Du tar med deg datteren vår, og så går dere. Vi har ikke noe mer til felles!
Men, Eirik…
Jeg har sagt mitt! Og jeg vil ikke se deg mer!
Døren slo igjen, rommet vred seg under føttene til Sigrid. Veggene bølget og hun hørte en fjern stemme, så lik morens, rope: «Ikke våg!»
Det fikk henne på beina igjen. Sigrid vaklet over stuegulvet og sank ned på kjøkkenstolen, knyttet nevene hardt så neglene presset inn i håndflatene. Smerten rev henne ut av tåken, løsrev sjelen fra det mørke dypet som trakk henne nedover.
Hun måtte holde seg oppe! Ikke synke sammen nå, ikke drukne i fortvilelse Men du verden, så fristende det var.
Hun ristet på hodet. Ikke noe tull nå! Nora trengte henne. Nei, hun måtte ikke snakke om det andre nå, ikke engang tenke kanskje hun greide å samle bitene av seg selv og forstå hva som hadde skjedd.
Hvorfor hadde Eirik snudd seg sånn mot henne? Hvorfor kastet han henne ut? I går var alt som det skulle…
Eller var det ikke?
Et svakt lys trengte gjennom tåken. Sigrid la hendene med håndflatene opp mot det kjølige bordet.
Sånn! Hva var det mor hadde lært henne? Hvis du ikke vet hva du skal gjøre analyser! Tell på fingrene, eller skriv det ned! Men blyantene lå på soverommet, der sov Nora…
Nora var alltid så lettvektig i søvnen, Sigrid ville ikke vekke henne. Hvis datteren begynte å gråte, kunne Sigrid ikke gruble i fred.
Hun får bare bruke det hun har.
Sigrid sjekket hendene sine, knøt nevene. Neglene var fillete, huden grov og fregner lå tett etter hagesesongen hvem skulle trodd hun ble så engasjert i hus og hage og hadde glemt alt det mor oppdro henne til.
Sigrid, du er kvinne! hadde mor pleid å si.
Nei, jeg er jenta di!
Det er du nå. Men tiden går, så blir du voksen, så kvinne. Som meg. Vi får aldri la oss selv forfalle! Aldri! Ikke i noen situasjon! Negler, hår, pleie! Renslighet! Det sier mye mer om deg enn dyre klær. Du kan ikke bære diamanter hvis halsen din er skitten! Forstår du?
Ja, mamma! svarte åtte år gamle Sigrid, og dro morens leppestift over munnen foran speilet.
Og det der det får du vente med! lo moren og tok leppestiften. Ikke din farge! Alt til sin tid! Du er pen nok uten sminke. Når du blir større, kan vi plukke ut sminke sammen.
Men, mamma
Ikke snakk mer om det! Sa jeg!
Når mor talte med den stemmen, visste Sigrid at videre diskusjon var nytteløst.
I alt
Sigrid, jeg reiser nordover en tid. Du får bo hos mormor så lenge. Sånn må det bli.
Mamma, blir det lenge? spurte Sigrid, som akkurat hadde fylt ti, mens hun krøllet skjørtet i hendene og bet seg i leppa for ikke å gråte.
Et halvt år. Jeg har fått et veldig bra jobbtilbud. Men det er langt mot nord, og du kan ikke være med dit. Det er best for deg å være hos mormor. Hun passer på deg, og jeg skal ringe og skrive brev.
Ikke dra, mamma
Sigrid begynte å gråte, og moren tapte balansen mellom trøsten og utålmodigheten.
Slutt nå! Jeg har ikke annet valg! Hvis jeg ikke tar denne jobben nå, kan vi aldri flytte ut fra mormor sitt lille hus. Jeg vil at du skal ha ditt eget rom, at vi skal kunne dra til sjøen om sommeren! Om pappa hadde levd, hadde jeg aldri vurdert det. Men nå er det bare meg. For deg og mormor.
Men tante Liv, da! protesterte Sigrid.
Tante Liv har sine egne ting å stri med. Det må du forstå!
Men kan du ikke hjelpe meg, være her! utbrøt Sigrid. Plutselig var morens blikk så skarpt som is.
Sigrid! Du kan ikke bare tenke på deg selv! Det er feil! Nå gjør jeg det som er best for deg, så du ikke skal mangle noe! Nå myknet stemmen, moren trakk Sigrid inn til seg. Jeg lover, dette er første og siste gang det skjer. Hold ut, lille venn! Sånn må det være.
Sigrid kunne ikke annet enn nikke, samtykkende, selv om det føltes som en flokk ville katter klorte henne på innsiden.
