På ferie med frekk slekt: Sette skapet på plass én gang for alle — Jeg har holdt ut i to uker, Sander! To uker i dette skuret de kaller «hotell». Hvorfor ble vi egentlig med? — Fordi mamma ba oss om det. «Nina må få slappe av, Nina har hatt det så tøft,» hermet broren etter moren. Det var sant at tanta Ninas skjebne ikke var misunnelsesverdig, men Lyuba klarte rett og slett ikke å synes synd på henne. Ikke i det hele tatt. Nina, mammas søster på morssiden, hadde alltid vært den «fattige slektningen» som alle skulle hjelpe. Kofferten ville ikke lukke seg. Med all sin kraft presset Lyuba kneet ned på lokket og prøvde å tvinge glidelåsen igjen, men den gled bare opp igjen, og kantet på strandhåndkleet tittet frem. Bak den tynne sponplaten som stolt ble kalt vegg i dette stusslige gjestehuset, skingret det – det var Timmie, seksåringen til tante Nina, som skrek. — Jeg vil ikke ha grøt! Jeg vil ha nuggets! – ropte ungen så det kunne høres over hele huset. Så kom det et tungt klask, klirring av fat og den late, røykherjede stemmen til Nina selv: — Kom igjen da, vennen, ta en skje for mamma. Veronika, løp og kjøp nuggets til ham, ser du ikke han er fortvilet? Jeg har helt gåen i beina, orker ikke mer. Lyuba sprang til, klamret seg til glidelåsen. Veronika! Moren ville selvsagt løpe. Sander, Lyubas bror, satt på den eneste vinglete stolen på rommet deres og så dystert ned på telefonen. Han gadd ikke engang å pakke. Bagen hans sto i hjørnet – urørt, i en haug. — Hører du det? – hvisket Lyuba, og nikket mot veggen. – Nå sender hun mamma i butikken igjen. «Veronika, hent», «Veronika, server». Og mamma spretter selvsagt opp og løper. — Ikke begynn nå, – brummet Sander uten å løfte blikket. – I morgen reiser vi hjem. — Jeg har holdt ut i to uker, Sander! To uker i dette skuret de kaller «hotell». Hvorfor ble vi egentlig med? — Fordi mamma ba oss om det. «Nina må få slappe av, Nina har hatt det så tøft,» hermet broren etter moren. Lyuba satte seg på sengekanten. Fjærene jamret under henne. Tanta Ninas skjebne var ikke til å misunne, men Lyuba syntes overhodet ikke synd på henne. Nina, mammas søster på morssiden, hadde alltid vært den «fattige slekta» som alle skyldte noe. Første barnet mistet hun som liten – en tragedie familien helst hvisket om. Senere fikk hun en mann som var altfor glad i flaska og som drakk seg i hjel for noen år siden. Nina oppdro nå to barn med forskjellige fedre og bodde med gjengen i bestemorens leilighet. Der hadde også den siste «drømmemannen» – nummer åtte i rekka – bodd med dem. Jobbe ville ikke Nina, for hun mente verden burde smykkes og at det var andres plikt å legge til rette for det. Aller helst – Lyubas mamma, Veronika, som ifølge søsteren nærmest «druknet i penger». Lyuba gikk bort til vinduet. Utsikten? «Fantastisk»: søppeldunker og veggen på naboens hønsehus. Denne ferien var mammas idé. «La oss dra alle sammen – familieferie, Nina trenger å få tankene over på noe annet.» Å hjelpe betydde egentlig at Veronika betalte det meste, handlet mat og lagde middag til hele gjengen, mens Nina og nyeste «bestevenninne» – ei Laila hun møtte ved bassenget fordi de begge elsket å gjøre ingenting – lå og sløvet dagen lang. — Pakk sammen, – sa Lyuba til broren. – I kveld går vi på restaurant. Avslutningsmiddag. * Selvsagt valgte ikke de restauranten selv. Nina krevde noe «fint og dyrt». Lokalet lå nede ved brygga. De måtte sette sammen to bord for å få plass til hele «klanen», som Lyuba kalte dem for seg selv. Nina, i en