Mamma er utslitt
Ingrid ropte så høyt på kassadama at hendene til den stakkars kvinnen ristet.
Skal du stå der og knote hele dagen, eller?! Om du ikke kan jobbe skikkelig kan du like gjerne holde deg hjemme!
Beklager, svarte damen, og strekkodet varene så fort hun bare kunne, selv om hun allerede var nesten like effektiv som en pendlerbuss i rushtiden.
Ingrid, Per prøvde forsiktig å ta henne i albuen, nå holder det vel? Kom, la oss dra hjem.
Ingrid snudde seg brått.
Du kan bare holde munn! Hvem har egentlig bedt deg blande deg?
Per så ned, flaut. Han ble alltid stille.
***
Hjemme luktet det kyllingsuppe med masse krydder. Svigermor Ragnhild sto over gryten og rørte i suppa.
Å, så dere er hjemme! Jeg har akkurat kokt en deilig kyllingsuppe med nudler. Sett dere ned, så skal jeg servere!
Jeg har sagt det hundre ganger: Hold deg langt unna kjøkkenet mitt, hveste Ingrid. Bor du her fast, eller er du fortsatt bare på besøk?
Ragnhild ble helt bleik og satte fra seg sleiva.
Jeg ville jo bare hjelpe til…
Jeg trenger ikke hjelp! Jeg klarer meg helt fint selv!
Fra gangen kom sju år gamle Sindre løpende:
Mamma, hei! Eivind fra blokka sa jeg er pinglete! Men jeg er ikke det, ikke sant?
Åh, la meg være, glefset Ingrid, ser du ikke at jeg er opptatt?
Sindre stivnet og så bort mot bestemor. Hun så ned.
Ingrid forsvant inn på rommet sitt og smelte døra.
***
Slik gikk nå dagene. Hver dag minnet om den forrige. Ingrid våknet grinete, la seg like grinete, og i mellomtiden snappet hun til alle: Mannen, svigermor, sønnen, kassadama, kollegaer, random folk i gata.
Av og til hørte hun sitt eget sinne og tenkte: «Hva er det egentlig jeg driver med?» Men så falt tanken rett nedi et svart hull uten utgang.
Per tålte det. Var blitt vant. Ti år sammen hadde lært ham én ting: Hold kjeft og vær usynlig.
Han jobbet dobbelt, kom hjem med lønn, gjorde som hun sa. Om natta, når Ingrid til slutt sovnet, listet han seg ut på kjøkkenet, lagde te og ble sittende å stirre tomt ut i lufta. Tenkende.
Ragnhild hadde kommet for tre måneder siden for å hjelpe med Sindre mens foreldrene var på jobb.
«Takk for hjelpen,» hadde Ingrid sagt men øynene hennes lyste alt annet enn takknemlighet resten av tiden.
Og Sindre… han levde sitt barns liv. Løp, lekte, spurte. Hver gang han nærmet seg moren, møtte han en mur.
Først gråt han. Så lot han være. Han gikk til mormor, satt stille ved henne da var det mindre farlig.
***
På fredag skjedde det gamle, vante opptrinnet igjen.
Ingrid kom TRETT hjem fra jobb: Sjefen hadde kjeftet, kollegaen dolket henne i ryggen og på T-banen hadde noen tråkka på foten hennes.
Akkurat før pappaen åpnet døren, klarte Sindre å søle solbærsaft ut over den nye beige sofaen de hadde kjøpt på nedbetalingsavtale.
Han sto der, livredd, med glasset i hånden og så på det rød-lilla flekket som spredte seg utover putene.
Hva er det du har gjort!? skrek Ingrid mens hun sparket av seg skoene, har du peiling på hva den sofaen kosta meg?!
Jeg gjorde det ikke med vilje, mamma! Ikke skrik… jeg er faktisk litt redd deg…
Redd meg, ja! Ingrid ble bare enda sintere, Du ødelegger alt! Det er ikke til å holde ut!
Unnskyld, mamma…
Marsj på rommet! Ut av syne!
