Dagboknotat april, Oslo
Snøen har allerede smeltet, men bakken i parken er fortsatt mørk og fuktig, og på gangstiene ligger det smale striper sand etter vinterens strøing. Jeg gikk sakte, holdt handleposen tett inntil meg og passet på hvor jeg satte føttene. Det har blitt en vane å merke seg hver hullete stein og hvert gruskorn. Ikke så mye fordi jeg er ekstremt forsiktig av natur men etter armbruddet for tre år siden har redselen for å falle blitt sittende i meg, og jeg slipper den ikke så lett.
Leiligheten min to rom på bakkeplan i en bygård på Torshov var en gang fylt med stemmer, matlukt og dører som ble smelt igjen. Nå er det stille der. Fjernsynet surrer i bakgrunnen, men jeg tar ofte meg selv i å bare se på tekstlinjen som går nederst, uten å egentlig høre noe. Sønnen min ringer på video om søndagene alltid litt stresset, mellom slagene men han ringer da, likevel. Barnebarnet mitt vinker inn i kameraet, viser frem en leke. Det gleder meg, men hver gang samtalen avsluttes, kjenner jeg rommet igjen fylles av stillestående luft.
Jeg liker rutiner. Morgenene litt tøying, piller, havregrøt. Så en kort tur til parken og tilbake for å «sette fart på blodet», som fastlegen sier. På dagtid: matlaging, nyhetene, noen ganger et kryssord. Om kvelden serie på NRK, litt strikking. Det er ikke noe stort med det, men jeg føler det holder meg i gang, slik jeg alltid sier til nabokjerringa i oppgangen.
I dag var vinden skarp, men tørr. Jeg nådde den faste benken min ved lekeplassen og satte meg forsiktig ytterst på enden. Posen plasserte jeg mellom beina, sjekket glidelåsen for sikkerhets skyld. Ved siden av deg lekte to småbarn i fargerike dresser mens mødrene deres sto og pratet, uten å bry seg nevneverdig om alle som gikk forbi. Jeg bestemte meg for å sitte litt før jeg ruslet hjem.
Fra andre siden av parken kom Einar Johansen gående med bestemte, men langsomme skritt. Også han hadde for vane å telle trinn. Til Narvesen-kiosken syttitre. Til legesenteret hundre og tjue. Til denne holdeplassen nittifem. Å telle var enklere enn å tenke på at ingen ventet hjemme.
Han var en gang reparatør ved en fabrikk nede på Alna. Mye reising, mye diskusjon med basen, mye latter med karene på pauserommet. Men fabrikken er lagt ned. Gamle arbeidskamerater ser han sjelden. Noen har flyttet til barnebarn, andre ligger på kirkegården. Sønnen bor på Hamar, han dukker opp én gang i året, og da haster han seg alltid av gårde. Datteren bor på Lambertseter egne unger, travelt, nytt lån. Han sier til seg selv at han ikke er fornærmet. Men noen kvelder, når bare lyden fra radiatorene fyller stua, stopper han opp og hører ekstra nøye om låsen i døra gir et knirk.
Han gikk ut for å kjøpe brød, og skulle forbi apoteket for blodtrykkstabletter. Fastlegen, en traust sørlending, hadde sagt han aldri måtte vente med det. I jakkelomma hadde han handlelappen skrevet med nøye, skjelvende håndskrift.
Da han nådde holdeplassen, så han at bussen nettopp hadde kjørt. Menneskene var allerede på vei bort. På benken satt en kvinne i lysegrå kåpe og en blå hjemmestrikket lue. Handleposen hennes var satt opp mot benken. Hun kikket utover i parken.
Han ble stående, litt rådvill. Å stå var vondt for korsryggen, og benken var halvledig, men han kviet seg for å sette seg nær ukjente kvinner. Hva folk kunne konstruere… Men vinden sved, så til slutt satte han seg.
Unnskyld, kan jeg sette meg litt? spurte han og bøyde seg frem.
Hun snudde hodet. Lyseblå øyne, tynne smilerynker ved tinningen.
Vær så god, svarte hun og flyttet posen litt.
Han satte seg, lente hendene langsomt ned på benkekanten. De ble sittende i stillhet. En bil hastet forbi diesellukt i lufta.
Bussene gjør akkurat som det passer dem for tiden, sa han, i et forsøk på å si noe. Bare man gløtter vekk, så er de borte.
