Nei, gi deg! Det kan ikke være sant!
Jeg tok ufrivillig et hardt tak i rattet og holdt på å treffe en annen bil på parkeringsplassen ved siden av min egen «perle». Den store, mørke SUV-en som kjørte forbi var svært kjent. Hvordan kunne jeg ikke kjenne igjen bilen til naboen, når det var akkurat den bilen jeg hver morgen sendte guttene mine til skolen i?
Men ved siden av Trond, som jeg umiddelbart kjente igjen vi har jo kjent hverandre i årevis satt ikke kona hans, men en helt ukjent dame.
De putete leppene, den moteriktige luen det sa mye. Kanskje ikke alt, men mer enn nok til å få meg til å reagere.
Jøss, for en dust! Tenk at han tør! Jeg vred bilen ut fra parkeringen og fulgte rett bak bilen til Trond. Etter litt betenkningstid bestemte jeg meg: Slik oppførsel burde ikke gå ubemerket forbi.
Inspirert av mine favorittkrimbøker slapp jeg en tysk bil inn foran meg og la meg så i skjul bak den. Tronds bil var lett å følge. Såpass stor bil!
Trond pleide selv å kalle bilen sin for «låven». Han hadde fått den av faren, og det å bytte den ut med noe annet var utenkelig for ham. Det var jo et arvestykke
Faren til Trond døde for mer enn to år siden, men han kom seg aldri ordentlig etter tapet. De var utrolig nære. Etter at moren døde da Trond var to år gammel, oppdro faren ham alene. En dag, mens moren lagde grøt til ham, ramlet hun plutselig sammen ved komfyren. Den redde lille Trond gråt lenge, helt til faren, som hadde glemt noe hjemme, kom løpende fra jobben. Men det var allerede for sent.
Det var et slag. Faren hadde drevet med boksing i mange år, så han visste akkurat hvordan det føltes når all lufta forsvinner etter et velrettet slag. Lyset gikk ut sammen med kvinnen han elsket av hele sitt hjerte. Det hjertet som plutselig, og uten forvarsel, sluttet å slå. Moren til Trond hadde aldri klagd over helsa.
Faren ville ikke sende Trond til sin egen mor eller til svigermoren. De bodde så langt unna at det ville bety at han sjelden så sønnen. Begge bestemødrene nektet å flytte. Også tante hans, som gjerne ville ha gutten, fikk nei.
Du er mann! Du må jobbe. Hva skal du med en liten gutt? Hvordan har du tenkt å klare dette?
Jeg vet ikke ennå, svarte han ærlig. Han var alltid realist.
La meg få Trond. Jeg jobber i barnehage. Han vil være trygt sett etter, og det vil bli lettere for deg
Hvordan da? Jeg vil jo nesten aldri se ham. Du bor jo nesten tusen kilometer unna. Nei, det føles feil, du skjønner det sikkert. Trond har kanskje mistet moren sin, men han har fremdeles en far, og jeg gir ham ikke fra meg. Vi klarer oss. Hvordan? Det får vi finne ut av.
Tenk deg om, da, sa tanten irritert. Gutter trenger en mor. Du fikser dette ikke alene. Finn deg en kvinne
Faren svarte ikke på det. Han bare klappet Trond på hodet og lot det være med det. Det var ingen vits i å lage bråk.
En løsning dukket opp ganske raskt. Naboen, fru Marit Hansen, som nylig hadde gått av med pensjon, sa seg villig til å passe på Trond når faren var på jobb. Etter hvert begynte Trond i barnehage, og livet til den lille familien fant seg en rytme. Faren brukte all sin fritid på Trond, og ingen ny kvinne kom inn i livet hans. Ikke noe stemor.
Marit Hansen hadde ingen egen familie, men hun elsket Trond som sitt eget barnebarn, og han ble like knyttet til henne.
Er du bestemoren min?
Nei, Trond. Du vet jo hva bestemødrene dine heter! Men jeg er barnevakten din.
Barnevakt? Er det som en bestemor?
Nesten.
Du er glad i meg!
Ja, veldig, du er min favorittgutt!
Så kan ikke du også være bestemoren min, da?
