Jeg er ikke noen gratis kantine! proklamerte moren idet hun møtte barna i døra.
Grethe Bergersen planla faktisk å dra på tur denne lørdagen. For første gang på to år.
Venninnen Turid Andresen hadde funnet et eller annet busstilbud til Røros billettene var kjøpt på forhånd, Grethe hadde til og med kjøpt seg en ny lue blå, med dusk, som hun syntes selv hun kledde kjempegodt. I hvert fall i speilet i gangen.
Klokken åtte satt hun og nippet forsiktig til en kopp te da det ringte på døra.
Grethe stivnet med koppen i hånda.
«Nei, ikke nå… ikke i dag», tenkte hun. Det ringte igjen.
Og igjen. Så hørtes det kjent skrål:
Mamma, åpne, vi har hendene fulle!
Utenfor stod Espen, hans kone Marit, to barn på sju og ni, samt fire bager. De så ut som de planla å tilbringe vinteren, ikke bare et par dager.
Mamma, det er vannlekkasje i blokka, sa Espen med tonefall som hadde passet bedre på Dagsrevyen. Vi blir bare to netter, håper det går greit?
Grethe så på bagene. Så på barnebarna.
Kom inn, sa hun.
Hva annet kunne hun si?
Mens barna kastet klær og støvler vilkårlig i gangen før barnebarna skrudde på TV-en på fullt volum, forlot Grethe åstedet og gikk inn på kjøkkenet. Hendene fant automatisk frem egg, rømme og litt løk. Hodet hennes tenkte bare på bussavgangen klokka ti og den blå lua med dusk, som allerede hadde mistet sjansen til Røros for denne gangen.
Fjorten minutter over ti ringte Turid Andresen:
Grethe, hvor er du? Bussen går om fem strakser!
Turid, jeg må melde pass. Familien har invadert.
Pause.
Igjen?
Igjen.
Turid sukket så høyt at det kanskje kunne høres hele veien til Røros.
Halv elleve ringte det på nytt. Nå var det datteren Lise, 37, nyskilt, med sportsbag og det klassiske ansiktsuttrykket til en som «bare svipper innom, ikke lenge», men egentlig trenger mammas grøt, råd og sympati.
Kom inn, sa Grethe.
Og gikk for å steke karbonader.
Dette var ikke første gangen. Eller andre. Kanskje femte heller. Barna til Grethe dukket opp med jevne mellomrom. Espen hadde alltid to anledninger: enten var det teknisk svart hull hjemme eller en «liten diskusjon» med Marit som krevde forføyning til mammas base. Lise trengte ingen spesiell grunn. Bare satte seg på t-banen og kom.
Grethe forstod skriften på veggen. Men gikk alltid mot kjøkkenet.
Det finnes sånne folk hvis bein liksom har vilje: de bare fører deg bort til grytene. Grethe var et klassisk eksempel. Førti år i skolekantine setter dype spor. Er det folk må de ha mat. Er det ingen folk kommer de snart. Henda skreller poteter før hjernen klarer å bestemme seg.
Ved lunsjtider sto det tre kjeler og en stekepanne på komfyren.
Poteter. Karbonader. Og en slags suppe av det som fantes i kjøleskapet.
Barnebarna hadde nå okkupert stuegulvet og spredd Legoklosser over hele teppet. Espen tråkket rundt med mobilen, som en minister på vei til pressemøte. Marit lå henslengt på senga med krimbok. Lise satt ved kjøkkenbordet og bablet om eksmannen, den samme som var grunnen til skilsmissen for to år siden, og som hun fortsatt snakket om så fort anledningen bød seg.
Og gjett hva, mamma: Han sendte melding IGJEN i går. Hva vil han egentlig? Skrev at han savner meg. Mamma, følger du med?
Jeg hører, svarte Grethe og rørte forsiktig i suppa.
Hun lyttet. På en måte.
Skal jeg svare eller ikke? Hva mener du?
