Han bøyer seg ned mot schæferen. Hun møter mannen med et resignert blikk og snur seg bort. Å håpe har hun for lengst sluttet med. Hun kjenner alt for godt til mennesker…
På gaten har de bare fått et enkelt navn hundeflokken. Men mannen fra et av husene i dette nabolaget retter alltid på folk: «Dette er ikke en gjeng. Det er fem hunder som holder sammen for å overleve.»
Den eldste blant dem var en gammel schæfer tydeligvis engang en familiehund. Sannsynligvis ble hun forlatt av eierne sine da de flyttet og ikke en gang så seg tilbake. Det var hun som holdt de andre samlet, passet på, veiledet og sørget for at denne lille familiegruppen ikke falt fra hverandre.
Han gir dem mat hver eneste dag. På vei til jobben om morgenen og på vei hjem om kvelden. Hver gang han nærmer seg, starter de fem halene noen krøller seg, noen henger slapt å vifte i vill fart, som propeller. Gleden i øynene deres gjør det vondt i hjertet. De hopper opp, stikker våte snuter i hendene hans, slikker fingrene. I blikkene deres finnes alt takknemlighet, tillit, håp.
Hva kan en hund håpe på, etter å ha blitt kastet ut for å dø på gata? Men de håper fortsatt. De tror. Og de elsker. Derfor kommer han aldri tomhendt til dem de venter. Og de venter alltid.
Men denne morgenen kom bare fire løpende mot ham. De pep, så nervøst mot enden av gaten. Mannen skjønte med en gang noe er galt.
Han sukket tungt og ringte jobben for å si at han blir litt forsinket.
Helt i enden av den lange gaten, i et boligområde på utkanten av Oslo, ligger den gamle schæferen under noen busker. Hun har blitt påkjørt av en bil. Her er det en sving, og bilistene kjører ofte fort. Denne gangen var hun uheldig.
De fire små hundene uler sørgelig og møter blikket hans han er den eneste de stoler på.
Han bøyer seg ned til schæferen. Tårene renner. Hun ser på ham med resignasjon, så snur hun seg bort. Håp har hun mistet for lenge siden. Alt hun tenker på nå, er hva som vil skje med de fire hun har ansvar for.
Er det vondt? spør mannen lavt og tar opp mobilen igjen.
Han ordner seg fri fra jobben, får bilen sin og løfter forsiktig hunden inn i baksetet. De andre hopper en stund ved siden av, gnir seg inntil ham som om de vil takke.
Hos dyreklinikken ser veterinæren på schæferen og sukker:
Det beste ville være avlivning. Altfor mange brudd. Sjansen for å overleve er liten, behandlingen koster mye…
Men det finnes en sjanse? avbryter mannen.
Det finnes alltid en sjanse, sier veterinæren. Men det vil gjøre vondt lenge. Har det egentlig noe for seg?
Det har det, svarer mannen bestemt. For meg har det. Og for henne. Dessuten det er fire som venter på henne. Hvordan skal jeg kunne se dem i øynene etterpå?
Veterinæren ser grundig på ham, nikker, og sier:
Da setter vi i gang.
En uke senere henter han schæferen hjem fra klinikken. Hele tiden har de fire hundene ventet ved huset hans. Da de ser ham, hyler de av glede, så høyt og ivrig at til og med den gamle schæferen løfter hodet og prøver å slikke vennene sine.
Han bærer henne inn. Så går han ut til de andre og holder en liten tale. Om at hjem betyr ansvar. At de ikke kan gjøre alt det de pleide på gata lenger.
Hundene sitter foran ham og lytter oppmerksomt. Så stopper han og smiler:
Ja, hva venter vi på? Kom inn!
Og han åpner porten.
Schæferen kommer seg forbausende raskt. Hun prøver å reise seg opp for å være med sine venner, men mannen passer nøye på at hun ikke sliter seg ut. Når bruddene har grodd og hun står stødig på bena, får hun på seg et spesielt halsbånd et forgylt med en liten bjelle.
Nå går han til jobben tidligere. Går langs den tomme gaten, med fem hunder i bånd: fire små, morsomme med krøllete haler, og én stor, gammel schæfer med et gyllent halsbånd og bjelle.
Og dere skulle sett hvordan de ser rundt seg. Nå har de et hjem. Og hun har et halsbånd. Schæferen går nå med hodet stolt hevet.
Dere forstår det kanskje ikke, for dere har aldri hatt et slikt halsbånd med bjelle. Men enhver hund vet: Slik går den som blir respektert.
Sånn går de mannen som ikke lot det være, og fem hunder som ikke har mistet håpet eller evnen til å elske, selv etter svik fra mennesker.
De går, og gleder seg. Til hva det vet jeg ikke. Kanskje til hverandre. Kanskje til solskinnet. Kanskje til at det enda finnes kjærlighet i denne verden.
Og når du ser inn i øynene deres, skjønner du: Så lenge slike øyne finnes er ikke alt tapt.
