Du, jeg sto og vaska opp, du vet, normalt søndagsmodus, da plutselig Svein kommer brasende inn på kjøkkenet. Ikke det vanlige smyge-inn, mer sånn her kommer jeg!-opplegg, ansiktet fullt av frustrasjon og knyttnevene presset hardt mot sidene. Jeg skvatt jo, mistet tallerkenen rett ned i såpevannet.
Hva skjer nå, Svein? Hva er det?
Hva skjer? Hva tror du selv? Kan du forklare meg hva som foregår?
Han ble stående midt på det lyse kjøkkengulvet, nystrøket skjorte jeg nettopp hadde vært over, nå allerede skrukkete og jeg visste akkurat hvorfor, det var alltid sånn når han var sint, alltid småhissig og rastløs.
Jeg har akkurat snakka med mor, sa han. Og hun sier: Svein, Ann-Kristin har flytta over en masse penger fra kontoen deres, de pengene dere har spart til bil? Hva er det for noe, Ann-Kristin? Forklar meg det NÅ!
Jeg bare skrudde av vannet forsiktig, henda i gule gummihansker, dro dem av en og en, la dem ved vasken, hjertet dunkende helt opp i halsen.
Svein, kan du roe deg litt? Hvilke penger? Jeg skjønner faktisk ikke hva du snakker om.
Nå må du ikke late som du ikke skjønner! Mamma sier du har tatt ut en diger sum penger. Hvor kom de pengene fra, og hvor ble de av?
Fra hvilken konto?
Vår felles, naturligvis!
Svein, hør på meg, slapp av.
Jeg ER rolig!
Han sa det så høyt at glassene i oppvaskstativet klirret. Jeg så på ham. Rød i ansiktet, rare, harde øyne. Jeg kjente det blikket ikke ofte jeg så det, men de gangene det kom, fikk jeg alltid vondt i magen.
Jeg har ikke tatt ut noe fra vår konto. Det er fakta.
Jaha? Hva mente mamma da?
Lente meg mot kjøkkenbenken, sola skinte inn vinduet, det var en helt standard søndag, jeg hadde brukt formiddagen på å gruble på nye gardiner, kanskje flytte kommoden. Og så plutselig dette.
Svein, jeg tror mammaen din har misforstått.
Mamma misforstår aldri!
Alle tar feil innimellom, Svein.
Ikke si noe stygt om mamma! Hun snakket om kontoutskrift, sa hun hadde sett tallene!
Kontoutskrift? Viste du henne det?
Så fort jeg sa det, angret jeg. Sårt tema. Bergljot, svigermor, hadde lenge hatt for vane å vite ALT som skjedde hos oss, og Svein syntes det var naturlig det var jo bare mamma.
Jeg viste ikke dokumentene, bare fortalte litt i telefonen.
Litt?
Ann-Kristin, ikke vri deg unna! Hvorfor står det overføring med ditt navn på pappa sin mobil?
Der ramlet det på plass for meg. Jeg skjønte hvor skoen trykket. Satte meg rolig på krakken.
Sett deg, Svein, så forklarer jeg.
Jeg står helst.
Som du vil. Hør nå: Pappa kjøpte bruktbil forrige måned, du vet det.
Hvilken bil?
Svein da. Jeg har fortalt deg, han skulle kjøpe gammel Toyota for å kjøre til hytta. Bussen går bare én gang om dagen ute hos ham, og den er aldri presis. Han kan jo ikke drive og gå i marka hver gang.
Og?
Du vet pappa er allergisk mot alt som har med teknologi å gjøre. Han nekter å bruke app og kort, vil bare betale kontant. Men selgeren godtok bare overføring til konto, så jeg hjalp til; han ga meg pengene i cash, jeg satte de inn på min konto og overførte videre til selgeren. Det er det hele.
Svein ble stille.
Det er hans penger, Svein. Ikke våre. Han gav kontanter til meg, jeg ordnet resten.
Hvorfor sa du ikke noe til meg?
Det er pappa sine greier, helt ærlig. Skal jeg rapportere til deg hver gang jeg hjelper min egen far?
Du må si ifra når det er andres penger innom vår konto!
