Nøklene
Jeg elsker ham! Og du maser om de dummeste ting! Slutt å snakke til meg! Du er bare sjalu, og derfor blander du deg i noe du ikke har noe med! La meg være i fred! Fokuser heller på ditt eget liv!
Synnøve ropte ikke bare. Hun skrek så det ljomet mellom blokkene, og til og med halv-døve naboen, Truls Pettersen, som sto ute og puslet ved boden sin, kikket opp og prøvde å få med seg noe. Han pleide aldri å bry seg med sladder, så Synnøve måtte rett og slett ha tatt fullstendig av.
Og hun hadde jo, som hun mente selv
Grunn nok. Egentlig.
For Synnøve levde ikke om hun ikke var forelsket det var en livstilstand. De små pauene mellom forelskelsene var så korte at bare de som kjente henne ut og inn, merket det. Nå var det bare to: Synnøves mor og søsteren, Lena. Men moren var borte, og Lena nektet å forstå Synnøve.
Men uten denne tilstanden uten forelskelsen ble Synnøve grå og fjern. Tankene flakket og nervene var i helspenn, og kollegaene trakk seg unna med et beskt:
Kanskje du burde få deg noe beroligende, Synnøve? Det er litt krevende å være rundt deg for tida, altså.
Synnøve bet seg i leppa, gned tennene sammen og tenkte mye stygt om disse rare damene på jobb.
De hadde vel alt de kunne ønske seg! Menn som ventet hjemme, barn som løp rundt i huset Og hun? Hverken mann eller hus. Og det kom hun antagelig aldri til å få heller. Joda, hun hadde en sønn, men han var ikke akkurat en lykkepille å komme hjem til. Selv sammenlignet med sine søskenbarn kom Espen dårlig ut. Lenas barn var både flinkere og smartere. Storebroren, Sondre, var fotballtalent og fikk bare seksere på skolen det motbeviste da i hvert fall teorien om at idrett og hjerne ikke går sammen. Lillesøster, Vilde, sang og danset i korpset sitt og dro stadig på konkurranser rundt i landet. Før hun fylte ti hadde hun sett mer enn tanten sin hadde fått oppleve på et helt liv.
Det var også sårt. Hvorfor ble det sånn? Synnøve hadde jo selv prøvd det meste som liten, vært på forskjellige fritidsaktiviteter men byttet så ofte at det aldri ble noe ut av det. Hva skulle hun gjøre, da? Hjertet vil ikke tvinges! Ble hun lei, bare sluttet hun og fant seg noe nytt.
For sånn skal man jo egentlig leve følge sin indre stemme! Det kommer ikke noe på sølvfat: «Her, Synnøve, værsågod! Ikke vær beskjeden! Dette er til deg!».
Det lærte Synnøve tidlig. Hun så Lena sitte bøyd over bøkene når hun selv dro på fest og fnyste:
Se opp, Lena, leser du for mye tar ingen gutt deg! Husker du hva bestemor sa? En kvinne må ikke være smartere enn mannen sin! Gutter ser jo ikke engang på deg!
Det gjør ikke noe! Jeg klarer meg uten gutter foreløpig. Og bestemor sa det ikke akkurat sånn.
Å, nei? Jeg husker det.
Nei, du husker feil. Hun pleide å si at en klok kvinne aldri trenger å vise at hun er smartere enn mannen, hvis hun virkelig elsker ham. Det er noe annet, ikke sant?
Slutt å tulle med hodet mitt, da! Hjelp meg heller å gjøre håret fint! Mads venter på meg!
Synnøve forsvant på date, mens Lena satte seg i sofaen med en ny bok. De timene hun var hjemme alene, var rene høytiden.
Lena var selvfølgelig glad i søster si. Hun hadde jo bare henne. Og Synnøves lynne kjente hun nesten like godt som sitt eget. Synnøve var ikke slem, bare litt vimsete og usikker, ikke så fryktelig samlet. Men god og raus det var hun, og det måtte Lena innrømme. Ballbingen av dyr hun dro med hjem fra gata to katter og en hund fikk faktisk leve lenge, for Synnøve tok ansvar, som hun lovet. Foreldrene hennes forstod det var ingen vei utenom, bare det ikke ble mer da fikk de bo der. Lena måtte aldri hjelpe til. Alt tok Synnøve seg av selv. Noen ganger tenkte likevel Lena at søsteren likte dyr mye bedre enn folk.
