Er du klar for en god historie? La meg fortelle om hvordan alt skjedde hjemme hos Erik, du vet, han fyren som har den store hunden Bjørnar. Vanligvis er Bjørnar den roligste bikkja i gata, men akkurat denne dagen hadde han visst fått nok han stod og bjeffa som en gal gjennom det åpne vinduet fra tidlig morgen.
Erik hadde flere ganger løpt ut fra huset for å sjekke hva som var på ferde, men fant aldri noe spesielt kanskje bare nabohundene som passerte. Bjørnar er nemlig superterritoriell; han liker ikke besøkende på hans område. Da Erik kom ut, var det aldri noen der. Den bjeffingen kunne få hvem som helst til å skvette av gårde, så tipper nabohundene stakk.
Bjørnar, den store bamsen Erik kaller han ofte det satt i hundegården som han bruker på dagtid, sånn for sikkerhets skyld. Men om kvelden får Bjørnar fart på seg og blir sluppet fri. Da er det bare å holde seg unna hvis man vet sitt eget beste.
Det skjedde en gang at tre ungdommer fra nabobygda prøvde å snike seg inn i hagen. Én mistet buksa over gjerdet, én mistet joggeskoene under porten, og den siste klatret opp i et tre helt på toppen. Politiet måtte faktisk ringe etter redningsmannskap, for han kom ikke ned igjen selv. Bjørnar ga dem en lærepenge de neppe glemmer.
Bjørnar bjeffer aldri uten grunn. Men denne dagen bjeffa han så det skrangla i vindusruter. “Bjørnar, nå får du gi deg!” ropte Erik fra sengenkanten og gikk til vinduet.
Hunden ble stille, men bare et sekund før han dro i gang med en ny bjeffekonsert. Erik bestemt seg for å sjekke hva som gjorde Bjørnar så oppskjørtet.
I hagen var det ingen å se, Bjørnar ble helt stille når han så Erik. “Hva er det du driver med, kompis?” lo Erik, og Bjørnar logret og så skyldig ut han skjønte han hadde forstyrret Eriks hvile, men han hadde jo en grunn.
Bjørnar gløttet raskt mot porten, og begynte igjen å bjeffe så det rungte. Erik snudde seg brått, og fikk øye på noe grått og lite som suste avgårde. Han løp mot porten, og hva så han?
En helt vanlig katt satt der, med et blikk så frekt og overlegent som du kan tenke deg.
“Hva gjør du her da, pus?” flirte Erik. “Du burde helst holde deg unna, Bjørnar er ikke så glad i katter Skulle han fange deg, da”
Katten rynket på nesa, og Erik syntes til og med den smilte spydig til ham. “Fange meg? Han rekker knapt å komme seg ut av hundegården før jeg er over gjerdet. Fôrer du ham litt for mye, kanskje?”
Sånn var stemningen. Erik følte seg faktisk litt ydmyket av den frekke gata-katten. “Kom deg vekk!” Erik viftet på katten og lukket porten.
Men katten brydde seg ikke. Tvert imot, den dukket opp i hagen hver dag fremover. Den satt ved Bjørnars hundegård og så ut som den eide stedet. Bjørnar kunne bare bjeffe, Erik prøvde å jage den hver gang, men pusen var tilbake så snart Erik var i huset.
Erik kunne ikke gjøre noe med det. Katten hadde vunnet og følte seg som kongen på tunet. En gang snappet den til og med en bit av hundematen til Bjørnar rett innenfor hundegården! Bjørnar var for oppgitt til å bry seg, og katten tygget tilfreds foran øynene på kjempehunden.
Erik så det med egne øyne og ble skikkelig oppgitt. “Nå får du snart smake på Bjørnar,” mumlet han sint før han bestemte seg: Hundegården skulle ha åpen dør, så Bjørnar kunne jage den plagsomme katten om den forsøkte seg.
Men katten dukket ikke opp den dagen, og heller ikke de neste dagene. Erik hadde lagt en skikkelig plan, men katten uteble. Bjørnar så undrende på Erik, og Erik bare trakk på skuldrene “Kanskje like greit det er stille,” sa han. Men sannheten var: Erik savnet katten. Det gjorde visst Bjørnar også så vant til å bjeffe på sin gamle fiende.
Etter noen dager begynte Bjørnar å be med blikket om å gå ut og se etter katten. Erik skjønte med en gang hva bikkja mente. “Kanskje noe har skjedd med vår grå banditt,” sa han. “Med det temperamentet kunne han lett havne i trøbbel. Kom, Bjørnar, la oss sjekke langs veien.”
De gikk ut på grusveien, Erik og Bjørnar, begge snuste oppmerksomt i lufta, på jakt etter kattelukt. Ikke så enkelt med lukten av gjødsel fra naboen som overdøvet alt annet.
Erik gikk både bortover og oppover veien, men katten var ikke å se. De kunne ikke stå der hele dagen og vente på pelsen.
Da han skulle til å lukke porten, stoppet han brått det skjedde noe rett ved siden av. En intens kattejamring, vill bjeffing så kom katten løpende, haltende, gjennom støvet på veien. Rett bak kom en hund ikke en vanlig bygdehund, men en flott byhund, en dobermann.
