Du skulle bare visst, i dag var jeg på et jobbintervju for første gang på tjue år. Kan du tro det? Sissel Andersen ja, det er meg har stått bak skranker, tatt telefoner, smilt til folk som overhodet ikke har fortjent det, og laget kaffe for sjefene så lidenskapelig at de vurderte å gjøre meg til kaféansvarlig en gang. Likevel ble jeg nedbemannet. Livet, ass.
Så her stod jeg i gangen foran speilet, pratet strengt med mitt eget speilbilde. Blazern var på plass, håret lå fint, og ansiktet vel, jeg er førtiseks, det er ikke til å skjule, men det får gå. Det aller viktigste: ikke bli nervøs. Det er jo bare en jobb. Nytt kontor, nytt skrivebord, nye telefoner. Vanlig greier.
Venninna mi, Tone, insisterte på å følge meg til intervjuet. Hun ga meg noen siste ord i heisen:
Sissel, bare stå i det. Du vet hva du driver med. Tjue år er ikke småtteri.
Tjue år, ja, men de kastet meg ut likevel, svarte jeg.
Hvem bryr seg! Det er erfaringen som teller.
Kom deg av gårde til din egen jobb nå, Tone, sa jeg og smilte litt.
Bedriften lå i en av de smale sidegatene i sentrum fire etasjer, litt snobbete fasade med søyler og glassdører, vakt i dress rett innenfor inngangen. Jeg trakk pusten dypt, rettet ryggen og gikk inn.
Dama i resepsjonen sendte meg opp:
Direktøren venter. Rom 302. Tredje etasje.
Jeg fant døra med det rette skiltet, banket og gikk inn.
Og der stoppet jeg opp. Bak direktørbordet satt Erik. Ja, han Erik.
Han som jeg en gang satt og plukket flis ut av fingeren til, matet med skoleboller i eksamenstiden, og tilga ting man egentlig ikke burde tilgi. Han som gjorde at jeg i tre år knapt sov ei hel natt.
Han så på meg. Jeg så på ham. Stillheten varte så lenge at man enten reiser seg og går eller blir. Noe midt imellom finnes ikke.
«Ja, dette må jo være livet sin humor på sitt beste», tenkte jeg overraskende rolig.
Erik så ut til å ha hatt det rimelig greit. Litt urettferdig, egentlig.
Ærlig talt, jeg har sett for meg dette møtet noen ganger de siste åtte årene: han som en sliten, litt utvaska fyr med mage. Noe måtte vel ha skjedd etter åtte år med dårlige valg. Men neida.
Der satt han, direktør-Erik, nypresset dress, fine grå hårstrå ved tinningene, og den der komfortable selvtilliten som bare noen menn får til.
Laptop, notatbok, og et kaktus i potte på hjørnet av bordet. Symbolsk, på en måte.
Sissel, sa han. Ikke «fru Andersen», ikke noe formelt, bare Sissel. Akkurat som om vi spiste middag sammen i går.
Hei, Erik, svarte jeg.
Han nikket til stolen foran seg, og jeg satte meg, strammet grepet om veska. Dumt, men jeg måtte liksom holde noe i hendene.
Jeg har sett over CV-en din, sa han etter å ha pekt på papiret.
Ok.
Tjue år i administrasjonen, det står det respekt av.
Ja.
Han snakket profesjonelt, så vidt han gidda å se på meg. Typisk sånn man gjør når man later som om alt bare handler om jobb, selv om begge vet at det gjør det ikke.
«Greit,» tenkte jeg. «Vi later som vi er proffe».
Fortell om din siste arbeidsplass, sa han.
Så jeg fortalte. Saklig, konkret, rett på sak: arbeidsoppgaver, mengden med papirarbeid, hvilke dataprogrammer jeg brukte, hvem jeg hadde under meg. Alt mens tankene løp helt andre veier.
Dette er altså mannen som en gang sa «du forstår meg ikke» og dro til Monica på regnskap. Mannen jeg ikke spiste skikkelig for på tre måneder, og ikke fikk sove på et halvt år etterpå.
Hvilke dataprogrammer brukte du?
Jeg ramset opp. Tankene mine gikk tilbake til de nettene jeg ringte Tone og bare gråt i telefonen, når alt føltes håpløst.
Var du med på møter med samarbeidspartnere?
Ja, både avtaler og tilrettelegging på toppnivå.
Han satt der og nikket, gjorde notater eller latet som, og jeg så det for meg: åtte år, skilsmisse, en mildt sagt styrete leilighetskrangel, enda en runde om hytta. Alt det som blir liggende i bakhodet, nå samlet i dette rommet med ham, kaktusen og alt.
Hvorfor sluttet du på forrige arbeidsplass? spurte han, nærmest mekanisk.
Nedbemanning. Hele avdelingen forsvant.
Fikk du jobbe direkte med ledelsen der?
Ja, det var mitt ansvar å ha god kontakt med direktører og styret.
Du kan holde på hemmeligheter?
Jeg kan det.
Så så han meg rett inn i øynene. Jeg holdt blikket. Ikke fiendtlig, ikke vennlig, bare nøytralt.
Bra, sa han og la fra seg pennen. Jeg tenkte vi kunne fortsette praten litt mer uformelt. Hva med en kopp kaffe?