Hvordan si nei til det? Marit snakket med faren, og nektet å ta betalt for jobben. Da fikk Trond kalle henne det han ville. Dermed hadde han plutselig tre bestemødre, noe som i starten fikk barnehagetantene til å undre.
Hvorfor har du så mange bestemødre, Trond? spurte de, men etter hvert lot de det ligge.
Noen av de enslige damene i barnehagen sukket stille, og noen, med mere temperament, sukket høylytt over Tronds far men han var ikke interessert i noen. Han hadde sitt å stri med, nemlig å oppdra sønnen.
Trond fullførte skolen, bestemte seg for utdannelse sammen med faren, men hadde hjertesorg:
Ingen jenter liker meg.
Jaså? Hvem var det jeg så kline med Anniken under vinduet mitt da? lo Marit.
Hun slo opp. Sa hun manglet noe i forholdet. Men hva? Vet du? Ikke jeg heller. Hva er det galt med meg, bestemor?
Ingenting, Trond. Du er smart, kjekk og omsorgsfull. Du har bare ikke truffet din rette ennå, vent litt Hun er nok nærmere enn du tror!
Og Marit fikk rett.
Den sjenerte medstudenten, Ingrid, hjalp han med oppgaver, men gjorde aldri fremstøt selv. Han, som var vant til jenter som Anniken, skjønte lite. Marit grep inn: Ingrid besøkte Marit for å levere noen notater, og Marit, som forstod alt før det var sagt, spurte lekende lett:
Han har ingen, Ingrid, så vidt jeg vet.
Ingrid lyste opp, og Marit strøk henne vennlig over skulderen.
Du liker ham?
Hun trengte ikke svare, øynene sa alt. Og da Trond kom senere på kvelden for å hente notatene, smalt Marit til med en ordentlig «bestemor-klaps».
Hva var det for, bestemor?
Ikke lag trøbbel for jenter som er glad i deg!
Hvem da?
Ingrid! Å, Trond, lykken din spaserer rett foran nesen din, men du ser henne ikke.
Brudlupet ble stille og nøkternt, selv om Tronds far ønsket et stort selskap.
Pappa, Ingrid vil ikke ha store greier. Moren hennes lever enkelt. Vi vil ikke gjøre henne brydd.
Faren hadde fått nok å tenke på etter egne erfaringer med en vanskelig svigermor. Men etter en tid åpnet Ingrids mor hjertet sitt for Trond. Hun var enkel og godhjertet. Og Trond gjorde henne aldri skuffet.
Livet gikk sin gang. En liten, men sammensveiset familie, som først og fremst drømte om barnebarn. Trond og Ingrid prøvde, men det gikk år etter år uten hell. Til slutt grep Marit inn:
Hva er det, Trond?
Alt er galt, bestemor! Legene sier vi er friske, men ingenting skjer. Vi krangler, Ingrid er utålmodig. Hva gjør vi?
Ta det med ro! Kanskje det skjer når det skal skje. Kanskje universet prøver å fortelle dere at det ennå ikke er riktig tid. Du gifter deg ikke med ei jente for å lage barn, vel? Du elsker jo Ingrid for den hun er.
Men vi ønsker oss sånn barn
Jeg også ønsket det en gang, men det ble aldri noe. Legene sa bare at det ikke kom til å skje, og da trodde jeg på det. Men kanskje var det best, vi hadde nok aldri blitt lykkelige foreldre uansett. Men dere to, dere vil klare det. Bare vent.
Trond tok rådet til seg, og tiden gikk. Etter nesten ti år, da de for lengst hadde sluttet å håpe, kom beskjeden: Ingrid var gravid. Hun lo og gråt, og holdt ut på ultralydskjermen til Trond så det lille bildet inne i magen hennes.
Første barnet ble en stor, frisk gutt. Ingrid, ikke akkurat høy, slet seg gjennom fødselen, men erklærte straks etterpå:
Jeg kommer nok tilbake for nummer to!
De fikk både datter og enda en sønn, begge ble født på Ullevål med de samme legene. Naturen skjønte visst at ventetiden hadde vært lang nok. Barna kom akkurat når de skulle, og alt gikk etter planen.