glitrende kjole som nesten sprakk, satt for bordenden sammen med Laila – høylytt og stor kvinne, med kvasihvite hårtupper. — Servitør! – ropte Nina uten å kikke i menyen – Ta inn det beste dere har! Grillspyd! Salater! Og en mugge av den der røde! Veronika, Lyubas mor, satt på enden og prøvde å trekke på smilebåndet. Hun så utslitt ut. På de to ukene hadde hun ikke fått slappet av en eneste dag; enten var det Timmie som skrek, Nina som klaget, eller Aline som var sur og lei. — Mamma, ta deg fisk, du hadde jo lyst på det, – hvisket Lyuba til henne. — Nei, herregud, altfor dyrt – jeg klarer meg med en salat. La Nina kose seg, hun har hatt det tungt i år, svarte Veronika. Lyuba ble sint. Ja, pine meg, hun har hatt det tungt! Timmie, den lille seksårige prinsen, slo skjea i tallerkenen: — MAT! – forlangte han og gapt. Nina la straks ned samtalen med Laila, skuffet opp potetmos og matet sønnen. — Vær så god, skatten – spis så du blir stor og sterk. — Han er seks år – kan han ikke spise selv? – utbrøt Lyuba, opprørt. Det ble stille rundt bordet. Nina snudde sakte hodet. — Hvem har bedt om ditt råd, kjære niese? – freste hun. – Få deg noen unger først, så kan du oppdra dem selv. Mitt barn trenger omsorg! Han er følsom, skjønner du! — Det han trenger er grenser og ikke en skjerm til hvert måltid, – svarte Lyuba. – Han hyler jo som en stukken gris hver gang det ikke går hans vei. Dere oppdrar en liten egoist. — Nei, nå får det være nok! – Laila la seg i samtalen, slo ut i luften. – Nina, se hva du har oppdratt her. Psykolog og alt! Her sitter hun og lærer eldre folk opp, enda hun er tenåring og ikke har peiling på livet! — Lyuba, vær så snill, vær stille, – mumlet mamma og nappet henne i armen – ikke ødelegg kvelden for oss andre. Kvelden føltes endeløs. Nina og Laila bråkte om menn, baksnakket naboene på «hotellet» og klaget over kvinneskjebnen. Aline satt på mobilen og sendte hatefulle blikk mot «de voksne». Timmie skreik etter dessert og fikk servert det største isbegeret straks. Da regningen kom, laget Nina en scene: — Nei huff, jeg glemte lommeboka på rommet! Veronika, betal du, så får du det tilbake straks vi kommer hjem. «Du gir aldri tilbake», tenkte Lyuba, så moren rolig dro frem kortet. Dette var standard. * Etter midnatt gikk de tilbake til gjestehuset. Lyuba stupte i dusjen for å skylle av seg kvelden. Vannstrålen vekslet mellom iskaldt og kokhett. Da hun kom ut, hørte hun høylytt hvisking fra den åpne kjøkkendøra. — Så du den snuppa eller? – bjeffet Laila. – Sitter der og lager grimaser. «Han kan ikke spise selv.» Hvem bryr seg? Uten deg, Veronika, hadde hun vasket fjøs i dag, ikke snobbet seg på restaurant! Stolt, dum jente. Ikke har hun kjæreste, ikke har hun vett, bare frekkhet! Lyuba ble stående i døråpningen, hjertet banket helt ut i tinningen. Hun håpet mamma skulle si noe, smelle i bordet, si: «Hold kjeft, Laila, ikke snakk slik om min datter!» Men alt som hørtes var et tungt sukk fra Nina og en klagende stemme: — Ja du sier noe, Laila. Hun er vanskelig – altfor lik farens slekt… Sånn med masse meninger. Min Aline har nå i det minste et godt hjerte, men denne… hun ser på oss som vi var søppel. Får ikke en bit i halsen når hun sitter ved bordet… — Veronika, dette har du latt skli ut! – Laila tok over. – Burde satt henne på plass tidlig. Nå? Sitter hun der og overser mor si. Var det min datter, hadde jeg kastet henne ut for lengst! Lyuba la pannen tungt mot dørkarmen. Mamma sa ikke ett ord. Hun satt bare der, sammen med