Vet ikke, Lise.
Åh, mamma! Du er alltid sånn jeg spør deg, og så sier du “vet ikke”.
Grethe sa ingenting. Hun hadde nok med å fjerne skum fra gryta. Det krevde fokus.
Klokka tre, etter siste telefonsamtale, kikket Espen innom kjøkkenet.
Mamma, blir det snart mat?
Karbonadene steker.
Vi har knapt spist hele morgenen. Bare kaffe på veien hit.
Grethe nikket.
Måltidet var alt annet enn rolig. Barnebarna ville ikke ha suppe men karbonader, og de ville ha dem uten løk. Lise ville ha uten brød, for nå startet hun visst ny diett. Espen ba om påfyll. Marit sa hun var “kjempe-mett”, men tok likevel en karbonade for syns skyld.
Etter maten la Espen seg langflat på sofaen. Lise gikk på badet for å vaske håret. Barnebarna hadde nå flyttet Lego-klossene til et annet rom.
Grethe vasket opp og kikket ut vinduet. På benken utenfor satt nabokjærringa, fru Valborg Nilsen, hun som bruker staver og trener med Grethe hver onsdag. Nå satt Valborg og nøt sola, helt uten bråk, uten karbonader, uten skitne gryter.
Grethe sukket dypt og grep neste kjele på lista.
Først langt utpå kvelden, med grytene vasket, kjøkkenbordet ryddet, gulvet moppet fri for matrester etter barnebarna og Grethe endelig satt litt utmattet på krakken, dukket Espen opp igjen i døra til kjøkkenet.
Han så riktig så fornøyd, mett og avslappet ut, i en krøllete t-skjorte.
Mamma, har du flere karbonader igjen? Kunne hatt en til, altså…
Grethe så på sønnen.
Det var faktisk tre kvarter igjen. Hun hadde lagt dem til side hadde faktisk ikke fått seg noe ordentlig mat selv ennå, for hun hadde stått ved grytene hele dagen.
Men akkurat da klikket det.
Grethe så på Espen. Og tenkte på den blå lua med dusk, fortsatt på knaggen. På flotte Røros, som hun ikke fikk se. På bussen som kjørte uten henne. På Turid Andresen som sikkert gikk rundt i sentrum akkurat nå og nøt varm kakao på kafé.
Hun tenkte på alt dette. Og på karbonadene.
Mamma? gjentok Espen. Hører du?
Grethe satte fra seg koppen.
Tok av seg forkleet.
Brettet det pent. La det over stolryggen.
Lise tastet ivrig på mobilen. Fra stua overdøvet barnebarna en skingrende TV, der en eller annen ond tegneseriebølle lo så hele blokka fikk hodepine. Marit svinset forbi kjøkkenet til badet, slapp et håndkle på gulvet og lot det bare ligge.
Håndkleet forble på gulvet i gangen.
Mamma? Espen vippet fra fot til fot. Hva skjer?
Da sa Grethe det.
Med den klangen i stemmen til en som har visst lenge hva hun egentlig burde ha sagt, men har utsatt det og utsatt det, helt til det ikke går lengre.
Jeg er ikke noen gratis kantine. Og heller ikke hotell, for den saks skyld.
Det ble stille på kjøkkenet. Selv skurken på TVn dempet latteren litt.
Lise så opp fra mobilen.
Espen stod med munnen på halv tolv.
I morges, sa Grethe, skulle jeg til Røros på tur. Med Turid og Vera. Vi kjøpte billetter i februar. Jeg har til og med ny lue. Blå. Den henger der, hvis dere vil se. Bussavgang klokka ti. Kvart på ni ringte dere på døra, Espen. Klokka elleve kom Lise.
Ingen sa et pip.
Jeg kom meg ikke på tur, fortsatte Grethe. Jeg gikk rett til kjelene. For sånn er det alltid. Barnebarna vil ha karbonader. Marit trenger noe lett fordi hun er på slankern. Dere skal alle spise.