Synna, mamma ba deg ta en tur til mormor og hjelpe til med vasken.
Du kan gå sjøl, kan du ikke? Jeg har ting jeg må gjøre!
Hva da?
Det er ikke så viktig! Viktige ting. Felix halter. Jeg må til dyrlegen med ham.
Han har haltet i ei uke.
Og? Synes du det er grunn til å bytte han mot mormors støvtørking? Hun er jo ikke hjelpeløs men Felix er en katt! Han klarer seg ikke selv.
De kranglet, gikk hver til sitt, Lena dro til mormor, mens Synnøve fant fram sin fineste topp til kvelden. Mads sto allerede og ventet, og Felix var kun en unnskyldning for å slippe unna ørkesløs husvask.
Søstrene gikk ut av skolen på vidt forskjellige vis. Lena med toppkarakterer, Synnøve helt alminnelig. Som mange andre.
Yrkesvalg var ikke et spørsmål. Synnøve ville bli konditor fra hun var liten. Hun elsket kaker og vakre marsipanroser, stormet alltid til vinduet på bakeriet med dådyrøyne, bønnfalte foreldrene om å få med noe hjem. Selv kakene spiste hun nesten aldri hun delte dem gjerne med Lena etter å ha studert blomstene på toppen lenge. Så laget hun egne blomster av plastelina.
Også her skilte livene deres lag.
Lena flyttet til mormor for å hjelpe henne. Leiligheten lå nær universitetet, Lena fikk sove en time lenger, og alle var fornøyde. Mormor fikk omsorg, Lena fikk ro. De trivdes godt sammen, og kjæresten, Stian, traff mormor først av alle.
Bo her, barn! Det er plass til alle!
De giftet seg, enkelt men hyggelig. Mormor sa rett ut at leiligheten var tiltenkt Lena og Stian, og at Synnøve kunne få den gamle hybelen etter morfar. Det var slik det ble, og mormor fikk oppleve sitt første oldebarn Sondre før hun døde. Hele det siste året kjempet hun for å bli frisk etter slaget, men hjertet orket ikke mer. Lena sørget dypt.
Foreldrene motsatte seg ikke fordelingen. Lena hadde fortjent å arve leiligheten.
Synnøve brydde seg heller ikke. Hun var fullstendig oppslukt av nok et forhold og hadde nok med seg selv. Hun hadde funnet kjærligheten!
Eller egentlig var det nok ikke kjærlighet. Synnøve brant av forelskelse, men typen hennes så helst andre veier. Han likte nok best at hun kom og vasket, laget mat og ordnet, bare aldri ble natta over.
Jeg er et arbeidsjern, Synna. Jeg trenger mitt eget.
Han rullet med øynene:
Kunst, Synna, krever alt. Jeg må vie meg til det. Men du skjønner vel det? Alt er så mye ansvar, kjærlighet, jobb Jeg er utslitt.
Synnøve sukket forståelsesfullt og tittet på sitt litt forvridde portrett som sto bortgjemt i hjørnet. Ingen hadde malt henne før. Portrettet beviste at hun kunne inspirere i det minste.
Hun fikk med seg portrettet som minne den dagen hun fortalte at hun var gravid.
Det var en solfylt dag. Hun gikk i Karl Johan, lykkelig, drømmene svevde. Det føltes som et under.
Men underet ble snudd til støv da han skar henne av, midt i monologen hennes:
Barn? Er du gal?! Dette fikser jeg ikke!
Avslutningen var tragisk og tom, og Synnøve falt ned i et mørkt hull. Drømmene hennes ble knust i små støvfnugg umulige å lime sammen igjen. Hun forsøkte ikke engang å få tilbake stoltheten. Hun spurte bare forsiktig om å få ta med seg portrettet sitt.
Som et minne
Det fikk hun lov til. Den kvelden rev hun det i stykker, sa høyt:
Jeg får alt en dag! Mens du… Neppe!
Hva som skjedde med ham etterpå, visste ikke Synnøve og brydde seg ikke. Hun hadde nok annet å tenke på. Barnet hun bar på ble født, men det ble ingen stor glede. Hun prøvde å finne farens lyte og genialitet i Espen, men fant ingenting. Espen var rolig og glad i å sparke ball og spille sjakk. Han fant selv fram til en klubb og gikk dit etter skolen, og bare trakk på skuldrene når moren spurte:
Hva er det som er så gøy med det der? Kjeder du deg ikke?