Han er vel ikke fremmed for meg. Det er pappa.
Det er ikke poenget! Er jeg mannen din eller ikke!? Hvem er jeg her?
Det hvem er jeg-spørsmålet hang liksom i rommet. Jeg så på ham lenge. Han sto midt på kjøkkenet, ikke like rød, men fortsatt full av uro. Og jeg kjente igjen den følelsen ikke først nå, men noe som har bygget seg opp, over tid.
Du er mannen min, Svein. Men nå kom du brasende inn her og anklaget meg rett ut, uten å spørre først. Du stolte umiddelbart på moren din. Her står jeg og må forsvare hver minste ting.
Jeg anklaget deg ikke…
Svein.
Ok, kanskje jeg hevet stemmen litt…
Du ropte, Svein.
Han ble stille, blikket flakket mot kjøleskapet, der vi har et gammelt bilde fra Danmarksturen vår begge blide og unge på stranda. Så over til vinduet.
Ja vel. Kanskje litt da.
Litt, sa jeg, lavt og rolig.
Men hør, du må forstå. Mamma ringte og slang ut masse, jeg ble satt ut…
Hva slags ting sa hun?
Hun mente du hadde flyttet store summer. Ante ikke hvor det havnet.
Vet hun hvor mye bil kjøpet kostet?
Ikke peiling.
Nettopp. Da kan det være hun ikke har hele bildet. Så forteller hun deg det, og du stormer rett hit.
Jeg stormet ikke jeg ville bare få klarhet.
Jeg reiste meg, gikk bort til vinduet. Ute var det fortsatt flott vær, bjørketrærne lysegrønne, nabolagets katt satt på gjerdet og speidet etter småkrabber.
Svein, jeg må bare si deg én ting, og prøv å ikke bli sur.
Greit, kjør på.
Jeg liker ikke at mora di vet mer om økonomien vår enn nødvendig. Jeg skjønner at du vil mammaen din vel, men vi må få ha privatlivet vårt i fred. Ikke normalt at hun holder på sånn, ringer og lager kvalm om påståtte overføringer.
Du bare liker ikke mamma.
Det handler ikke om å like eller ikke, Svein.
Jo, det er akkurat det! Du gjør alltid henne til den store stygge ulven.
Jeg lukket øynene, pustet ut.
Husker du for tre år siden, da moren din ringte deg og bekymret seg for hvor mye jeg bruker på mat? Du overlot kvitteringer til henne, lot henne gå igjennom alt, og så fikk jeg høre: Kan du prøve å bruke mindre penger på mat, Ann-Kristin? Det var ikke for å hjelpe.
Men mamma ville bare hjelpe…
Hun ville bare vite. Du synes det var greit. For meg var det ikke greit.
Urettferdig av deg.
Ok, la oss ta noe annet: I fjor. Jeg kom sent hjem etter en stressdag, kvartalsrapport på jobben, kom hjem halv ti. Mammaen din ringer deg og sier: Så sent? Hvem er Ann-Kristin sammen med hele kvelden? Du spurte meg rett ut: Så du virkelig var lenge igjen med kollegaen?
Svein rynket på nesa.
Jeg trengte bare forsikre meg…
Du var aldri slik før. Du stolte. Helt til hun begynte å prate, da ble du usikker.
…
Og så en gang til: Hun så meg gå hjem med Thor Eilertsen, naboen, fordi han hjalp meg bære matposene. Fortalte deg selvsagt at jeg gikk med en eller annen mann, og du var iskald mot meg i tre dager. Bare på grunn av det!
Jeg trodde ikke noe vondt, egentlig…
Det gjorde du. Selv om du ikke sa det høyt.
Han snudde seg mot meg, uttrykket hadde forandra seg ikke sinne, mer forvirret, kanskje litt trist.
Ann-Kristin…
Jeg orker ikke mer drama, Svein. Det er ikke første gang og neppe siste gang. Hver gang hun ringer, kommer du rett til meg. Ikke spør, bare tror på henne.
Hun mener jo ikke noe vondt.
Kanskje ikke. Men det gjør vondt ikke fordi hun maser, men fordi jeg alltid må rettferdiggjøre meg selv. Jeg er sliten.
