Forræderi bak vennskapets maske
Vinteren viste seg fra sin vakreste side i år. Snøen hadde lagt seg som et tjukt teppe overalt; hus og gater var forvandlet til nærmest eventyrlige landskap. Store, myke snøflak danset i luften, landet forsiktig på hustakene og fortauene, mens kulda ga luften en frisk og krystallklar følelse.
Inne i leiligheten vår, hos meg og Anna, var stemningen en helt annen varm og fredelig. Utenfor utfoldet vinteren seg i all sin prakt, men innenfor de lukkede vinduene rådet stillhet og ro. Den lave lampen på kafébordet sendte ut et dempet lys, og laget en liten, trygg sone rundt oss, langt unna alt som var kaldt.
Vi satt sammen på sofaen, innhyllet i et lunt, mykt pledd. På TV-en gikk det en lettbeint norsk komedie vi kunne smile litt av uten å måtte tenke for mye. Anna fulgte nøye med, smilte av og til for seg selv mens hun lot tankene fly. Jeg pustet ut, lente meg bakover, lot blikket skli mot det stillfarende snøfallet utenfor. Det var så vakkert at man nesten ble litt salig.
Så brøt en vibrerende lyd inn i idyllen mobilen min ringte. Jeg svarte ikke først, rakk nesten å håpe at det ville stilne. Men så ringte det på nytt. Med et lett sukk dro jeg mobilen opp fra lomma, så på skjermen og sukket igjen.
Det er Jon igjen, sa jeg ut i rommet til Anna. Tredje gangen han ringer i kveld.
Anna så bort mot meg, men lot blikket bli hengende ved TV-en.
Han vil sikkert at du skal komme ut, igjen, svarte hun rolig. Kjøpte jo hytte på Hafjell nå nylig. Men han hører aldri etter når man sier nei.
Jeg sveipet over skjermen og svarte. Prøvde å lyde litt mer opplagt enn jeg følte meg.
Hei Jon, sa jeg. Hva skjer?
Erik! Når kommer du da? stemmen hans var full av entusiasme. Jeg har tent opp i badstua, bordet er dekket, folk er her. Nå må du og Anna komme, altså det blir så moro!
Jeg visste allerede svaret så på Anna, som såvidt ristet på hodet. Det var mer enn nok til å forstå: Hun ville ha ro, og jeg var helt enig. Vi hadde begge bare lyst til å holde oss i vår lune boble, lade batteriene til en ny uke.
Jeg tygget litt på ordene før jeg svarte, fikk en idé der og da.
Hør her, begynte jeg lavt, Anna har reist på besøk til moren sin i Drammen for helga. Jeg er ikke så keen på å dra hit alene, du skjønner nok det. Får bare høre det i ettertid hvis noen sier noe dumt. Vi får ta det igjen, lover.
Det ble stille i andre enden noen sekunder. Så kom svaret, overrasket og nysgjerrig:
Skal hun være lenge borte da?
Kommer tilbake i morgen kveld, svarte jeg med et lite sukk. Alt ble så plutselig. Vi skulle egentlig på kino og ut og gå på skøytebanen, sånn som sist. Men, ja det får bli neste gang.
Jon virket å tenke litt for seg selv, før stemmen hans myknet:
Greit Men du gir beskjed når hun er hjemme igjen? Jeg vil treffe dere, altså!
Selvsagt. Så fort vi får mulighet. Kanskje blir det neste helg, hvis ingenting kommer i veien, svarte jeg lettet, la på og satte mobilen på bordet.
Puh, så vidt jeg slapp unna, mumlet jeg og så mot Anna. Han skjønner liksom aldri at vi ikke alltid har lyst på fest, øl og leven. Jeg har det uansett aller best her hjemme, sammen med deg.
Hun lente seg inntil meg, og jeg kunne kjenne hvordan spenningen fra telefonsamtalen slapp taket. Fortsatt varmt i stua, trygghetsfølelsen sterk, snøen danset videre utenfor, og filmen spant langsomt videre stille, upretensiøs, som det vi egentlig ønsket.
Jeg vil også bare slappe av med deg, sa Anna mykt, og snudde seg så jeg så inn i øynene hennes. La oss bare se ferdig filmen og legge oss. Vi trenger ikke noe mer.
Jeg smilte, dro henne tettere inntil meg og så for meg at kvelden skulle ebbe ut uten flere forstyrrelser. Men så ringte det igjen. Samme navn på skjermen.
Jeg sukket, så stramt på mobilen og rakte motvillig ut hånden.
Jon, jeg sa jo startet jeg, prøvde å lyde rolig, men stemmen min var spent.