Hun skrev brev til moren, ringte hver helg og fortalte hvor mye hun savnet henne. Noen ganger fristet ikke en gang isen hennes. Tiden gikk så uendelig sakte. Da mormor endelig sa at de skulle til Gardermoen for å møte hennes mor, hulket Sigrid så fælt at mormor måtte ringe drosje fordi ingen bil kunne stanse tårene.
Mor holdt ord. Hun reiste aldri så langt eller lenge vekk igjen. Hun hadde bare noen korte jobbreiser men det var noe annet.
De flyttet etter hvert ut fra leiligheten faren etterlot, inn i en større leilighet. Sigrid fikk endelig sitt eget rom, men hun tilbrakte lite tid der. Hun flyttet alle bøker og skolepapirer ut på kjøkkenet så snart moren kom fra jobb. De tilbrakte kveldene sammen, ofte i stillhet, noen ganger mens mor jobbet hjemme.
De trivdes slik sammen.
Ungdomstidens opprør gikk liksom alltid forbi dem. Kanskje fordi moren aldri maste, bare var tålmodig, så full av kjærlighet at Sigrid forbløffet senere over hvor mye denne magre, alene kvinnen egentlig bar på. Mormor døde, og da sto de plutselig bare de to igjen.
Med søsteren sin hadde moren ikke lenger kontakt.
Hvorfor, spurte Sigrid en gang bare.
Man kan tilgi og forstå alt, unntatt svik.
Hva sviktet tante Liv, da?
Hun sviktet vår mor. Din mormor. Hun kalte, ba henne komme, ønsket å si farvel. Liv kom aldri
Hvorfor ikke?
Hun var redd jeg skulle be henne bli og hjelpe. Det var jo like mye hennes plikt. Men hun orket ikke si at hun ikke ville stelle gamle mor. Hun tålte ikke se henne slik, pleie henne som en baby, mate henne med skje… Se sin sterke mor forsvinne i tankene.
Men klarte du det, da? utbrøt Sigrid.
Jeg klarte det ikke heller, mor så rett på henne, men leppene skalv. Sigrid måtte klemme henne. Jeg ville ikke, men hadde ikke noe valg, Sigrid. Hun var mammaen min, så jeg måtte gjøre alt for at hun fikk ro. Hos oss. Med kjente rundt seg altså selv om hun knapt kjente oss igjen…
Derfor lot du meg sjelden være alene med henne?
Ja. Jeg ville ikke du skulle huske henne sånn.
Jeg husker det heller ikke Jeg husker bare hun lærte meg å koke bringebærsyltetøy og skumme av det på fat og spise det med teskje. Det smakte så godt…
Det gjorde vi som barn også, Liv og jeg…
Jeg skjønner ikke! Hun oppdro dere likt, elsket og støttet dere. Hvorfor ble dere så ulike?
Det skjer, Sigrid. Mamma var alltid varsom med Liv hun var så mye syk da hun var liten. Kanskje ville hun skjerme henne mot alt… Kanskje for mye? Jeg vet ikke…
Lyktes det?
Hun prøvde … Men se hvordan Liv har det. To ekteskap, tre barn, et strev uten mål Kanskje var det feil å gjøre alt for lett for henne? Kanskje trengte hun å møte slag og vansker? Jeg vet bare én ting, Sigrid: Jeg skal alltid støtte deg, men jeg løser aldri alt for deg. Blir det vanskelig sett deg ned og tenk! Skjønner du at du trenger hjelp, rop på meg. Jeg er her… Alltid.
Ja, mamma…
Nå satt Sigrid og tenkte, tellende på fingrene. Hvor hadde alt begynt å gå galt?
Dagen før hadde de feiret Eiriks bursdag. Ingen rund dag, bare familien. Det var jo sommer, og huset de flyttet inn i for bare ett år siden rommet alle.
Sigrids mor, svigermoren og Eiriks søster med familie kom på besøk.
Nora sprang rundt i hagen, lykkelig for å få noen å leke med, utspørrende sin mor uopphørlig:
Når kommer de? Skal de bade i stampen? Skal vi spise is?
Det var så mange spørsmål at Sigrid til slutt sluttet å svare. Nora svarte dem uansett selv, mens hun ryddet rommet sitt. For man kan jo ikke ta imot gjester i rot!
Eirik kjørte til torget og straks kokte det på kjøkkenet. Moren hjalp til, småpratet:
Hvor langt er du på vei, Sigrid? spurte moren plutselig.
Et sjokk hemmeligheten hun knapt hadde klart å innrømme for seg selv, var ingen hemmelighet for mor.
En sånn letthet! Hun lo, omfavnet moren.