Familien vokste, leiligheten ble for liten.
Dere må ha hus! erklærte Tronds far, og lot ikke tvilen komme til gode.
Tomt ble raskt funnet, men byggingen dro ut. Krisene i økonomien rammet hardt, og Trond og faren måtte kjempe for å redde firmaet sitt. Byggingen ble satt på vent.
Da grep Marit inn igjen.
Trond, min tre-roms leilighet er større enn deres to-roms, og jeg klarer meg ikke alene lenger. Far din kan flytte inn hos meg, og dere tar min leilighet enn så lenge. Jeg har ikke bruk for så mye plass, og det føles tryggere for meg også!
Flyttingen gikk greit. Ingrid tok seg av barna, Trond jobbet dag og natt for å redde selskapet. Han lyktes. Men faren ble alvorlig syk og holdt det skjult så lenge han kunne. Da han forstod tidens ende var kommet, ba han Trond inn til en alvorlig samtale og sørget for at Marit skulle få leiligheten skrevet over på henne, «så du er sikker på at hun har et hjem resten av livet».
Faren fikk aldri sett sitt fjerde barnebarn. Ingrid fødte sønnen, lille Andreas, en måned etter at alles favoritt bestefar Erling gikk bort. Men Andreas fikk høre mange historier om bestefar og var stolt over å bære navnet hans.
Hverdagen gikk sin gang, den steg og sank, gav gleder og sorg. Barna fylte huset med latter, varme og kjærlighet. Ingrid, sosial av natur, valgte sine nærmeste venner med omhu. Det å bli kjent med andre mødre på lekeplassen utvidet nettverket, og jeg ble en av hennes fortrolige.
Vi var jevngamle, Ingrid og jeg. Like glad i bøker, og hadde like lite tid til å nyte dem. Jeg hadde to barn tvillinger med mer enn nok energi og følte ofte at det var ti. Både mødre og bestemødre hjalp til, men det var samtalene med Ingrid som fikk meg til å innse hvor lite tid man egentlig har med barna før de er store. Jeg lærte å roe ned, og jeg fikk virkelig en venn for livet en som kunne holde på hemmeligheter. Og jeg hadde nok av dem
Hjemme var ikke alt enkelt. Mannen min, Morten, var kjekk og sjarmør, og selv om han holdt på familien så hendte det han gled ut på noen sidespor. Jeg visste om det, og tenkte: Alle menn er vel sånn. Den tanken holdt meg flytende og gjorde at jeg kunne late som om alt var normalt fordi guttene trengte jo sin far.
Derfor, da jeg så Trond i selskap med en fremmed kvinne, tenkte jeg straks: Ingrid må få vite dette!
Da Trond svingte inn på en sidegate med kvinnen, var jeg rask etter. Han parkerte utenfor en kjent restaurant jeg og Morten hadde vært der flere ganger. De hadde fantastisk mat og jazz på kveldstid.
Trond hjalp den ukjente damen ut av bilen, og de forsvant inn. Jeg ble sittende og vurdere om jeg skulle vente og se hva som skjedde, eller bare kjøre til Ingrid og fortelle det hele. Men jeg fikk ikke bestemt meg.
Hva om jeg sier noe til Ingrid? Hva hjelper det? Fire barn, Marit som nesten ikke orket ut av døren lenger, Ingrids mor som hadde helseproblemer Trond hadde nylig kjørt henne til Oslo for å få fikset synet hennes. Altfor mye ansvar, altfor lite informasjon. Kanskje var det en forbigående flørt, som de mange Morten har hatt? I morgen er det borte, men hvis jeg åpner munnen, kan hele familien falle fra hverandre
Av ren frustrasjon slo jeg i rattet. Den høye tuten Morten hadde fått montert for meg, fikk duene til å fly skrekkslagne opp fra fortauet. Jeg samlet meg, bet tennene sammen. Trond er sikkert som alle menn, ikke sant? Hvorfor skulle Ingrid miste alt hun har?