Inni meg kjente jeg et snev av uro. Ikke redsel. Bare at nå kom liksom sceneskifte, et slags varsko.
Gjerne det, svarte jeg.
Han gikk bort til den lille kaffemaskina ved vinduet. Med ryggen til meg. Jeg satt der og lurte på: Hva skal han egentlig si? Noe viktig, eller bare noe ubehagelig? Uansett, det er åpenbart han har tenkt igjennom dette.
Maskinen pep og freste.
Du ser bra ut, Sissel, sa han, plutselig på du.
Jeg svarte ikke.
Han satte en kopp foran meg, gikk tilbake til stolen.
Helt seriøst.
Jeg nikket, takket rolig:
Takk.
Han nølte litt.
Jeg må si noe, ikke som direktør, men som en som faktisk kjenner deg.
«Nå blir det interessant», tenkte jeg. Du vet når en pilot kommer ut fra cockpiten med det typen ansikt du skjønner det kommer ikke noe krise, men det kommer noe viktig.
Jeg er glad for at du søkte hit, Sissel.
Det var tilfeldig, sa jeg.
Kanskje det. Men jeg er glad, virkelig. Du er dyktig, og jeg trenger en sånn person her.
Takk.
Han ble stille, leita etter ordene.
Jeg vil gjerne vi er tydelige med hverandre. Fra starten. Ikke dra fram gamle saker. Et helt nytt ark, på en måte.
Der kom det.
Jeg satte fra meg koppen.
«Nytt ark». Sånn ser altså åtte år, skilsmissedrama og de urolige nettene ut. Nå skal det liksom bare vips, være borte.
Jeg så på ham, vurderte ham nesten sånn som jeg sjekker om melk har gått ut på dato før jeg tar den med inn fra butikken.
Altså, Erik Det du egentlig sier er: Jeg kan få jobben hvis jeg later som ingenting?
Han rynka brynet litt.
Jeg mener bare at vi begynner på nytt. Det er ikke helt det samme.
Jo, det er faktisk samme greia.
Stille et øyeblikk, kaktusen stod like rank.
Greia er, Erik, jeg har ikke tenkt å dra opp alt det gamle. Jeg har verken lyst eller tid. Men jeg nekter å late som om det aldri har skjedd. Fordi, for meg har det skjedd. Jeg kan ikke bare radere bort livet mitt fordi det passer noen andre.
Han så på meg, ordentlig.
Jeg kom på intervju, Erik. Ikke for å mimre. Trenger du en erfaren, profesjonell leder, så kan vi prate jobbbetingelser. Trenger du noen som bare spiller med på at ingenting har skjedd da er det ikke meg.
Så tok jeg et par slurker av kaffen (den var overraskende god, faktisk).
Han så på meg igjen, og jeg skjønte etterhvert; han hadde respekt i blikket. Som om han for første gang så meg, ordentlig, på mange år.
Du har forandra deg, Sissel.
Ja, utrolig nok. Åtte år går fort.
Han gikk bort til vinduet og så ut på gaten. Så snudde han seg.
Sissel Jeg vet jeg gjorde feil. Den gangen. Det går ikke an å viske det ut. Du har rett. Jeg gjorde deg urett.
Det hadde jeg virkelig aldri trodd at jeg skulle få høre fra ham. I alle de fantasiene mine om denne scenen, så var han enten sint, avvisende, eller bare likegyldig. Men at han bare skulle si det rett ut nei, den hadde jeg ikke sett komme.
Det er faktisk godt å høre, sa jeg etterpå. Selv om du er sent ute.
Ja, det er jeg vel, smilte han forsiktig.
Stillheten som fulgte var plutselig rolig, ikke spent lenger. Sånn det blir etter at man endelig fått tømt ut alt.
Sånn, om jobben, sa Erik Jeg vil tilby deg stillingen som administrasjonssjef. Enda litt mer ansvar enn det du søkte på. Gode vilkår. Du bestemmer.
Jeg tenkte litt.
Jeg skal vurdere det, svarte jeg.
Bra.
Jeg reiste meg, løftet veska. Erik reiste seg også, på en helt vanlig måte, uten noe direktøraktig over seg.
Sissel! ropte han lavt, akkurat i det jeg åpnet døra.
Jeg snudde meg.
Takk for at du ikke gikk med en gang da du så det var meg.
Jeg lo litt.
Hadde ikke trodd at jeg skulle bli sittende heller.
I gangen ble jeg bare stående et øyeblikk med døra lukket bak meg.
Ute ventet Tone på meg med en pappkopp kaffe fra automaten nede. Hun så ansiktet mitt og skjønte med en gang at noe hadde hendt.
Vel?
Jeg fikk tilbud. Administrasjonssjef.
Heftig! Og direktøren er?
Erik, svarte jeg litt stille.
Tone bare gapa.
Erik? DIN Erik?!
Exn, ja.
Og du?
Jeg sa jeg skulle tenke på det.
Tok imot koppen med kaffe fra henne, tok en slurk. Ikke samme kvalitet som på direktørkontoret, men på en eller annen måte smakte den bedre.
Vi ruslet langs gata, løv knaste under skoene, sola skinte sånn akkurat nok til at man tenkte «det er Oslo i oktober, dette». Alt kjentes velkjent og nær.
Dette er mitt valg nå. Ikke hans. Det er forskjellen. Virkelig.