Ja, svarte hun, jeg ventet en halvtime i går. Godt det ikke regnet.
Han så nærmere på henne. Kjente ikke igjen ansiktet, men stadig flere nye folk i nabolaget, stadig nye leiligheter bygges.
Bor du i nærheten? spurte han forsiktig.
Jeg bor rett borte der, svarte hun og pekte på blokkene på andre siden av veien. Første oppgang, over BLÅ butikk. Og du?
Bak parken, i ni-etasjersblokka, svarte han. Ikke langt det heller.
Det ble stille igjen. Jeg tenkte at prat ved en holdeplass er så hverdagslig: et par ord før man går hver til sitt. Men denne mannen så sliten ut, og mildt forvirret, selv om han retter ryggen.
Skal til legen? spurte jeg og nikket mot apotekposen hans.
Ja, måtte plukke opp litt medisiner, sa han og viste frem posen. Blodtrykket altså. Og du?
Bare matvarer, svarte jeg. Og så må jeg gå en tur, ellers blir jeg sittende inne hele dagen.
Jeg sa det, og med ett stakk det til i brystet. Ordet «inne» hørtes så hul ut.
Bussen svingte rundt hjørnet. Folk begynte å reise seg og drysse mot kanten av fortauet. Einar reiste seg, nølte et øyeblikk.
Forresten, jeg heter Einar, sa han, plutselig bestemt Johansen.
Ingrid Hermansen, svarte jeg og reiste meg jeg også. Hyggelig å hilse på.
Vi gikk på bussen, men folkemengden skilte oss. Ved døren klamret jeg meg til en stolpe, merket bussens rykking. På et tidspunkt fikk jeg øye på Einar gjennom passasjerene. Han nikket jeg smilte tilbake.
Noen dager senere traff vi hverandre igjen, denne gangen i parken. Jeg satt på benken, la straks merke til den kjente figuren. Einar kom, lente seg nå på en stokk. Han hadde ikke brukt det før vel, han tar kanskje ingen sjanser lenger.
Men se, her er bussnaboen, sa han og smilte. Kan jeg slå meg ned?
Selvfølgelig, svarte jeg, og det gledet meg overraskende mye.
Han satte seg, la stokken forsiktig på plassen mellom oss.
Det er godt her, sa han og så seg rundt. Trær og unger. Ikke som hjemme veggene trykker innpå.
Bor du alene? spurte jeg det føltes naturlig å spørre nå.
Ja, svarte han nikkende. Kona døde for sju år siden. Ungene har sitt. Og du?
Jeg er også alene, svarte jeg lavt. Mannen min er død for lengst. Sønnen i Stavanger med familie. De ringer, men…
Jeg trakk på skuldrene. Han nikket forståelsesfullt.
Telefonsamtaler er bra, sa han, men om kvelden, da er det alltid stille likevel.
Disse ordene gjorde meg varm innvendig. Vi satt der litt til, snakket om været, priser på mat, at fastlegen hadde sluttet. Så gikk vi hvert til vårt, men neste dag var det som om vi begge ubevisst la spaserturen til samme tid.
Slik begynte våre jevnlige møter. Først ved bussholdeplassen og i parken. Etterhvert utenfor butikken, så ved inngangen til legesenteret. Jeg merket at jeg begynte å tilpasse rutinene så jeg kunne møte Einar. Uten å innrømme det for meg selv bare satte grøten over litt før, eller ventet litt med å gå ut.
Vi gikk sammen til legen, snakket om blodprøver og ventetider, klaget over at jeg aldri klarte å bestille time på internett.
Du må bruke helsenorge-appen, forklarte damen i resepsjonen. Bruke internett.
Internett! snøftet jeg i gangen. Jeg har bare en gammel Doro, og den henger med nød og neppe.
Einar humret.
Jeg kan hjelpe deg, foreslo han en dag. Jeg har en gammel iPad, barna ga meg den. Vi kan se på det sammen.
Først avfeide jeg det, men så sa jeg ja. Vi satt på benken utenfor legesenteret, han småklikket med fingeren over skjermen, måtte tilbake og om igjen. Noen ganger trykket han feil og bannet lavt. Jeg lo, og latteren føltes ukomplisert.
Der, se, sa han endelig. Her kan du bestille timer, bare husk passordet.