Det er veldig tidlig. Bare tre uker. Jeg har ikke sagt noe til Eirik en gang… Hvordan visste du?
Du lyser, jenta mi! Slik du gjorde med Nora.
Det kjennes rart, mamma… Eirik er så lukket. Jeg skjønner ikke hva det er med ham…
Spurte du?
Han sier ingenting.
Da spurte du ikke godt nok!
Mamma!
Jo, du må ikke la elskede gli bort fra deg! Ikke et eneste lite skritt. Hvis du slipper ham, finner han kanskje noen andre å snakke med. Og hvem vet hvor det bærer…
Der var det! Sigrid tellet på fingeren, mor hadde rett alt startet etter den samtalen. Men hun fikk aldri spurt Eirik.
Først kom bursdagen, så rydding. Ikke et sekund alene med ham.
Så kom det uforklarlige.
«Ta med deg din datter!»
Hva var det? Hvilket utbrudd?
Hun knyttet nevene hardt. Nå fikk det være nok! Nå skal hun gjøre som mor har lært. Først og fremst: Hun må snakke med mannen sin!
Eirik hadde kjørt bilen lenge ut av garasjen, klar til å dra, da Sigrid styrtet ut på gårdsplassen så gråspurvene lettet med et byks.
STOPP!
Hun hoppet over trappen, stilte seg midt foran panseret.
Eirik bare stirret på henne.
Flytt deg, hørte hun ham si. Stemmen var så tom, men hun forstod det hun lengtet etter.
Han ville ikke dra. Han ville ikke forlate familien hun hadde ikke tatt feil.
Gå ut av bilen! Vi må snakke, før Nora våkner! Hva er det som skjer? Hvor vil du?! Hva tenker du på? Jeg er kona di, ikke fremmed!
Stemmen steg, og Eirik ble mer og mer stiv.
Skulle hun virkelig kjeftet slik hvis hun ikke brydde seg, slik søsteren hans påsto? Hvorfor stoppet Sigrid ham, hvis hun ville ha ham vekk? Var det ikke for datterens skyld, dette dramaet?
Han gikk ut, mumlet:
Du vet hvorfor jeg gjør dette!
Hvis jeg visste hadde jeg ikke spurt! Eirik, hva er galt? Du har vært helt anderledes i flere uker. Og så skriker du plutselig slikt! Hvorfor sier du “din datter” om Nora? Hvem er hun for deg, da?
Jeg vet ikke! utbrøt Eirik, og så på henne for første gang på lenge. Fortell meg! Hvem er faren? Hvorfor møter faren hennes henne i skjul?
Hva er det du snakker om?! utbrøt Sigrid.
Hvem er det du møter i byen når du kjører Nora til aktivitetene?
Sigrid svelget raseriet, og klarte å samle seg.
Så det er det. Hvem har åpnet øynene dine for dette? Moren din? Eller søsteren din?
Mamma har ikke noe med det!
Da er det altså Ingrid? Klart…
Og om det var henne? Er det ikke hennes plikt å varsle meg? Jeg er hennes bror!
Og jeg er kona di! Sigrids sinne boblet over. Du tror på hvem som helst bortsett fra meg! Er det sånn?
Du har løyet!
Jeg?! Når?
Hvem var mannen du gikk tur med i parken med, sammen med Nora?
Sigrid sukket, ristet på hodet.
Jeg har forklart! Men du hører ikke etter. Da du skulle se på fotball, ikke sant? Vi kom hjem etter Noras dansetrening, og jeg fortalte at jeg hadde møtt min gamle klassekamerat, Morten. Han flyttet tilbake til byen, moren hans er syk og han trengte råd. Min mormor hadde samme sykdom, så han ville vite om behandling og hjelpepleie. Deretter spurte han flere ganger til råds, og vi møttes sammen med min mor! Hadde søsteren din sett ordentlig etter, ville hun sett oss alle tre. Tror du jeg er så umoralsk at jeg hadde truffet en elsker foran min egen mor? Hun ville aldri tilgitt meg! Jeg tror faktisk min mor er gladere i deg enn i meg, så mye respekt som hun har for deg! Og du
Sigrid gestikulerte, pustet tungt.
Ikke begynne å gråte! Ikke nå.
Så du mener at du…
Jeg har fortalt deg alt, Eirik sa Sigrid rolig, blikket direkte. Du trodde på det du ble fortalt, uten å spørre. Du svertet både mitt navn og vår datters! Vil du ha DNA-test? Greit! Vi gjør det. Så du ikke er i tvil om at jenta som ser på verden med dine øyne er din datter.
Sigrid lyttet inn fra huset kom barnerøst.