Espen kjedet seg ikke et sekund. Han syntes sjakk var vakker, som en dans, og kunne til og med snurre rundt når han analyserte et ekstra spennende parti men bare når ingen så ham. Dansing var noe moren ikke ville se.
Dansing er ikke for gutter! Slutt med det tullet!
Den eneste som skjønte Espens annerledeshet, var kusinen Vilde. Forholdet mellom moren og tanten forsto han ikke, men bestemoren sa alltid at slekta er slekta. Å avvise familie er bare dumt. Selv om han ikke forsto hvorfor moren ikke satte pris på å ha tanten, betød bestemors råd mye.
Sondre og Espen var venner, men det var Vilde som virkelig skjønte ham. Hun lyttet til hvordan han forklarte den «logiske musikkens skjønnhet».
Hører du den? Vilde så fascinert på ham.
Ja. Den er så stille, men vakker
Jeg også. Tror jeg. Skal jeg danse det?
Og hun forsøkte å uttrykke musikken han beskrev. Espen visste han var ikke alene.
Men barn bestemmer ikke hvem de får være med. Det avgjøres av foreldres humør. Synnøves humør svingte for mye. Etter en krangel med Lena, kunne hun nekte sønnen å se søsknene.
Espen hadde ikke mye å stille opp med annet enn å sparke bakover. Han protesterte, nektet å spise visste hun til slutt ville gi etter:
Gjør hva du vil, da! Orker ikke høre på mer kjefting!
Årsakene til morens krangler med Lena visste Espen ikke. At Lena hjalp henne etter fødselen, ante han ikke ikke at Synnøve jaget henne ut da et forhold tok slutt og hun ble minnet om fordelingen av mormors leilighet.
Det er urettferdig! Jeg er jo like mye barnebarn som deg!
Jeg har ikke bedt om noe. Vil du, kan vi selge og dele det likt. Jeg vil ikke krangle mer!
Nei! Jeg vil ikke ha almisser! Mormor har alltid elsket deg mest! Derfor får du alt! Ingen har noensinne elsket meg ordentlig!
Synnøve, nå overdriver du! Og jeg da? Og mamma og pappa?
Hva slags kjærlighet er det, når dere ikke skjønner meg? Tror du det er leiligheten jeg vil ha? Nei! Jeg vil bare vite at jeg ble elsket inne i familien!
Synnøve…
Slutt! Jeg vil ikke høre mer!
Mellom søstrene vokste en sår barriere. Bitre minner, gamle urettferdige episoder, surret rundt og minnet Synnøve på kjipe småting: Da Lena fikk dukka med rosa kjole, mens hun fikk en grønn… Hvorfor måtte hun alltid være den som kom dårligst ut? Alle disse steinene bygget et skakt, trist hus, hennes håps bolig. Ingenting kunne rette det opp, alt som kunne fikset det, fikk Lena. Men tenk er Lena noe bedre? Nei! Hun har ikke den flukten, den gløden, den evinnelige drømmen, det å kunne leve uten bremser… Lena vet ingenting om kjærlighet! Ikke den ekte kjærligheten, den Synnøve kjenner den som bærer nøklene til lykke, og deler dem med bare noen få. Vet Lena om det? Selvsagt ikke!
Lena hadde også sine stikk, men hadde mindre vondt i hjertet og klarte lettere å holde på den gode forbindelsen. Mens Synnøve bygget solide barrikader, satt Lena igjen med noen få løse pinner bare et vindpust, så var det borte. Men hun prøvde, igjen og igjen, etter hvert utbrudd:
Du er ikke søsteren min! Hvem gjør sånn!?
Lena ble utmattet, som en fisk kastet på land: Hun så vannet, kjente det så nær men nådde det ikke. Så mye krefter for å nå tilbake til det fine de delte. Å kutte båndet var forferdelig lett, men å bygge det opp igjen… Av og til føltes det umulig.
Foreldrene deres døde med kort mellomrom, som om de var enige om å reise samtidig. Sorg og fortvilelse slukte søstrene.