Det skriver jeg ned, svarte jeg fornøyd. Jeg har egen bok til det.
En gang hjalp jeg ham med strømregningene. Einar kom med bunker konvolutter fra postkassen sin, la dem ut på kjøkkenbordet og sukket.
Før var det så enkelt: gå til banken, betale og ferdig. Nå koder, strekkoder, automater. Helt umulig.
La oss ta det trinn for trinn, sa jeg. Dette er strømmen, det der er vann. Bare ikke bland de…
Vi drakk te og jeg serverte syltetøy av solbær, han hadde med kransekake. Utenfor vinduet syklet barn. Jeg merket at jeg likte at han stilte spørsmål, la regningene flatt og engasjerte seg.
Du må ikke betale for meg, protesterte han da jeg tilbød å bruke terminalen for ham fordi han fikk det ikke helt til. Jeg klarer meg selv.
Jeg betaler jo ikke for deg, svarte jeg. Du har da gitt meg pengene. Ta det med ro.
Han ble flau, men unnlot ikke å takke. Det var noe fremmed med følelsen av å stå i gjeld, selv for små ting.
Noen ganger misforstod vi hverandre, og ble litt usaklig såret. En gang, etter butikkbesøket, begynte vi å snakke om barna våre.
Sønnen min sier: Pappa, selg leiligheten, flytt til oss. Hvorfor skal du sitte der alene? Jeg skal liksom bo på sofaen deres, da? Nei, her har jeg mitt, sa Einar.
Sønnen min har sagt det samme, sukket jeg. Flytt inn, vi har plass. Men jeg utsetter det alltid. Grava til mannen min er her, venninnene. Men noen ganger lurer jeg på om jeg burde…
Nei, vet du, sa han ivrig. Da blir du bare til pynt i et hjørne. De andre har sitt. Jeg har sett det før.
Hvem trenger meg her da? spurte jeg rolig.
Han ble stille. Det skrubbet litt i ham, som om jeg siktet til ham også. Irritasjonen steg hos oss begge.
Beklager, mumlet han. Trodde liksom vi var blitt…
Han stoppet opp. Ordet «venner» satte seg på tunga. Kanskje det føltes for mye?
Jeg mener ikke deg, sa jeg mykt. Jeg bare tenker høyt. Å flytte bort kunne vært slutten på alt her hjemme. Det er jeg redd for.
Han nikket, men vi gikk resten av turen i taushet. Da vi skiltes i oppgangen, var han knapp, og om kvelden lå jeg også lenge våken. Følelsen av at jeg hadde ødelagt stemningen satt i.
Vi så ikke hverandre på flere dager. Været ble stygt, våt snø. Jeg tok mine korte runder uansett, men Einar gikk jeg ikke på. Jeg prøvde å skyve det unna, men bekymringen bet seg fast.
På fjerdedagen lå det en lapp i postkassen. Skriften var stødig, bokstavene store: «Til Ingrid Hermansen. Jeg er på Ullevål. Einar J.» Ingen adresse, ingen romnummer. Bare dette.
Fingrene mine skalv. Jeg gikk inn, satte handleposen fra meg på krakken, satte meg hardt ned og stirret på lappen. Hva hadde skjedd? Hjerte? Slag? Hvem hjalp ham? Hvorfor hadde ingen ringt?
Så husket jeg at han en gang hadde nevnt at han tilhørte kardiologiavdelingen på Ullevål. Jeg hentet mobilen, fant nummeret jeg hadde skrevet opp fra gammelt av, ringte. Ble satt over, måtte vente. Til slutt fikk jeg et romnummer og lov til å besøke på besøkstid.
Jeg liker ikke sykehus, den skarpe lukt av klor og medisiner gjør meg uvel. Men så fort klokka nærmet seg åpningstid, sto jeg klar utenfor døra. På vei kjøpte jeg noen epler og småkaker. Angret underveis; kanskje han ikke tåler sukker.
Rommet var delt med to andre. Ved vinduet lå en eldre herre, ved døra en ung mann med bandasjert hånd. Einar var i midten, med avisen brettet foran seg. Han så litt stiv ut da han så meg, så gledet løsnet ansiktet hans.
Ingrid Hermansen, sa han. Hvordan fant du meg?
Litt detektivarbeid, svarte jeg, satte posen på nattbordet. Hva har skjedd?