Pause.
Men vet dere; jeg har også et liv det tenker dere kanskje ikke over. Jeg klandrer dere ikke. Jeg har jo selv lært dere opp til dette. Men i dag sier jeg stopp.
Du gjør hva? hvisket Lise.
Lager mat. Tar ansvar.
Espen så ut som om noen hadde rykket bort teppet under ham. Tankene prosesserte sakte, som et gammelt skap på parkett.
Mamma… vi mente jo ikke noe vondt?
Jeg vet det, sa Grethe. Men det er verre, Espen. Vonde hensikter er i det minste bevisste. Dere gjør det bare av vane. Som å åpne kjøleskapet: Det er alltid noe der. Lukker døra og tusler videre.
I stua lo TV-skurken triumferende igjen, før han antagelig fikk sin straff, for det ble brått litt roligere.
Grethe tok veska, den samme hun hadde pakket for tur. Tok kåpa og den blå lua med dusk.
Hvor skal du? Espen rørte seg ikke, bare stirret.
Til Turid. De er hjemme igjen, drikker te, ser bilder. De ringte og lurte på hvor jeg ble av.
Hva med middag da? spurte Espen og så umiddelbart ut som han skjønte det var en tabbe.
Grethe så på ham, lenge. Med det blikket bare mødre har, som får menn på førti til å føle seg som femteklassinger igjen.
I kjøleskapet er det egg, makaroni, ost, sa hun. Brødboksen har brød. Dere har hender. Komfyren er ikke et romskip dere klarer det.
Hun tok på seg kåpa. Kneppet. Satt lua på hodet.
Retta litt på dusken. Og gikk.
Igjen satt fire voksne, to barn, urørt stekepanne og tre karbonader de Grethe hadde spart til seg selv.
Håndkleet forble liggende.
Espen stirret lenge på det.
Så bøyde han seg og plukket det opp.
Grethe kom ikke hjem før nærmere elleve.
Hos Turid var det befriende. Mynte-te, ferske rørrosboller, mobilbilder her står vi utenfor kirka, her tusler Vera gjennom snøen, og her drikker hun varm bringebærsaft og later som det er helt vanlig. Grethe så på bildene og tenkte at neste gang, da blir hun med. Turid hadde alt funnet en ny busstur.
Den blå lua lå på sofaen. Grethe beholdt den på. Ikke til Røros, men tross alt et lite eventyr.
Nøkkelen gled lydløst i låsen.
Gangen var ryddet. Barnebarnas støvler stod pent på rekke. Håndkleet var borte fra gulvet.
Grethe hengte bort kåpa. Gikk stille innover.
Lys på kjøkkenet.
Hun stanset i døra.
Espen sto og vasket kjele. Konsentrert, litt keitete, men med en alvorlig mine. På komfyren sto en liten gryte Grethe oppdaget senere at noen (bevares!) hadde kokt makaroni: litt overkokt, men mat likevel. Fatene lå i stabel, nyvasket.
Lise satt fortsatt ved bordet.
Barnebarna, tenkte Grethe, sov neppe men det var i hvert fall stille.
Espen hørte henne:
Mamma, vi tenkte aldri på at dette faktisk er slitsomt for deg.
Grethe så på kjelen i hendene hans. På tallerkenene. På Lise.
Ikke noe spesielt.
Likevel merket Grethe, som har laget mat til mennesker i førti år uten å forvente noe igjen, plutselig at øynene sved. Pinlig, egentlig. På grunn av en kjele, liksom.
Sett deg, mamma, sa Lise. Vi har spart til deg.
På hjørnet av bordet en tallerken. Pent dekket til. Til henne.
Grethe satte seg.
Løftet lokket. Makaroni og ost. Litt sammengrodd, kald, osten grovt revet i fart.
Hun tok en gaffel.
Og, helt ærlig, var det de beste makaroni med ost hun hadde smakt på mange år. Utrolig, egentlig.