Lena, hvordan kunne dette skje?! De var jo unge! Skulle levd lenge enda!
Synna, man får ikke bestemme alt. Helsen er det eneste vi ikke alltid kan beskytte. Vi gjorde vårt beste, resten er ute av våre hender. Lena omfavnet søsteren, som gråt ukontrollert.
Det er ikke riktig! Ikke rettferdig!
Livet er ikke rettferdig, tror jeg. Det er bare en illusjon at alle får som fortjent. Sannheten er en annen.
Ja du har rett.
Da Lena sa fra seg arven til fordel for søsteren, fikk hun puste en stund. Synnøve roet seg, satte i gang papirarbeidet.
Jeg trodde du skulle ta begge leilighetene, jeg.
Det kom tørt, med et blikk på hetta på den gamle jakka, uten å se på Lena.
De sto utenfor advokatkontoret og ventet på Stian.
Hvorfor sier du sånt, Synnøve? Er vi ikke familie?
Vet ikke, Lena. Vi er vel det. Men du har aldri forstått meg.
Og du har ikke forstått meg Men er det så viktig?
Selvfølgelig! Hvis folk ikke forstår hverandre, hvorfor skal de da være sammen?
Kanskje for å prøve å forstå, da? Ingenting kommer gratis, det vet du vel?
Vel! Det vet jeg bedre enn deg! I ditt liv er alt så enkelt! Mann, hjem, barn. Jeg alltid alene!
Synnøve, det stemmer ikke Hva med Espen?
Hva med ham? Han klarer seg selv! Jeg ser ham knapt. Jobber døgnet rundt, og han bor jo mer hos deg enn hjemme!
Han trives her. Det er rolig her
Nettopp! Se! Du mener jeg er en dårlig mor! Hva har jeg gjort deg?!
Synnøve, ikke rop! Når har jeg sagt det? Slutt å finne på!
Hele tiden! Du perfekt! Ungene dine perfekte! Jeg ikke god nok! Og Espen heller ikke! Du blir lei av å sitte hjemme makan til deg!
Herregud, Synnøve! Hører du på deg selv!?
Stian fant kona si gråtende ute på tunet:
Hvorfor er hun sånn, Lena? Hva har jeg gjort?
Han holdt rundt henne, og hun sluttet å gråte da han sa:
Hun har bare ikke blitt ansikt til ansikt med livet.
Ikke si det! Ikke snakk sånn! Hva om det faktisk skjer noe med henne? Stian, jeg synes bare synd på henne
Det er bra.
Hva da?
At du faktisk føler det. Hun vet ikke hvem som virkelig elsker henne, og kanskje finner hun det aldri ut.
Kanskje. Men hun er jo søsteren min uansett! Og jeg kommer alltid til å være glad i henne! Lena tørker tårene. Ingen andre er der for henne! Espen er for liten.
En dårlig fred er bedre enn en god krangel, og Lena gjorde hva hun kunne for å redde det lille som var igjen. Tråden mellom dem var tynn og slitt, men den fantes, og Lena nektet å la den ryke.
Menn kom og gikk i Synnøves liv, satte bare igjen bitterhet og nye misforståelser. Hva var det med henne, da hvorfor fikk hun aldri bli den spesielle, den eneste? Hun tilpasset seg, gjorde seg interessant. Elsket mannen jakt hun lærte å skyte. Liker han fiske hun laget mark og sluker. Hun prøvde desperat å gi nøklene til lykken vekk. Merkelig nok ingen ville egentlig ha dem
Espen bodde nesten hele tiden hos tante under disse periodene. Hverken Stian eller Lena hadde noe imot det. De så på ham som sin egen. Det sto en køyeseng i Sondres rom, og på skrivepulten var det plass til to PC-er. Guttene spillte sammen om kveldene og ropte i ren frustrasjon:
Vilde! Du jukser! Bli med oss heller! Det er jo håpløst å spille alene mot deg!
Lena ringte søsteren:
Han er så smart, Synnøve! Kanskje han burde gå på realfagslinja.
Han klarer seg fint! Det er så praktisk at han og Sondre går på samme skole. Og du følger med på ham!
Men det blir langt for ham å dra hjem. Han sover jo nesten ikke hjemme.
La ham bo hos deg, da. Du vet hvordan det er med meg nå. Ting er i ferd med å ordne seg.