kvinnene, og hørte på at de kastet dritt om datteren hennes, mens det luktet både kaffe og sprit ut av døra. Lyuba rettet seg brått opp og slo døra opp så det smalt i veggen. Stillhet. De tre satt rundt et plastbord overlesset med matrester og tomme poser. Nina i kjolen som nå var sprukket under armen, Laila svett og rød i fjeset, og mamma… Mamma, som krøp sammen bak koppen sin. — Så jeg er en tom jålete jente? – stemmen til Lyuba var rolig som stein. — Mens du, tante Nina, har det så vanskelig og godt hjerte? Nina hikstet, øynene flakk. Laila reiste seg og ruvet som en fjellvegg. — Hva gjør du her, sniklytter du? – brummet Laila. – Er du så nysgjerrig? — Jeg trenger ikke sniklytte. Dere skriker så hele etasjen hører det, – svarte Lyuba og gikk nærmere, så tante Nina rett i øynene – Hva sa du? Du får ikke ned maten? Men da mamma betalte restaurantregningen for deg, gikk det fint? Satt den ikke fast da? — Frekke unge! – hylte Nina, rød i fjeset – Vi er bare snille med deg, og du er bare utakknemlig! Jeg kunne vært moren din, og så slenger du dritt om maten min? Kvel deg på pengene dine! — Jeg skylder deg ikke penger – men du kunne vist litt takknemlighet! – Lyuba skar gjennom rommet. – Du har alltid levd på mammas bekostning! Nye menn, nye barn, oppkonstruerte sykdommer! Mamma sliter seg ut for å kjøpe ferietur til deg, og du baktaler henne bak ryggen! Datteren din – en bortskjemt tenåring uten respekt, sønnen din – en manipulerende tyrann! Og du skal lære meg moral? Tanta gapte stumt. — Lyuba! – hvisket Veronika, reiste seg – Stopp dette! Gå på rommet! — Nei mamma, jeg går ikke, – svarte Lyuba med smerte i stemmen, så Veronika stoppet. — Du sitter her og lar en vilt fremmed tante du har kjent i to dager rakke ned på din egen datter. Og du sier ikke et ord? Laila presset stolen bortover gulvet og marsjerte mot Lyuba med knyttede never. — Nå er det nok, unge dame, du skal få lære å respektere voksne… Hun løftet hånda. Lyuba trakk seg bakover instinktivt, men akkurat da tok Sander tak og holdt Laila tilbake. — Ikke rør henne, – sa han hardt. – Tante Nina, pakk sakene. Vi drar. — Hvem er «vi»? – skrek Nina, mer og mer desperat – Jeg blir! Vi har to dager igjen her! Veronika! Barna dine har blitt gale! De angriper folk! Da brøt endelig Veronika inn. Hun tok tak i Lyuba, ristet henne: — Hvorfor måtte du begynne?! skrek hun, tårene trillet – Hvorfor gikk du ut? Du ødela alt! Vi er familie! Skam deg som lager skandale foran folk! Lyuba løsnet forsiktig grepet. Noe innover brast – for siste gang. — Jeg skammer meg ikke, mamma, – sa hun lavt – Det er DU som burde skamme deg. For at du lar dem behandle oss slik… Hun gikk. Sander fulgte etter. De pakket i taushet. Bak veggen hylte Nina om sin ulykke, Laila kalte dem «avskum». Aline våknet og klaget over å bli vekket. — Vi kan ikke dra før i morgen, – mumlet Sander – Bussen går først ved soloppgang. — Det bryr jeg meg ikke om, – svarte Lyuba. – Alt er bedre enn å bli her en sekund til. — Og mamma? Lyuba stivnet med T-skjorta. — Mamma har valgt sin plass. Hun ble der inne, for å trøste søsteren sin. *** Lyuba har ikke kontakt med moren, og Sander heller ikke – de har aldri tilgitt henne. Veronika ringte flere ganger og sa hun kunne godta barna hvis de ba Nina om unnskyldning, men både Lyuba og Sander svarte at sånn tilgivelse ikke er noe de ønsker. Det fikk holde. Hvis moren vil gjøre alt for søsteren – så får hun bare gjøre det. Lyuba og Sander har det utmerket uten slekt med frekke krav.

