Han bøyde seg mot schæferen. Hun møtte blikket hans med en dømt ro, før hun vendte seg bort. Håp hadde hun mistet for lenge siden. Hun kjente altfor godt til mennesker
De kalte dem bare hundegjengen i gata. Men mannen som bodde i et av husene i denne bydelen, rettet alltid: «Dette er ikke en bande. Dette er fem hunder som holder sammen for å overleve.»
Den eldste, en gammel schæfer sikkert tidligere familiehund var lederen. Hennes gamle eiere hadde sikkert reist uten å snu seg. Det var nettopp hun som samlet de andre, passet på dem, styrte flokken, og holdt denne lille familien sammen.
Han ga dem mat hver dag. Om morgenen på vei til jobben, og om kvelden på vei hjem. Hver eneste gang han dukket opp, begynte fem haler å vifte i vill glede; noen buet, andre hang rett ned. Gleden i øynene deres var så overveldende at hjertet hans strammet seg. De hoppet opp, trykket våte snuter mot hendene hans og slikket ham. I blikkene deres fantes alt: takknemlighet, tillit, håp.
Hva kunne vel en hund håpe på, etter å ha blitt forlatt til å dø på gata? Likevel håpet de. De trodde. De elsket. Derfor kom han aldri til dem tomhendt de ventet. Og de ventet alltid.
Men den morgenen kom kun fire til føttene hans. De pep, kikket urolig mot den andre enden av gata. Mannen skjønte det med en gang noe var galt.
Han sukket tungt og ringte jobben for å si han ble forsinket.
Helt i utkanten av den lange gata, i et boligstrøk på den ytre delen av Oslo, lå den gamle schæferen under noen busker. Hun var blitt påkjørt av en bil. Det var en sving der sjåførene ofte kjørte for fort. Denne gangen hadde det gått galt.
De fire hundene ulte stille, søkte blikket hans han var det eneste mennesket de stolte på.
Han bøyde seg mot schæferen. Tårene rant fra øynene hennes. Hun så på ham med et oppgitt blikk og vendte seg bort. Håp hadde hun mistet. Hun kjente mennesker altfor godt. Det eneste hun bekymret seg for, var de fire hun hadde ansvar for.
Sånn Gjør det vondt? hvisket mannen og fant frem mobilen.
Han fikk ordnet fri fra jobben, kjørte bilen nær og bar forsiktig hunden til baksetet. De fire vennene hennes fulgte tett på, gned seg mot hendene hans, som om de ville takke ham.
På veterinærklinikken undersøkte legen henne og sukket:
Det beste er nok å la henne slippe. For mange brudd. Lite sjanse for å overleve, og behandling koster mye
Men er det en sjanse? avbrøt mannen.
Det finnes alltid en sjanse, innrømmet legen. Men hun vil lide. Er det vits?
Det er det, svarte mannen bestemt. For meg, og for henne. Dessuten det er fire hunder som venter på henne. Hvordan kan jeg se dem i øynene etterpå?
Veterinæren så alvorlig på ham og nikket:
Da starter vi behandlingen.
En uke senere hentet han henne hos veterinæren. De fire andre hadde ikke forlatt huset hans på hele tiden. Den knallsterke gleden de viste da han kom med schæferen, var så stor at selv gamlingen løftet seg opp og prøvde å slikke sine venner.
Han bar henne inn i huset, gikk ut til de andre og holdt nesten en liten tale. Om at et hjem var ansvar. At mye av det de var vant til fra gata, ikke var lov lenger.
Hundene satt stille og fulgte med. Han stoppet opp, så på dem, og smilte:
Og? Hva venter dere på? Kom inn.
Han slo opp porten.
Schæferen ble raskt bedre, overraskende fort. Hun prøvde hele tiden å reise seg og komme ut til vennene, men han passet på så hun ikke overanstrengte seg. Da beina til slutt grodde og hun kunne stå støtt, ga mannen henne et spesielt halsbånd gyllent, med et lite bjelle.
Nå går han tidligere til jobb. Vandrer langs den lange, tomme gata, med fem hunder i bånd: fire små, latterlige buklete haler, og én stor eldre schæfer med et gyllent halsbånd og bjelle.
Dere skulle sett hvordan de ser rundt seg. Nå har de fått et hjem. Hun har fått et halsbånd. Og schæferen går med løftet hode stolt.
Du skjønner det nok ikke; du har aldri hatt et slikt halsbånd med bjelle. Men enhver hund vet: slik går den det vises respekt for.
Der går de han som aldri passerte likegyldig, og fem hunder som ikke sluttet å håpe og elske, selv etter menneskesvikt.
De vandrer, og gleder seg. Til hva? Vet ikke. Kanskje til hverandre, kanskje til solskinn, kanskje bare fordi det finnes kjærlighet fremdeles i verden.
Og når du ser inn i øynene deres, forstår du: Så lenge slike øyne finnes, er ikke alt tapt.