Hjertet, sukket han. På natta. Ambulansen hentet meg. De sier jeg må bli her en stund.
Han så tynnere ut i ansiktet, men hadde glimt i øyet.
Har barna fått vite det? spurte jeg.
Datteren var her innom med suppe. Har ikke sagt det til sønnen ennå ikke noe vits å gjøre ham stressa.
Ordene kom rolige, men tonene var anspente. Etter en pause la han til:
Datteren lurte forresten på hvem du var. En kvinne som hadde levert lapp. Jeg sa at du er naboen min som hjelper litt.
Jeg kjente det stakk igjen. «Naboen som hjelper» det lå så kaldt i det. Jeg satte meg på stolen.
Vel, det er jo sant, svarte jeg, anstrengt rolig. Jeg hjelper jo til.
Han så på meg og så skamfull ut.
Jeg mente ikke å si det sånn, skyndte han seg å si. Hun spurte så pågående. Hadde jeg sagt venninne, hadde det blitt mas. «Pappa, du er ikke atten lenger!» De der tenker vi har mistet vettet.
Tja, vi er nok ikke atten, lo jeg. Men vi er da folk for det.
Han nikket. Det ble stille. Romkameraten lot som han sov.
Da jeg lå her i natta, tenkte jeg på én ting, sa Einar lavt. Jeg er ikke redd for å dø. Men jeg er redd for å bli lagt inn uten at noen vet det. Ligger der, ser opp i taket, og ingen å ringe. Ungene har sitt. Men jeg tenkte på deg, og da ble jeg roligere. Tenkte at i hvert fall én ville savne meg.
Jeg ble rørt, måtte kikke bort på vinduet, der en vissen blomst sto skjevt i plastkoppen.
Jeg er jo også redd, sa jeg. Jeg later bare som jeg ikke er det. Overfor sønnen, overfor naboen. Men om kvelden, alene, teller jeg tablettene. Merkelig, ikke sant?
Ikke rart i det hele tatt, svarte han. Jeg teller jeg også.
Vi så på hverandre og smilte samtidig. I det samme kom datteren hans inn, seksti år, lik ham, hårfarge, kjeveparti.
Pappa, sa hun og satte fra seg posen. Jeg har med suppe. Og hvem er dette?
Blikket hennes vurderende, ikke uvennlig.
Dette er Ingrid Hermansen, svarte Einar. Hun hjelper meg med de praktiske tingene. Vi går tur sammen.
Hei, svarte hun pent. Takk for hjelpen. Han vil alltid klare alt selv.
Bare hyggelig, svarte jeg. Vi går bare litt sammen innimellom.
Hun nikket, men jeg kjente meg malplassert, så jeg sa adjø.
Jeg kommer igjen, sa jeg ved døra.
Gjør gjerne det, svarte han. Hvis du har tid.
Det har jeg, sa jeg og gikk ut.
Hjemme tenkte jeg lenge på alt jeg hadde hørt. «Hjelper» var et forsiktig begrep. Men kanskje det er sånn det må være. Viktigst var at han husket meg i sitt mest sårbare øyeblikk.
Einar ble liggende på Ullevål i to uker. Jeg kom annenhver dag med frukt, nye sokker, aviser. Ofte satt vi i stillhet og hørte på trilletrollyene i gangen, andre ganger mimret vi han om verket sitt, jeg om min første lærerjobb, om hytter vi en gang eide.
Datteren ble etter hvert vant til meg. Én dag sa hun i heisen:
Takk for at du ser til pappa. Jeg har lange dager på jobb. Men ikke ta alt ansvar, ring meg om det er alvorlig.
Jeg skal ikke bære alt, svarte jeg. Men jeg hjelper når jeg kan.
Hjemsendelsen skjedde i slutten av april. Legen sa strengt fra om turer, ta livet med ro, ta medisiner. Datteren kjørte ham hjem, hjalp med bagasjen. Neste dag stavret han ut med stokken og gikk rett til parken.
Jeg satt allerede på benken. Da jeg så ham, reiste jeg meg.
Hvordan går det? spurte jeg.
Jeg lever, lo han. Det er jo noe.
Vi satte oss sammen. Lenge satt vi stille, lyttet på lydene utenfra. Så sa han:
Jeg tenkte mye på sykehuset. Jeg liker ikke å tenke på å være til bry for deg. Jeg setter pris på at du kom, men får for meg at jeg hindrer deg i rutinene dine.