Hva vil du jeg skal gjøre? Kutte ut mammaen min?
Nei. Bare snakk med meg først.
Jeg sa det uten tårer og uten stemmen brast. Bare fast.
Svein så på meg, ned, og så opp igjen.
Jeg visste jo ikke om bilen…
Du kunne spurt. Bare det. Ann-Kristin, mamma sa noe rart om noen penger, kan du forklare? Én setning.
Jo…
Men du turte ikke engang spørre, bare hyle.
Han sa ikke mer, og det ble helt stille. Bare summingen fra kjøleskapet og sola over kjøkkengulvet.
Jeg så på ham, Svein, denne mannen jeg har bodd sammen med i snart tjueseks år. Vi har oppdratt en sønn, kjent på tap og tunge tider, alt mulig. Jeg kjenner hver linje i ansiktet hans, vet hvordan han drikker kaffe, vet hvor mye han bryr seg om meg.
Men akkurat da, orket jeg ikke mer.
Gå, Svein.
Han rykket litt til.
Hva?
Gå. Jeg trenger å være alene.
Ann-Kristin, seriøst…
Vær så snill.
Han ble stående et øyeblikk, så ruslet han ut. Ingen dører som smeller, bare stille. Jeg hørte skrittene over gangen og den knirkete døren til stua.
Snu meg mot oppvasken igjen. Plukket opp den våte tallerkenen, vasket ferdig. Henda gikk på autopilot. Første tanke: Skal jeg ringe Lise, du vet, Lise Høyland fra studietiden hun har alltid vært så god på å bare høre på uten å prøve å fikse alt.
Eller kanskje jeg bare burde ta en tur, la kjøkkenmaskinen dure i fred.
—
Jeg pakket sakene sakte. Tok ut en genser, la den tilbake, valgt den grå som Lise alltid sier jeg kler. Gikk mot kjøkkenet for å hente laderen.
Jeg listet meg nesten inn ikke fordi jeg er redd for Svein, men fordi det blir så tungt, enten må man begynne å forklare igjen, eller bare stå der og ikke si noe. Begge deler koster.
Rasket til meg laderen, skulle til å smette ut da Svein plutselig sto i stuedøra.
Hvor skal du? Stemmen var mye roligere nå.
Til Lise.
Hvorfor?
Jeg trenger det.
Ann-Kristin, du er jo helt oppskaket…
Ja, merkelig det der, ikke sant?
Kan vi ikke prate ordentlig?
Svein, vi har jo snakket. Nå må jeg bare vekk litt.
Men, Ann-Kristin…
Jeg tok på meg jakka.
Du stoler ikke på meg. Etter tjueseks år, tror du heller på henne. Det er ikke greit.
Han bare sto der. Den litt tunge kroppen, grå på tinningene, og han visste ikke hvor han skulle gjøre av hendene.
Ann-Kristin…
Jeg var ute.
—
Jeg hørte døra lukke seg bak meg, og Svein ble igjen alene. Han gikk visst inn i stua, ut igjen, inn igjen.
Telefonen lå på bordet. To nye meldinger fra mammaen hans: Snakket du med henne? og Svein, si fra!
Han bare så. Plutselig grep han telefonen, men tastet ikke inn noe. Etter en stund ringte han til faren min, Oddvar.
Hei Oddvar, det er Svein.
Jøss, Svein! Hyggelig! Hva gjelder det?
Jeg lurte bare på bilen du kjøpte forleden…
Ja, fikk gamle Toyota til en god pris, vet du. Ann-Kristin ordnet bankgreiene, jeg skjønner jo ikke sånt der. Bare glad jeg slapp kontanter og kunne få kvittering med en gang.
Svein var tyst.
Svein? Er du der?
Ja, hører deg. Så det var dine penger, altså?
Klart det! Ann-Kristin er jo til å stole på, hun. Bare hyggelig hjelpsom. Kom innom, jeg har eplekake si det ikke til Ann-Kristin, hun maser om blodsukkeret mitt!
Takk, Oddvar.
Han la på. Ble bare sittende. Sa for seg selv: DUST.