Sindre gikk. Ingrid ropte litt til nå til ingen i særdeleshet helt til stemmen nesten var borte.
***
Om natten sov hun ikke. Hun listet seg ut på kjøkkenet og satte seg ved vinduet. Det regnet ute de små dråpene rant som tårer ned glasset.
Hun tenkte på hvor lei hun var alt sammen. Hvor mye hun bare ville at alt kunne ta slutt, at alle lot henne være i fred, at det kanskje en gang kunne bli helt stille.
Uten at hun merket det, døset hun av, sittende ved kjøkkenbordet.
Hun våknet av kulda, kanskje klokka fire om morgenen.
Hele leiligheten var stille. Per sov, Ragnhild sov, Sindre sov.
Hun trakk mot badet, gikk forbi Sindres rom. Døren sto på gløtt. Ingrid skulle akkurat til å gå forbi, men så at han lå inntullet i dyna, med armene rundt puta si. På pulten lå det en åpen kladdebok, sånn med ruter og kruseduller på forsiden.
Hun skulle til å gå videre, men blikket hennes fanget ordet «Mamma».
Hun plukket opp boka, satte seg på sengekanten og begynte å lese.
Det var en slags dagbok.
Den første innføringen var fra september.
I dag skrek mamma igjen. Pappa sa hun bare er sliten. Jeg ville klemme henne, men hun dyttet meg vekk. Det er sikkert fordi jeg er så dårlig.
Ingrid svelget og bladde om.
Oktober. I dag hadde bestemor bursdag. Jeg tegnet et fint kort med blomster. Ville gi det til henne om morgenen, men mamma skrek på pappa, så jeg lot være. La det under puta. Kanskje jeg tør gi det i morgen, når mamma ikke er hjemme.
Hun bladde videre.
November. Jeg ødela bilen pappa ga meg. Med vilje. Tenkte at hvis jeg knuser noe mitt eget, skriker hun kanskje ikke. Men det gjorde hun. Hun sa jeg ikke vet å passe på noe. Og at jeg er dum.
Ingrids hender begynte å skjelve.
Desember. Snart jul. Jeg skrev brev til julenissen. Ønsket meg bare at mamma slutte å rope på meg. Men det er ikke noe man kan få i gave.
Januar. På skolen skulle vi skrive hva vi ville bli når vi ble store. Jeg skrev at jeg vil bli usynlig, så mamma aldri ser meg eller skriker. Læreren ble rar og ringte pappa. Pappa snakket med meg. Han sa at mamma egentlig er snill, hun bare har det vanskelig. Jeg vet. Jeg husker hvordan hun var før. Hun klemte meg. Hun lo. Nå ler hun aldri lenger.
Ingrid satt helt urørlig. Tårene falt ned på boka og gjorde blekket utydelig.
Februar. I dag sølte jeg saft på sofaen. Mamma skrek lenge.
Når hun skriker, føles det som om jeg dør litt. Først ørene, så hjertet, så sjelen. Jeg la meg og lurte: Hvis jeg dør i søvne, kommer hun til å gråte? Eller bare si: én problem mindre?
Boka falt ut av hendene hennes. Hun satt og ristet, men ikke en lyd slapp ut. Hun var redd for å vekke sønnen, redd for at han skulle se henne sånn. Redselen tok nesten pusten fra henne.
Slik satt hun lenge. Kanskje tjue minutter, kanskje en hel time. Så satte hun dagboka tilbake og gikk.
Hun la seg inntil Per. Stirret i taket til det ble lyst.
***
Neste morgen våknet Sindre først.
Han gned søvnen ut av øynene, rettet på pysjen. Han så at døra sto på gløtt, og tankene raste tilbake til gårsdagen. Han sukket tungt.
I gangen lyttet han. Stillhet. Det var uvant vanligvis bråkte mamma med kjeler og knasket og ropte at de var en gjeng dorske treskaller.
Han kikket mot kjøkkenet.