Erik, avbrøt han, plutselig sylskarp i stemmen, jeg er på Glitrende, du vet, den baren på Brygga. Vi var innom her før det bar til hytta. Og Anna er her. Sammen med en annen fyr. De drikker, og hun klemmer ham. Jeg ville ikke blande meg, men du må vite det! Hun sa vel til deg at hun skulle til moren sin? Da lyver hun for deg!
Jeg stivnet, så på Anna og tilbake på telefonen. Var dette en dårlig spøk?
Hva sier du? Er du helt sikker? Hun sitter vitterlig her i sofaen!
Helt sikker, bedyret Jon. Hun ler, er nettopp blitt ganske brisen, og alle kan se det. Vil du at jeg skal la deg snakke med henne?
Jeg lukket øynene et sekund, prøvde å samle tankene. Alt virket fullstendig absurd. Jeg sa til slutt:
Ja, sett meg på høyttaler.
Klubbmusikken og høye stemmer veltet ut av høyttaleren. Midt i dette kom en kvinnestemme forbausende lik Annas.
Hallo? Hvem der? sa hun, som om hun var litt forvirret over å ta telefonen.
Jeg svelget, fikk ikke ut annet enn et tørt Anna? Det er Erik. Hva skjer?.
Et kort latterbrøl, så samme stemme, nå lavmælt og slentrende:
Åh, Erik, du er så kjedelig! Jeg vil leve litt! Lei den tamme hverdagen din. Nå skal jeg feste til jeg får nok!
Anna reiste seg brått, helt likblek i ansiktet. Hun holdt hånden mot brystet, tydelig opprørt.
Hva er dette for tull? Hvordan vet noen om deg? Hvorfor utgir en annen seg for å være meg? Dette gir ingen mening, hvisket hun.
Hvor er du, egentlig? spurte jeg mot høyttaleren.
Hva har du med det å gjøre? Jeg er jo kona di, men jeg trenger ikke stå til rette for deg, svarte stemmen, full av provokasjon.
I det fjerne hørtes latter, klirrende glass, og plutselig var Jon tilbake i samtalen:
Der hørte du. Jeg sa det.
Nok! avbrøt jeg hardt. Jeg tar dette i morgen. Ikke ring mer i kveld.
Jeg la røret på, kastet mobilen bortover sofaen og satt som forsteinet. Hadde Anna ikke vært her, kunne jeg virkelig ha trodd på det!
Hun satte seg tungt ned ved siden av meg. Stemmen hadde visse likheter men at det ikke var Anna visste vi jo begge. Spørsmålet var egentlig ikke hvordan, men hvorfor? Noen visste detaljer de måtte ha blitt fortalt.
Det der er helt sykt, sa Anna sakte og knyttet nevene så knokene ble hvite. Hvem har hjulpet til her?
Jeg hadde ingen svar. Bare vonde mistanker, som krøp frem i skyggen.
Jeg skjønner ingenting, sa jeg lavt og rufset meg frustrert i håret. Stemmen, intonasjonen, til og med latteren det kunne nesten vært deg.
Om jeg ikke satt her nå Da kunne du ha trodd jeg virkelig var på byen med en annen mann!
Jeg klemte hånden hennes, dro henne inntil meg.
Jeg hadde mistenkt noe uansett, svarte jeg ærlig. Du hadde aldri gjort noe sånt. Jeg vet hvem du er. Alt dette er bare et dårlig spill og jeg skal finne ut av det. Jeg kontakter baren, får dem til å sjekke overvåkningen. Da ser vi hvem det var.
Anna pustet dypere, og jeg kjente hvordan kulda slapp taket i kroppen hennes.
Nå skal vi finne ut hvem og hvorfor.
***********************
Neste formiddag satt Anna på kjøkkenet med tekoppen og bladde gjennom jobbmeilene sine. Jeg satt i stua og bladde i avisen, men hørte telefonen hennes fikk en melding. Hun ventet før hun svarte etter alt i går var hun ikke lysten på å prate med noen, men nysgjerrigheten seiret.
Hei, begynte Jon forsiktig. Har du og Erik snakket ut etter gårsdagen?
Hun slapp telefonen ned på bordet. Hun hadde bestemt seg nå skulle hun få alt på det rene.
Ja. Det har ikke vært særlig hyggelig. Han tror jeg løy og vil ikke høre på meg.
Det gikk lang tid før Jon svarte. Og det var som om han nøt bekreftelsen.
Å? Jeg har jo sagt hele tiden at Erik ikke forstår deg. Han ser deg ikke, Anna.
Hun svarte tørt:
Hva mener du egentlig?
Nå hvisket han nesten, med slik falsk fortrolighet at jeg kjente hårene reise seg på armene da jeg eavesdroppet fra stua:
Du fortjener bedre. Jeg har hatt følelser for deg lenge, Anna. Kan passe på deg, holde deg trygg. Hvis du forlater Erik så venter jeg.