Author Fame LovingViews 13

Du aner ikke, jeg har holdt ut i to uker, Even! To uker i det falleferdige rønnet de kaller «pensjonat». Hvorfor gikk vi med på det her tullet i det hele tatt?

Fordi mamma ba oss, sa du ikke det selv? «Unni må få hvile seg, dere vet hvor tungt hun har hatt det,» hermet broren min, Jon, etter moren vår.

Jeg prøver virkelig å føle noe for tante Unni, altså. Hun har jo fått mye motgang servert, det skal hun ha. Men jeg greier ikke å synes synd på henne. Ikke en millimeter.

Unni, mammas søster, har alltid vært familiens sorte får. Den som ikke helt får ting til og forventer at alle andre skal hjelpe til. Selv kofferten hennes er et prosjekt; jeg måtte presse knærne mot lokket for å få glidelåsen igjen, men den spredte seg opp hver gang badelakenet hennes veltet ut.

Gjennom den tynne kryssfinerveggen «vegg» er virkelig å ta i, det er så tynt at man hører alt hylte Erik, Unnis seks år gamle sønn.

Æsj, jeg vil ikke ha grøt, jeg vil ha kyllingnuggets! Han skrek som om han ble pint.

Så sang et kraftig dunk og klirring fra kjøkkenet, etterfulgt av Unnis sløve, røykhostende stemme:

Kom igjen da, lille venn, ta en skje for mamma, da.

Vera, kan du stikke på butikken og handle noen nuggets til han? Ser du ikke barnet nesten knekker sammen.

Beina mine verker, jeg orker ikke mer i dag.

Jeg stivnet med hendene om koffertlåsen. Vera altså! Klart mamma bare løper.

Jon satt på den skjeve kjøkkenstolen inne på rommet vårt og stirret mørkt på mobilen sin. Han gadd ikke engang å begynne å pakke. Baggen hans sto fortsatt urørt i hjørnet.

Hører du? hvisket jeg, nikket mot veggen. Hun sender mamma rundt som en hushjelp.

«Vera, hent det.» «Vera, gjør det.» Og så spretter mamma opp som ei pil.

Ikke ta på vei, svarte Jon uten å se opp. Vi drar jo hjem i morgen.

Jeg har altså holdt ut to uker! To uker i dette skuret.

Fordi mamma ba oss. «Unni må få seg litt ferie, hun har hatt det så tungt,» sa Jon, latstemmen spottende.

Jeg satte meg på senga, spiralfjærene hylte under meg.

En ting er sant Unni har aldri hatt det spesielt lett. Men jeg klarer altså ikke å synes synd på henne lenger.

Unni har alltid vært «den fattige slektningen» som alle måtte hjelpe. Første gang hun mistet et barn, var det en familietragedie det aldri ble snakket høyt om. Mannen døde for et par år siden han drakk seg i hjel, ærlig talt.

Nå bor hun med to unger fra ulike forhold i bestemors leilighet. Og så har hun fått seg ny kar igjen, nummer åtte i rekka. Arbeid er hun allergisk mot, sier at hun er til for å pynte opp verden selve meningen med hennes tilværelse er visst å lide. Regningene får i hovedsak mamma lov til å ta; «Vera, du har jo altfor mye penger uansett.»

Sa jeg at utsikten fra det såkalt «koselige» rommet vårt var rett på søppelbøtter og veggen til naboens kyllinghus? Mamma mente det var så lurt å invitere hele bøtteballetten hit for Unnis skyld, «vi hjelper hverandre i familien».

Oversatt betydde det at mamma betalte mesteparten av ferien, handlet inn mat og lagde middag til hele hurven, mens Unni og hennes nye venninne Ragnhild lå og solte seg ved bassenget.

Begynn å pakke du også, Jon, sa jeg. Vi skal på restaurant i kveld. Avskjedsmiddag.

***

Selvfølgelig var det ikke vi som bestemte hvor vi skulle spise.

