemmen. Du nekter å stille opp for søsteren din!
Det er forskjell på å hjelpe og å være tjener, Ingrid knep om mobilen.
Hun har fire barn alene! Liv jamret. Espen reiser jo hele tiden!
Det var hennes valg, Kontant svar fra Ingrid. Ikke mitt, og ikke Sigrids.
Sigrid kunne lekt litt med barna hennes innimellom! moren ga seg ikke. Alle hjelper Astrid så godt de kan, bare du skal alltid være spesiell!
Nei, Ingrid avbrøt. Datteren min skal ikke være noen barnevakt.
De er ikke fremmede! Liv ropte nå. Det er jo familien din!
Ingrid reiste seg, gikk mot altandøra. Ute begynte kvelden å sige inn, lysene i Oslo tentes ett for ett.
Hvis du og pappa vil bruke alderen deres på Astrids barn, så gjør det gjerne, sa Ingrid stille. Men ikke trekk meg eller Sigrid inn i det.
Du er så egoistisk! anklaget Liv.
Jeg har min egen familie, Ingrid svarte hardt. Mann og datter. Jeg lever ikke for Astrid.
Hun trykket av samtalen, lot telefonen falle ned i sofaen, og skjulte ansiktet i hendene.
Varme armer slynget seg rundt henne. Sigrid la hodet mot skulderen hennes.
Jeg hørte alt, mamma, hvisket Sigrid.
Ingrid vendte seg mot datteren, omfavnet henne tett, trakk inn duften av barneshampoo.
Alt jeg gjør, er for deg, hun strøk håret til Sigrid. Og jeg skal fortsette med det.
Sigrid så opp, smilte varmt og takknemlig.
Jeg vet det, mamma, svarte hun stille. Takk.
De sto inntil vinduet, omgitt av skumringen over byen. På andre siden av Oslo grein kanskje Astrid til svigermor, kanskje mor ringte slekt for å fortelle om hjerteløse Ingrid. Men her, i denne leiligheten, rådet ro og trygghet.
Ingrid hadde tatt sitt valg. Om det kostet henne båndene til mor og søster, fikk det være. Sigrid var viktigere. Hennes barndom, hennes frihet, hennes rett til å bare være barn.