Greit. Det går fint!
Takk! Øyvind er fantastisk! Han ser ut til å like Espen og vil at vi skal bli en familie!
Har han fridd?
Ikke foreløpig. Men det går dit! Så ikke ødelegg det! Hjelp meg! Dette kan være siste muligheten min!
Synnøve, kom igjen! Selvfølgelig.
Lena sa ikke alt. Hun likte ikke søsterens nye type. Han var arrogant og overlegen, med en sarkastisk humor som gjorde Lena fnatt. Enten var det en fornærmelse eller bare ekkel vits vanskelig å vite. Tenk om han gikk ut over Espen? Synnøve pustet for ham, merket ikke engang at sønnen holdt seg unna og heller ville være hos tante.
Lena voktet Espen, men prøvde å holde freden med søsteren. Men så sprakk det for fra dag én var det klart at Øyvind hadde planer. Da Lena fikk vite at han presset Synnøve til å selge foreldrenes leilighet, var det tilfeldigvis.
En sliten kveld kom Lena hjem til barnas sko overalt. Sondres støvler og Espens joggesko var rimelig gjørmete. Hun ropte:
Gutter! Hvem er hjemme?! Dette er jo et gris!
Vilde, som merkelig nok stakk hodet ut av guttenes rom, klemte igjen døra.
Mamma
Hva er det? spurte Lena, overrasket. Datteren så både skyldig og redd ut.
Mamma, ikke bli sint Espen Vilde brast i gråt og grep morens hånd. Vi har lagt is på det, men det hjelper ikke…
Lena løp inn og så Espen ligge i overkøya, ryggen mot rommet, med en pose is på kinnet.
Espen! sa hun mykt. Hva har skjedd?
Ingenting…
Stemmen var lav og såret. Espen var aldri bitter. Men nå var det noe nytt.
Lena klatret opp, la seg ved siden av ham, tok forsiktig bort isposen.
Kom ned. Vi må snakke.
Vil ikke!
Det var alvor. Lena sendte de andre barna på kjøkkenet for å pakke ut matvarer før hun igjen la seg ved siden av Espen.
Var det Øyvind?
Svaret var tydelig. Espen gråt inntil henne. Hun visste han aldri ville finne på noe sånt, om han ikke følte det grunnleggende urettferdig å forsvare moren og bli slått til av en voksen mann.
Aldri hadde Espen sett Øyvind sånn før. Hele skallet falt. En uhyggelig fremmed. Espen innså: Han bryr seg ikke om mamma. Han har bare en agenda. Kanskje Vilde hadde rett:
Når noen er glad i noen, så merker man det. Er det så vanskelig, Espen?
Kjempevanskelig
Men du ser jo musikk, jeg vet det.
Gjør jeg?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det! Du føler, du hører… Og kjærlighet den er som musikk. Hører du den, vet du med én gang hva neste steg i dansen er…
Det er visst ikke alle som skjønner det…
Tror du moren din verken hører eller ser den?
Hun prøver, men får det ikke til.
Synd for henne…
Ja, trist.
Espen prøvde å gå imellom, kvast. Ble stoppet, brutalt. Det ble svart. Da han kom til seg selv, så han mammas redde øyne og hørte henne hviske:
Espen, hvorfor gjør du sånn?
Hun sa ingenting mer. Og han ville ikke lytte. Sårheten var som tusen små glassbiter, sved i brystet. Han klarte knapt å puste, sjanglet inn på rommet sitt og satte seg for å kjempe mot gråten. Det var ikke lov å gråte for gutter. Øyvind kunne bare si én ting:
Griner du? Slutt og klag, og rydd heller opp etter deg!
Etterpå, rolig, pakket Espen sekken skolebøker, den nye genseren fra tante, og dro til Lena. Der slapp han å skamme seg. Der ble han forstått.
Da Lena fikk høre alt, ringte hun straks Synnøve. Samlet seg hun ville ikke kjefte. Espen elsket mammaen sin, og det var ikke rett at hun bare ventet på at noen andre ryddet opp. Hun fikk ikke svar, ringte Stian i stedet:
Kan du hente meg? Ikke gå ut av bilen vi må kjøre til Synnøve. Jeg kommer straks.
Hun sendte barna til Espen med beskjed om ikke å forlate ham, og løp rett ut.