Jeg vendte bilen hjemover. Tårene rant, jeg bannet på følgebilene, og forsøkte å roe meg. Nei, jeg skulle ikke si noe. Om noen kom og fortalte meg at Morten hadde noen på si, ville jeg aldri kunne tilgi. Det er én ting å mistenke; noe annet å VITE at du er blitt byttet ut. Ordene er kanskje bare ord, men for den som mister dem, rives selve veien bort under føttene dine.
Jeg ble sittende lenge i bilen før jeg tok mot til meg til å gå hjem til ungene og barnevakten, som gjerne skulle vært hjemme for lengst.
Så ringte telefonen. Det var Trond.
Hei! Er alt klart? Ja, Ingrid og jeg har jubileum vil dere komme i morgen? Takk for det!
Forvirret la jeg på. Bare minutter etter å ha sett ham med en fremmed kvinne, får jeg invitasjon til deres bryllupsdag. De har aldri feiret med gjester før Ingrid og Trond pleide å reise bort, bare de to.
Selvfølgelig svarte jeg ja. Hva er man vel som venninne om man ikke setter pris på den som betyr så mye?
Min store kveld. Kjole, sko, hår, manikyr alt på plass. Da Morten så meg, gliste han:
Hvorfor så dyster? Vi har også jubileum snart, venter du deg fest, eller?
Jeg mumlet og lette etter leppestiften.
Ingen grunn til å glede seg for mye
Trond hadde virkelig stått på. Salen var vakkert dekorert i blått og sølv, friske blomster, levende lys, bestikk og duker så hvite som snø. Ingrid gikk rundt og gispet begeistret for hvert nye inntrykk, særlig fargene:
SÅ fint, Trond! Akkurat mine farger!
Jeg rakte henne blomster og gave, og vi listet oss mot dametoalettet.
Ingrid strakte armen frem, og ringen hennes glitret. Dyre greier. Er Trond i ferd med å gjøre bot?
Toalettet lå i kjelleren under restauranten, og jeg tråklet meg ned de bratte trappene med de nye skoene.
Trenger du hjelp?
Jenta som kom opp trappene fikk meg til å stivne.
Der er du!
Eh, kjenner vi hverandre?
I dag så hun helt annerledes ut. Stram dress, lave sko, diskret frisyre.
Hva gjør du her? freser jeg, mest forvirret.
Jeg? Jeg jobber her, faktisk.
Plutselig smilte hun bredt, så selvfølgelig at jeg brått ikke visste hva jeg skulle si.
Jobber?
Jepp! Jeg har planlagt dette arrangementet, firmaet mitt fikk jobben! Det er første store oppdraget vårt, vær snill og ikke vær for streng. Ble du fornøyd med pynten?
Fingrene mine krøp seg inn i stoffet på kjolen.
Ja det er veldig pent!
Så bra! Trond var så spent, han ville alt skulle være perfekt for Ingrid. Til og med mannen min måtte hjelpe til i går, vi satte opp blomster og hengte girlander til langt på natt! Jeg får jo ikke lov å klatre lenger.
Hvorfor ikke? spurte jeg automatisk.
Jeg er gravid, fikk nettopp vite det! Er helt fra meg, dere har vel barn?
To.
Er det vanskelig?
Ja, veldig Men du klarer det, du har jo energi! Og det trenger en kommende mamma. Trenger du navnet på en god lege, si ifra. Ingrid fødte alle sine hos samme legen.
Hun har fire?
Jada!
For et eventyr! Så heldig!
Jaja, beklager, jeg må følge med, nå setter de straks i gang! Kommer du?
Ja, om litt
Jeg smøg meg inn på dametoalettet og måtte smile. Ingrid, nå må du forte deg de venter på deg!
Hele kvelden tenkte jeg på hvor lett det kan være å ødelegge noe vakkert med et feiltrinn, et ord, en antagelse. Hadde jeg åpnet munnen, kunne det kostet dette fine selskapet, latteren til barna til Ingrid og Trond og den feirende Marit, som ropte «skål!» høyere enn noen annen.
En liten feil Jeg tømte glasset, og snudde meg til Morten.
Er det surt eller søtt, synes du?
Fortsatt litt surt, kjære, men vi skal nok klare oss vi også.