Hun er våken.
Sigrid snudde og gikk. Eirik ble stående lamslått på tunet.
Kort etter hørte hun bilen forsvinne.
Nora pludret, løp etter Sigrid og søkte kontakt, mens Sigrid så vidt klarte å holde sammen på seg selv. Hva hadde hun gjort galt? Skulle hun ringe sin mor? Eller bare vente og tenke litt til?
Aldri fortell meg om dine krangler med Eirik, før alt virkelig er over. Da kan du ringe, så kommer jeg, natt eller dag. Men før det ikke si noe. Dere kommer til å bli venner, men jeg vil aldri tilgi ham for å såre deg.
Hun snudde mobilen i hendene, la den bort. For tidlig… Sigrid visste Eirik burde få vite om barnet. Så kunne hun tenke videre etterpå.
Da bilen til Eirik smalt inn på tunet senere, hadde hun samlet seg. Hun matet Nora da døren banket opp. Eirik sneiet inn, med søsteren Ingrid på slep.
Kom nå! Sigrid, hvor er du?
Jeg er her… ropte Sigrid, kikket på datteren og husket: Ikke la Nora se på dette.
Lille venn, har du spist opp? Gå inn på rommet mitt og sett på barne-TV, klarer du det?
Ja! sa Nora og smatt ut med et smil. Hei, pappa! Hei, tante Ingrid! Jeg skal se på barne-TV!
Barnestemmen brøt spenningen. Eirik slapp løs Ingrid, og Sigrid grep inn for å hindre flere dumheter.
Gå nå, Nora! Jeg kommer snart!
Ikke så snart, mamma! lo Nora og føk opp trappa til foreldrenes rom.
Samtalen ble tung. Ingrid gråt, Eirik murret, og Sigrid visste ikke hvordan hun skulle møte svigerinnens utblåsning:
Jeg trodde du løy for ham! Forstår du?! Det er så mange hvor mannen er godtroende, og kona holder på bak hans rygg! Jeg har hørt så mye fra venninner, jeg stoler ikke på noen lenger…
Ingrid, tror du virkelig jeg er som venninnene dine? Er du utro mot din egen mann, kanskje? Hvem er barnas farskap hos deg?
Ingrid hikstet og ble stille av sjokk.
Hva sier du?!
Hva sier DU?! Hva tenkte du da du gjorde dette? Du kunne ødelagt alt mellom oss. Eirik skal bli trodd, men du utnyttet det. Hvorfor?
Jeg vet ikke virkelig! Jeg trodde jeg beskyttet ham
Mot meg? Gikk det?
Hun trakk på skuldrene, møtte blikket til Eirik.
Er vi ferdige her? Har dere flere spørsmål?
Sigrid…
Nei, Eirik! Nå er jeg såret. Jeg trenger tid for å finne ut av alt. Ingrid, jeg vil ikke ha deg her på en stund. Du forstår hvorfor?
Sigrid, unnskyld…
Vi får se. Men nå må dere gå!
Hun åpnet døren og nikket bestemt. Du også, Eirik. Du forstod riktig. Gå.
Sigrid ville etter hvert forlike seg med Eirik, men på hennes premisser, ikke med det første. Ingen, bortsett fra Ingrid, ville få vite hva som faktisk hadde skjedd. Noen ting skal man ikke snakke om ut av huset, og for denne innsikten ville Sigrid alltid være sin mor takknemlig.
Senere, da det nyfødte barnet ble båret inn til farmoren, diskuterte de hvem barnet liknet på, og moren smilte til Sigrid over babyens hode.
Du har vokst til ei klok kvinne, Sigrid! En god kone og mor…
Mener du det?
Har du noensinne hørt at jeg løy til deg?
Men hva betyr det å være klok? Du sa jeg var det, men jeg føler meg ikke sånn…
Kvinnens klokskap er å ta vare på det livet gir barn, familie, hjem, venner. Samle alt og gjøre det godt for alle. Det er ikke lett! Man må vurdere hva som skal oppbevares, og hva som bare skal kastes. Det, synes jeg, du har lært.
Har jeg?
Jeg er sikker. Forresten, Morten ringte han gifter seg om en måned. Han ba oss til bryllup.
Mamma…
Ikke mas. Jeg passer barna! Bare én ting: Kan du ordne hendene dine litt for meg?
Ok!
Sigrid omfavner moren, nikker til Eirik og til en ventende Ingrid. Så blunker hun til Nora:
Kom! Hjelp meg å legge lillebror.
Får jeg? Nora lyser opp, stryker den lille neven over babyens hånd.
Ja, det må du, jenta mi. Det må du…