Hva skjedde? sa Stian stramt.
Jeg forklarer i bilen. Kjør!
Samtalen gikk dårlig fra første stund. Synnøve kom ned, gråt, forbannet livet sitt. Øyvind hadde akkurat pakket sakene og skjelt henne ut.
Du forstår meg ikke! Jeg elsker ham! ropte hun mot søsteren, klarte ikke svare på noen spørsmål.
Hvem, Synnøve? Hvem elsker du? En mann som slo barnet ditt?! Går det an å ha så lite vett? Hvor lenge skal du jage etter lykken, mens den egentlig er rett foran nesa på deg? Men Espen, da? Han er jo sønnen din!
Han er ikke min lenger, han er din! Du har tatt ham! Han bor nesten ikke hjemme. Alt vi gjør galt, er din skyld! Du tok alt fra meg!
Hva? Hva har jeg tatt fra deg?!
Livet mitt! Nøklene mine!
Hvilke nøkler?
Lena stoppet plutselig. Hun så seg selv og søsteren utenfra sto der og skrek, midt på tunet. Var det dette foreldrene deres ville sett? Hadde mormor lært dem sånn? Skulle de virkelig la tråden mellom dem ryke nå?
Og stemmen ble roligere, lavere da hun spurte:
Hvilke nøkler, Synnøve? Hva snakker du om?
Lykkenøklene Synnøve dempet stemmen, tørket arge tårer. Du har dem! Men hva med meg?
Først da begynte Lena å forstå. Hun pustet ut, tok et steg nærmere, dro Synnøve inn til seg og holdt rundt henne slik som moren pleide å gjøre.
Kom hit! Å, Synnøve hvorfor er du sånn…
Dum? Du vil vel si det? Synnøve vred seg, men Lena holdt henne hardt.
Nei! Ikke det! Ikke begynn med det nå. Jeg ville si at du er så sårbar. Så følsom Og du får aldri nok kjærlighet. Det skjønner jeg. Men be meg ikke forstå hvordan du kan velge bort ditt eget barn. Det er feil, Synnøve og det vet du. Og om nøklene… Jeg har aldri tatt fra deg noen nøkler. Jeg har mer enn nok med mine egne. Men forskjellen på oss er at…
Hva da? Synnøve gav litt etter og klemte søsteren tilbake, gjemte ansiktet sitt mot skulderen hennes.
Du gir bort nøklene dine hele tida, mens jeg passer på mine.
Og hvem har rett?
Vet ikke. Livet vil vise oss det.
Det har det allerede Synnøve hikstet. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg er jo ikke noe for noen!
Du er noe for meg. Holder ikke det? For Espen! Er ikke det nok?
Jeg vet ikke…
Start der, så får du se. Resten vil komme, Synnøve.
Og om ikke?
Da har du kanskje feil nøkkel til feil dør. Og da vil den aldri åpne seg. Vil du hele livet stå i gangen foran en dør som aldri slipper deg inn?
Nei!
Ikke sant! Vil du dra og se sønnen din?
Han tilgir meg ikke…
Hør nå, Synna! Espen vet mer om livet enn deg. Men lett blir det ikke. Han er veldig såret.
Jeg skjønner det
Så gjør noe! Du er moren hans eller bare en fremmed tante?
Lena!
Ja, Lena?! Inn i bilen med deg! Hvor lenge skal jeg bære deg, liksom? Stian gi henne papir! Det ligger i hanskerommet. Fiks deg så drar vi! Barna venter!
Og Espen fikk stefar til slutt, men først langt senere. Synnøve fant det hun hadde lett etter. Espen ble boende hos Lena, valgte hennes trygge hus, ikke mammas nye leilighet hvor lillesøster nå snart skal gråte seg gjennom nettene. Synnøve prøver å vise at hun elsker og venter på ham uansett. Mannen hun til slutt binder livet sitt til, blir langt klokere. Han gir Espen tid, bygger et bånd som blir sterkere med årene sterkere enn blod.
Og når Espen, på perrongen, skal reise ut på førstegangstjeneste, gir han alle en klem. Tar stefaren i hånden, ser ham rett i øynene:
Ta vare på mamma!
Den høye mannen med noen grå hår nikker.
Det skal jeg, gutten min. Du passer på deg selv. Vi venter på deg.
Jeg vet det!