Der satt mamma. Helt stille, helt rolig bare så ut av vinduet. Foran henne sto en kopp te, kald for lengst.
Mamma? sa Sindre forsiktig.
Hun snudde seg. Ansiktet var ikke sint, ikke trøttmen nesten ukjent, tenkte han.
God morgen, sa Ingrid lavt. Kom og spis frokost.
Sindre satte seg. Mamma la grøt i skålen hans og satte seg rett overfor.
Han spiste sakte og sendte forsiktige blikk bort på henne, ventet på det gamle vante skulle begynne. Men det gjorde det ikke.
Mamma? spurte han til slutt. Hva er det med deg?
Ingenting.
Hvorfor er du så stille da?
Jeg tenker.
På hva da?
Ingrid så lenge på sønnen. Så strøk hun ham over håret, helt uten grunn.
Jeg tenker på deg, sa hun. Og på oss.
Sindre ble sittende med skjeen halvveis til munnen.
Er du syk, mamma?
Nei, gutten min. Tvert om jeg blir bedre.
Han forsto ikke helt, men nikket. Det viktigste var at hun ikke ropte.
Spis opp nå, sa Ingrid. Du må til skolen.
Sindre tømte koppen, reiste seg og begynte å pakke sekken. Han stanset i døråpningen.
Mamma, sa han litt flaut, skal du… eh… rope igjen i kveld?
Ingrid satte seg på huk foran ham.
Hør her, sa hun bestemt. Jeg vet ikke om jeg får det til med en gang. Men jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke rope. Sånn at du aldri trenger å være redd igjen. Skjønner du?
Sindre nikket.
Men hvis du ikke klarer det? spurte han bittelite.
Hvis jeg ikke klarer det, sier du bare: «Er du i gang igjen?» Så skal jeg huske på det.
Huske på hva?
Alt, hun kysset ham i panna. Nå må du løpe.
Sindre gikk.
Ingrid ble stående og høre etter. Til heisdøra smalt igjen, og det ble stille.
Per kom ut fra soverommet, bustete og rufsete.
Du er oppe tidlig? spurte han.
Fikk ikke sove.
Han så på henne.
Går det bra?
Det går fint, svarte Ingrid. Gå og spis frokost.
Per ruslet mot kjøkkenet. Ingrid fulgte etter.
De satte seg. Per helte te i koppen…
Per, begynte Ingrid plutselig hvorfor elsker du meg egentlig?
Han satte teen nesten i halsen.
Hva?
Hvorfor elsker du meg? Jeg er jo… et monster.
Per satte fra seg koppen, så på henne.
Du er ikke et monster, sa han. Du har bare glemt hvem du er.
Hvem er jeg da?
Litt av hvert, Per humret. Jeg husker. Du kan være varm, morsom, snill. Klemme så det knaker i beina. Jeg husker alt sammen, Ingrid. Det er bare du som har glemt…
Ingrid sa ingenting.
Jeg venter på at du skal komme tilbake, la Per til. Så lenge det må ta.
Hun tok hånda hans.
***
Den dagen, for første gang på lenge, ropte hun ikke til noen.
Sindre kom hjem fra skolen, slang sekken fra seg, løp rett bort og klemte henne helt uten grunn.
Mamma! Jeg fikk femmer i dag!
Så flink du er, sa Ingrid. Jeg er stolt av deg!
Han stirret overrasket.
Mener du det?
Selvsagt.
Sindre smilte. Stort, på en måte han ikke hadde gjort på lenge.
Vet du, mamma, sa han, i dag håpet jeg at du kanskje kom til å klemme meg i kveld. Og så gjorde du det!
Dumme deg, Ingrid holdt ham inntil seg. Nå skal jeg klemme deg hver dag!
***
Sent på kvelden gikk Ingrid inn på rommet hans. Sindre sov allerede tungt. På pulten lå dagboka.
Hun åpnet til siste side. Fant fram pennen og skrev helt nederst:
Gutten min, jeg er så glad i deg. Unnskyld. Jeg skal gjøre mitt aller beste.
Mamma.