Han visste det. Mamma ringer, han får panikk, kjefter på kona, som bare har hjulpet noen som alltid. Slik hun alltid har vært. Og han hever stemmen i stedet for å lytte.
Han husket det der med matkvitteringene. Og med Thor Eilertsen. Alt sammen var sant.
Da ringte han til moren.
Hei, mamma.
Heisann, Svein! Så, du fant ut av det?
Ja. Det var Oddvar som kjøpte bil, hans penger. Ann-Kristin bare hjalp til. Alt i orden.
Stille i den andre enden.
Det gjør ikke saken bedre. Du bør vite om det kommer fremmede penger inn på deres konto.
Mamma.
Hør nå. Jeg gjør det for din skyld. Hva om…
Nei, mamma, la meg si noe. Du må høre etter nå.
Javel.
Dette må få en slutt. Du ringer, lager styr, jeg marsjerer rett til Ann-Kristin. Nå har hun dratt på grunn av noe jeg gjorde, som igjen var på grunn av ryktene dine. Nok, nå. Hvis du tror noe, så be meg dobbeltsjekke, ikke trekke konklusjoner.
Så nå tar du hennes parti?
Nei, jeg tar vårt parti. Meg og Ann-Kristin.
Lang pause.
Det var alt jeg ville si, jeg ringer deg senere. Glad i deg.
La på. Mamma ble sikkert fornærmet. Det kom hun til å være lenge. Men han måtte ha sagt det.
Han ringte meg.
Bare summing, ingen svar. Taleposter.
Han reiste seg, så ut, bjørka utenfor hadde sluttet å svaie, og det var blå himmel over.
Han fant jakka.
—
Lise åpnet døra til den koselige lille leiligheten, smilte halvt overrasket, halvt bekymret. Jeg visste hun skjønte tegninga umiddelbart.
Kom inn, jeg setter på tevann.
Vi satt der på kjøkkenet hennes, vante blondelagde puter og hennes gamle katt, Håkon, slumrende på kjøkkenbenken. Jeg drakk te, Lise sa ikke stort. Hun var god sånn: ikke mas, bare til stede.
Jeg er så sliten, Lise, sa jeg.
Ser det, svarte hun.
Det handler ikke om en krangel, det er noe større. En krangel går over, men dette… det bare sliter ut.
Hva da?
At han ikke stoler på meg, uansett hvor lenge vi har vært sammen At én kommentar fra mora hans trumfer alt jeg sier.
Tror du ikke han stoler på deg, egentlig? Jeg tror det handler om frykten hans, ikke deg.
Men det er ham som må velge, Lise. Enten spørre meg, eller høre på mamma. Og han løper alltid til mamma.
Hun sa ikke mye. Jeg visste hun ikke hadde et godt råd, det var ikke det jeg var ute etter heller.
Jeg kan ikke be ham kutte ut moren. Jeg vil bare at han prioriterer oss to. Det må være mulig å finne balansen.
Sa du det til ham?
Ja. Så gikk jeg.
Lise sukka, helte mer te.
Kanskje på tide han får kjenne litt på stillheten hjemme, da
Jeg er bare redd for at det ikke endrer seg. Han kan si nå skal jeg bli bedre, men så ringer Bergljot igjen og så skjer det samme. Jeg orker ikke et evig liv med det.
Men folk kan forandre seg, vet du.
Kanskje. Men sakte. Eller ikke i det hele tatt. Hvordan vet man?
Hun svarte ikke, for det finnes ikke et skikkelig svar.
Håkon strakk seg, fornøyd og likegyldig, en bil kjørte forbi utenfor.
Vel, sa jeg, Jeg drar hjem.
Har han ringt?
Jeg sjekket mobilen. Svein hadde ringt én gang.
Ja. Men det betyr ikke nødvendigvis noe…
Jeg nikket farvel. Tok på meg jakka.
—
Trikken hjemover. Så ut av vinduet, typisk norsk vår, fortsatt vårester i grøfta, men alle ser liksom fremover. Folk, barnevogner, gamle menn på benkene, barn på sykkel.
Jeg tenkte på pappa. Må ta en tur neste uke, særlig nå med bilen. Han klarer seg, men han blir jo ikke yngre.