Erik kjente til den en familie fra Oslo som kom til bygda hver sommer eller vinter, alltid med dobermannen. Katten hadde nok prøvd å tirre den byen-hunden, som den gjort med Bjørnar, men det hadde gått galt. Dobermann hadde visst bitt ham, Erik så blodflekker på den grå pelsen. Katten nærmet seg, og Erik glemte et sekund hele Bjørnar.
Men Bjørnar, før Erik rakk å stoppe ham, satte ut i fullt sprang mot katten.
“Bjørnar! Hvor skal du?” ropte Erik forskrekket, redd for hva som kunne skje. Katten var jo allerede skadet, nå kunne Bjørnar finne på hva som helst.
Men Bjørnar hørte ikke han dundret rett mot katten, som stoppet opp livredd midt på veien. Katten så virkelig ut som om helsa hang i en tynn tråd.
Men Bjørnar snuste forsiktig på katten, og det var ingen tvil gikk rett til angrep mot dobermannen, brølte som en bjørn og jaget den helt til enden av gata. Dobermann reagerte heldigvis lynraskt og snudde på en femøring, ellers hadde det gått dårlig. Ingen hund i bygda kunne måle seg med Bjørnar.
Katten benyttet sjansen og pilte unna. Erik fulgte Bjørnar, og merket ikke at katten forsvant, men da kvelden kom og han skulle mate Bjørnar, nesten mistet han matskålen katten var tilbake! Den grå banditten, levende, med øyne fulle av takknemlighet, la hodet på Bjørnars lår og malte. Bjørnar så på Erik så latteren tok ham.
“Beklager, sjef, men jeg reddet ham nå må jeg passe på ham for resten av livet,” leste Erik i Bjørnars blikk. Det var ingen spøk; Bjørnar hadde fått seg en ny oppgave: Han skulle være tøff vakt mot alle, men personlig verge for den grå katten.
Bjørnar lot til og med kattevennen spise av matskålen, noe man ikke ser ofte hos de store bikkjene! Katten hadde smeltet hjertet til Bjørnar, og fra fiender ble de nå kompiser.
Men historien slutter ikke der. Erik tok katten med til dyrlegen i byen veterinæren på Lillehammer som måtte sy såret på låret. Katten ble selvsagt boende hos Erik etter operasjonen, og Erik passet på ham, Bjørnar også, begge to og det er rart å tenke på, for bare litt siden ville de begge ha jaget den stakkars katten ut av bygda.
Så en dag, noen uker senere, dukka det opp en vakker, ung dame ved porten. Bjørnar vurderte å bjeffe, men lot være skjønte selv at det bare ville skremme henne. Erik kom ut, og “Hei, hei Er du her til meg?”
Hun spurte om Erik hadde sett en grå katt, eller om den hadde vært i hagen hans. “Min katt, Timian, er fryktelig frekk. Jeg har forsøkt å holde ham inne, men han bare styrer rundt hele dagen nå bodde alltid i leilighet i Oslo, men nå har jeg kommet til mamma på Ringsaker, hun har hatt slag, så jeg er her og passer på. Timian får ikke nok av ute-livet han kommer alltid hjem til kvelden, jeg vasker og fôrer ham, men de siste dagene har han vært vekke.”
“Vet du, jeg tror jeg vet hvor Timian befinner seg,” smilte Erik. “Du kan trygt komme inn i hagen, hunden min er snill. Kom, bli med!”
Hun nølte, men Eriks blikk var så varmt at hun sa ja. Da hun kom bort til Bjørnar, så hun katten ligge ved siden av, med bandasje rundt låret “Timian! Hvordan har dette gått til? Er det hunden din som har bitt ham?” spurte hun forskrekket.
“N-nei, det var faktisk motsatt vi reddet katten din,” svarte Erik flaut.
“Hvem reddet dere ham fra?”
“Om du har tid, kan jeg fortelle deg hele historien det er virkelig morsomt.”
Han fortalte alt til Oda for det var det hun het, mens de ble kjent. Oda lo så tårene trillet: “Timian har gjort livet surt for dere, og så redder dere ham likevel!”
“Sånn er vi, jeg og Bjørnar godhjerta,” smilte Erik. “Vet du, Timian kommer seg nå, både fysisk og psykisk. Han er blitt en ordentlig kosekatt ikke til besvær lenger.”
“Han har jo alltid vært snill, det er bare bygdelivet som gjør ham vill. Og så har jeg vært travelt opptatt med mamma, hun må lære å gå igjen. Det tar tid.”
“Du og Timian er hjertelig velkommen på besøk,” sa Erik, litt sjenert.
“Jeg skal tenke på det,” svarte Oda med et glimt i øyet.
Et halvt år senere Da var hele bygda samlet til bryllup! Erik og Oda giftet seg, naturligvis. Både Timian og Bjørnar var til stede, og selv dobermannen fra byen, han som hadde bitt Timian til å begynne med. Dobermann vekslet blikk med Bjørnar, og skjønte at han ikke skulle prøve seg igjen. Ja, sånn var det; de gamle bitre uvennene, nå venner for livet.