Unni ville spise «skikkelig mat på et sted det koster litt». Restauranten lå nede ved kaia. To bord ble presset sammen for å romme hele den glade familien.

Unni, iført en glitrende kjole som nesten raknet, satte seg selvfølgelig i enden sammen med Ragnhild ei kraftig dame med platinablondt hår og høy latter.

Kelner! ropte Unni brysk mot menyen. Vi skal ha det beste, skjønner du? Grillspyd, salater, og en karaffel med den der røde!

Mamma satt i andre enden, sliten og småtappert smilende. Hun hadde ikke fått et øyeblikks ro på to uker: først Erik hyler, så Unni klager, så kjeder Aina seg.

Mamma, skal ikke du bestille fisken du snakket om? spurte jeg stille.

Nei du, det blir for dyrt. Jeg tar en salat. Unni skal få spise, hun trenger det mer.

Jeg kokte innvendig. Jøss, stakkars Unni igjen!

Erik dunket skjea mot tallerkenen. Mat! ropte han, mens blikket hang fast i nettbrettet.

Unni løftet potetmos inn i munnen hans.

Min skatt, sa hun sukkersøtt. Spis og bli stor og sterk.

Han er seks år. Han får vel klare å spise selv? sa jeg, klarte ikke la være.

Plutselig ble det musestille.

Ingen har bedt deg blande deg, kusine, freste Unni. Du får få egne unger før du begynner å lære andre oppdragelse.

Han krever trygghet, forstår du vel!

Han har søren meg ikke godt av å få viljen sin med skjerm under matbordet, svarte jeg. Han hyler bare han ikke får det som han vil.

Åh, kjære vene! utbrøt Ragnhild høyt, slo ut med armene. Se på henne da, tror hun vet alt best!

Du har da aldri lært om livet. Før du lærer å respektere voksne, bør du vaske ørene dine!

Det er nok nå, hvisket mamma desperat, og dro meg i ermet. Ikke lag dårlig stemning. Vær så snill.

Kvelden varte evig. Unni og Ragnhild kjeftet over livet, menn og naboer og det å være kvinne i dag. Aina satt i sin egen boble, Erik skrek etter dessert og fikk selvfølgelig den største isen.

Da servitøren kom med regningen, utbrøt Unni dramatiskt:

Oi, jeg glemte lommeboka oppe på rommet! Vera, kan du ta den denne gangen og så vippser jeg deg når vi kommer hjem?

«Ja, sikkert», tenkte jeg, mens mamma dro opp kortet og bladde frem noen hundrelapper uten å mukke. Hun burde fått teaterpris for den rollen.

***

Vi var hjemme på pensjonatet etter midnatt. Jeg gikk rett i dusjen for å prøve å vaske av meg kvelden. Dusjen gikk fra iskald til kokende nesten annenhver minutt.

Da jeg kom ut, stoppet jeg ved kjøkkendøra, som sto på gløtt. Stemmer hørtes.

Så du det trynet, eller? klaget Ragnhild. Hun sitter bare der og skuler!

«Han klarer ikke spise selv.» Akkurat som om det skulle være ditt problem, tuppa! Du vet virkelig ingenting, du.

Om det ikke var for Vera, hadde du stått og måka møkk på en gård. Så sitter du på restaurant og leker fin!

Hovmod står for fall. Ingen kjæreste, ingen vett bare holdninger.

Jeg holdt pusten. Hjertet hamret. Nå måtte mamma si ifra. Banke i bordet, si at Ragnhild ikke fikk snakke sånn om meg! I det minste gå ut.

Det var bare stillheten til mamma og et meddelsomt sukk fra Unni.

Helt enig, Ragnhild. Hun er tung å ha med å gjøre. Det er farens slekt, vet du.

Aina, selv om hun har temperament, har i det minste godt hjerte.

Men henne der … hun ser på oss som om vi var skitt. Jeg mister matlysten av det.

Du, Vera, du har laget deg et problem, nikket Ragnhild. Hadde det vært min unge, hadde jeg sendt henne ut for lenge siden.

Ja vel, tenkte jeg. Mamma drakk te eller noe med mer fart, sånn som det lukter ut døra mens de baksnakket meg.