Tenkte på sønnen vår, Marius, som bor i Bergen, sjelden ringer, men alltid hyggelig når han først gjør det. God gutt, med kone til og med, og om alt går bra blir det barnebarn snart.
Og tenkte på gardiner. Lysegule eller beige? Kanskje beige føles varmere.
Trikken svingte inn mot min stopp. Jeg gikk av.
—
Ytterdøra sto ulåst. Dette var ikke Sveins stil, han pleier alltid å låse.
Svein?
Her, svarte han mykt fra stua.
Der satt han, i sofaen, ikke en gang påtvunget tv. På bordet sto to kopper, enten te eller kaffe.
Han så på meg.
Du kom tilbake.
Ja.
Jeg ble stående. Han reiste seg, satte seg ned igjen, opp igjen, nervøs.
Jeg ringte Oddvar, sa han.
Jeg vet. Han la igjen melding hos meg.
Han sa mye bra om deg.
Så klart.
Stille. Jeg satte meg på kanten av sofaen, grep koppen kaffe.
Ringte du moren din?
Han tenkte seg litt om.
Ja. Jeg sa klart fra. At vi skal få ha privatlivet vårt. Så enkelt er det.
Jeg så lenge på ham.
Virkelig?
Ja. Hun ble fornærmet, men… ja, du vet hvordan hun kan bli.
Det gjør jeg.
Vi klarer oss.
Jeg drakk litt kaffe, så svarer han lavt:
Sorry. Jeg dummet meg ut. Lot følelsene løpe av med meg. Skal ikke skje igjen.
Det var ikke greit.
Nei.
Så var det helt stille i noen sekunder.
Skal vi pusse opp, forresten? Vi snakket jo om gardiner?
Svein…
Ærlig, jeg vil gjøre alt bedre… Men jeg vet ikke alltid hvordan.
Jeg satte ned koppen.
Jeg vil bare at du stoler på meg, Svein. Ikke så mye anstrengt styr ellers. Er det så vanskelig?
Jeg lover, jeg skal heretter tro deg. Spørre deg. Stol på deg.
Men tidligere valgte du mamma.
Jeg vet det. Det var feil. Ikke la det skje igjen.
Jeg vil ikke ha løfter. Bare snakk med meg, om det noen gang tviler kommer over deg.
Han nikket.
Greit. Avtale.
Vi satt der, det føltes litt lettere ikke helt, men ganske. Kveld utenfor, bjørkekronene tause mot nattehimmelen.
Du vet hun kommer til å surmule, sa jeg stille, Bergljot. Kanskje ringer om en måned igjen.
Det gjør hun sikkert.
Og hver gang må du bestemme deg.
Ja.
Hvordan skal du orke?
Han tenkte seg om.
Jeg vet ikke. Men jeg vet at det er deg jeg skal leve sammen med ikke henne. Det må du vite.
Det vet jeg.
Kaffen var blitt kald, men det gjorde ikke så mye lenger.
Beige gardiner, tror jeg. Eller kanskje lysegule. Vi får se.
Han lo litt, sånn smått.
Begge kan funke.
Vi stikker og ser på tekstilprøver i helga.
Det gjør vi.
Kvelden la seg utenfor, lampeglødet og varme i rommet. Det var ikke perfekt. Ikke i dag heller. Men vi var hjemme, sammen.
Så sa jeg:
Svein?
Ja?
Kan du lage mer kaffe? Hele latten er kald.
Han smilte, gikk på kjøkkenet. Jeg satt igjen, så ut vinduet. Tanken slo meg: Livet er slik, ikke bare latter og glede, men heller ikke bare sinne og slit. Et sted midt i mellom.
Han kom tilbake med ny kaffe. Satt seg tett inntil meg. La hånda forsiktig over min.
Om det skjer igjen, sa han stille. Da spør jeg deg først.
Ja, sa jeg. Bare det, Svein. Ingenting annet.
Lyset fra bilen som kjørte forbi forsvant, han serverte rykende varm kaffe. Søndag skal vi titte på gardinstoff. Kanskje ting ordner seg, sakte men sikkert.