Anna var musestille et øyeblikk. Så tok hun seg sammen og svarte avmålt, men tydelig:
Jon, dette er absurd. Jeg elsker Erik og det du driver med har alt gått for langt. Du må holde deg unna oss.
Beklager hvis jeg gikk for langt, mumlet han, men kunne ikke skjule sin skadefryd. Du må skjønne Erik brukte gårsdagen på å lure på om han kunne stole på deg i det hele tatt. Han bryr seg ikke som jeg gjør. Jeg vil at du skal være trygg!
Anna sukket tungt, tok seg i å knuge mobilen så hardt at knokene hvitnet.
Du, Jon For det første så var jeg hjemme hele kvelden. For det andre har vi ikke hatt noen krangel. For det tredje så vet jeg at du står bak dette. Og nå vet jeg også hvorfor.
Det ble stille i andre enden. Anna kastet et blikk på meg, og jeg ga henne et oppmuntrende nikk.
Hva? begynte han, men hun avbrøt før han fikk summet seg.
Du fikk ei som lignet på stemmen min til å ta telefonen på byen og late som hun var meg. Alt for å så splid mellom Erik og meg. Innrøm det.
Det gikk noen sekunder, så knakk stemmen hans sammen:
Ja, jeg gjorde det! For jeg elsker deg, Anna! For jeg ser hvordan Erik tar deg for gitt, og jeg jeg ville at du skulle se hvem du virkelig burde være sammen med!
Anna lo, men latteren var bitter.
Med deg? Du har forrådt både vennskap og tillit, for hva da? En tullete illusjon? Aldri i livet, Jon.
Han var spent og stille før han presset frem noen siste desperat ord om hvor mye han savnet henne, hvor mye bedre han kunne gjort ting men Anna sto fast.
Nei, Jon. Ingenting du sier nå kan forandre noe. Ikke kontakt oss mer. Aldri.
Hun la på, så på meg med øyne som både hvilte og smilte.
Jeg satte meg ved siden av henne på sofaen. Jeg klemte hånden hennes en enkel gest, men den sa alt. Ingen tvil, ingen mistillit lenger, bare ro.
Så han var ikke en ekte venn, likevel, sa jeg, rolig og mykt. Glem ham. Vi har alt vi trenger her hjemme, oss to og tryggheten.
Ja, sa hun, la hodet lett på skulderen min. Nå vet vi hvem vi kan stole på. Alt føles lettere.
Hun lukket øynene, pusten ble roligere. En duft av einer, av svart te og kaffe lå i rommet. Ute dalte snøen fortsatt stille.
Vi slipper å dra på flere slike sammenkomster nå i hvert fall, sa Anna spøkefullt. Ingen flere unnskyldninger nødvendig.
Jeg lo lufta lett ut og vi så på hverandre.
Helt topp. Bare oss, sofaen, te og film.
Rundt oss var det stille komforten bare snø som dalte utenfor, og varmen inne. Hjemmet vårt var igjen så fullt av tillit og ro, og det slo meg hvor lite man egentlig trenger: bare ærlighet, nærhet og ro.
*************************
Jon satt alene på kjøkkenet sitt, med en kopp kaffe han hadde glemt å drikke av. Ordet Aldri mer svimlet rundt i hodet hans.
I stedet for reell anger, kjenner han på en mørk, trykkende bitterhet. Han lar fingrene løpe hardt over bordflaten så smulene fyker. Alt han hadde planlagt, stemte ikke. Det han trodde skulle avsløre sannheten, hadde bare kostet ham alt.
Han ser ut av vinduet, på snøen. Forbannet på hvor ordfattig og tomt det hele føltes. I hodet gjenopplever han klubbkvelden foran seg skuespillet med den unge kvinnen han møtte på en bar; ansiktsform, stemme, alt var så likt Anna. Han hadde instruert, visket hvilke replikker hun skulle bruke. Han hadde bare villet vinne henne over, vise henne den rette sannheten.
Og nå alt ødelagt. Både kjæresten jeg aldri fikk og, ikke minst, vennen.
Raset over forurettelsen eser under huden. Han overbeviser seg selv: Jeg var bedre. Jeg fortjente det. De skjønner bare ikke hva de går glipp av. Men dypt inne svir det å vite at han aldri får henne.
Han knuger det gamle notatarket med utkast til det hele, river det i småbiter og lar det havne i søpla.
Snøen utenfor stille som før og aldri hadde han vært mer ensom.
Som jeg nå ser det, så lærte jeg hvor dyrebart det er å eie ekte tillit, hvor vondt det er å miste vennskap. Og at noen broer, de er for alltid brent.