Nå var det nok. Jeg skjøv døra så den smalt inn i veggen, og gikk rett inn.

Alle sperret opp øynene. Unni fortsatt i glitrende kjole med svetteflekker, Ragnhild varm og rød i fjeset. Mamma så ut som hun ville ramle sammen.

Så jeg er altså bare en tom snobb, begynte jeg rolig, men stemmen var hard. Og du, tante Unni, har så ren og god sjel, har du?

Unni hikstet og blåste opp øynene. Ragnhild reiste seg brått, stor som et fjell over bordet.

Hva gjør du her, sniklytter? Dette er voksensnakk!

Jeg slapp å sniklytte dere ropte jo så det runget på hele huset, sa jeg og så rett på Unni. Du mister matlysten av å se på meg, nei vel men facturen gikk ned uten problem i stad?

Du er utakknemlig! skrek Unni, rød i ansiktet. Vi åpner armer og dører for deg, og du betaler oss slik?

Jeg kunne vært moren din, og så blir du sånn?

Jeg bryr meg ikke om pengene, men innstillingen deres, ropte jeg. Livet ditt har du lagt på mammas skuldre!

Først én type, så en annen og alltid en eller annen sykdom men det er alltid mamma som må betale, og likevel snakker du slik om oss?

Datteren din kaller folk navn og banner verre enn en bryggesjauer, og du later som du har oppdrar dem? Sønnen din manipulerer deg og får alltid viljen sin, og du tør ikke si nei!

Unni bare stirret, målløs. Mamma spratt opp fra stolen.

Slutt med det der! Kom deg på rommet ditt! ropte hun, nærmest desperat.

Nei, mamma. Jeg går ikke noe sted, svarte jeg lavt men bestemt. Du sitter her mens fremmede damer snakker dritt om meg, og du sier ikke et pip?

Ragnhild skjøv stolen til side og gikk mot meg med knyttnevene.

Nå skal du få respekt for voksne, satte hun i gang.

Hun slo ut med armen. Jeg rykket til, men før hun rakk å treffe, grep Jon fast rundt armen hennes.

Legg fra deg nevene, sa han kaldt. Nå får det være nok. Tante Unni, du pakker sakene dine. Vi reiser.

Hva mener du med «vi»? Unni var i fistel. Jeg har fortsatt betalt for to dager til!

Vera, barna dine har fått det for seg at de kan gjøre som de vil!

Og da, endelig, kom det lyd fra mamma. Hun gikk mot meg, tok tak i skuldrene og ristet meg.

Hvorfor måtte du slå opp alt sammen? skrek hun, tårene rant. Hvorfor kunne du ikke holde deg unna? Familien må holde sammen! Hvordan kan du skape slik scene foran folk!?

Jeg løsnet grepene hennes forsiktig, men bestemt. Noe løsnet i meg, for godt.

Jeg skammer meg ikke, mamma, sa jeg stille. Det er du som burde skamme deg, for at du lar dem behandle oss sånn…

Så gikk jeg ut. Jon ble med.

Vi pakket i stillhet. I naboveggen hørte vi Unni hyle, Ragnhild kalle oss idioter. Aina bannet fordi vi lagde bråk.

Vi kan ikke dra før bussen går i morgen tidlig, sa Jon. Vi må bare sitte på stasjonen i noen timer.

Det gjør ingenting, svarte jeg og kastet sminke i handleposen. Jeg vil heller være på et kaldt venteværelse enn noensinne være her et sekund til.

Hva med mamma?

Jeg stanset midt i å pakke T-skjorta mi.

Mamma har tatt sitt valg. Hun er der inne, og trøster søsteren sin.

***

Jeg snakker ikke med mamma lenger. Jon heller ikke, faktisk. Ingen av oss har tilgitt henne.

Hun har ringt flere ganger, sier vi kan bli tilgitt hvis vi bare sier unnskyld til Unni, men både Jon og jeg har skjønt at det ikke er sånn tilgivelse fungerer for oss.

Vi er ferdige.

Hvis mamma vil bruke resten av livet på å føye seg for søstra, så får hun gjøre det. Vi andre har det greit uten frekke slektninger snikende rundt livene våre.