Åh, hvilke rutiner? sukket jeg. Handle, apotek, se på tv. Ikke mer.
Likevel, insisterte han. Jeg vil ikke at du skal føle deg forpliktet. Jeg er da voksen, ikke et barn.
Jeg så alvorlig på ham.
Tror du jeg vil være byrde for noen? spurte jeg. Derfor gjør jeg alt selv. Men, vet du vi kan avtale. Vi lover ikke skjære gjennom skyer for hverandre, men hjelper der det passer.
Han tenkte litt.
Hvordan da?
Vel, sa jeg og holdt opp fingrene. Ikke ring etter meg for vennskap kl 03. Men trenger du følge til helsesenteret ring. Om du ikke får til fakturaene kom innom. Er du bare lat for å gå etter melk gå selv. Jeg henter ikke for deg.
Han lo.
Ganske strengt.
Bare ærlig, presiserte jeg. Og jeg forventer samme av deg. Trenger jeg hjelp, sier jeg ifra. Men jeg forventer ikke at du dropper barn og barnebarn for min skyld.
Han nikket. Det ble uendelig mye lettere etterpå. Vi trengte ikke later som verken sykepleier eller pasienter.
Avtale, sa han. Kamerater, men med hver sin kant.
Akkurat det.
Vennskapet ble mykere fra den dagen. Vi møttes i parken, gikk til legen sammen, tok en kopp te hvis det passet. Men vi visste grensene.
En gang ringte jeg for å spørre om han kunne se på kjøkkenkrana. Redsel for vannlekkasje.
Jeg kan titte, svarte han. Men må vi bytte, ringer vi rørlegger. Jeg er ikke akkurat tjue lenger.
Han konstaterte behovet for rørlegger, og hjalp meg å ringe. Vi satt på kjøkkenet mens vi ventet, han fortalte hvordan han før kunne fikse alt nå måtte han gi seg. Jeg tenkte, det er også en visdom i å gi seg.
Noen ganger dro vi sammen på markedet. Han bød på potetene, jeg lette etter rimelig kylling. På tilbaketuren klaget vi på prisene visste begge det handlet om mer enn maten.
Barna våre var nysgjerrige. Sønnen min ringte og spurte forsiktig:
Mamma, hvem er denne Einar du nevner så ofte?
En nabo, svarte jeg. Vi går tur, han hjelper meg med skjemaer, jeg hjelper med fakturaer.
Husk å ikke gi slipp på penger eller papirer, advarte han. Man vet jo aldri.
Jeg lo.
Jeg er ikke naive, sa jeg. Jeg klarer meg.
Datteren til Einar var også skeptisk.
Pappa, ikke la henne gjøre alt, sa hun. Hun er da ikke hjemmehjelp. Og kanskje hun har egne planer.
Vi har forstått det, svarte han rolig. Vi utnytter ikke hverandre.
Hva mener du egentlig med det?
Vårt lille, gamle vennskapsforhold, pleide han å si og lo.
Sommeren kom nesten umerkelig. Bladene blomstret, benkene i parken ble stadig fulltallige. Unge mødre, tenåringer med ørepropper, pensjonister. Men Einar og jeg hadde vår benk samme plass, samme utsikt, som om det holdt verden i balanse.
En kveld, med varmt solskinn og duft av syrin, satt vi og så på guttene som sparket fotball. Einar lente stokken mot benken.
Vet du hva jeg har tenkt, sa han, før trodde jeg alderdom var slutten på alt. Arbeid, venner, kjærlighet, interesser. Bare medisiner og skjerm. Men man kan begynne med noe nytt også. Ikke som før men på sin måte.
Mener du oss? spurte jeg, halvveis leende.
Også oss, nikket han. Jeg vet ikke ordet. Vennskap, kameratskap, reisefølge til venterom. Men det føles tryggere når du er der. Ikke så ensomt mer.
Jeg så på hendene våre, på mine og hans. Sprukne, arrete, men så like.
Jeg tenker det samme. Før, når jeg la meg på kvelden, lurte jeg på om noen ville merke om jeg ikke våkner i morgen. Nå vet jeg, noen ville blitt forbauset i parken.
Han lo stille.
Jeg ville ikke bare latt det være ved å bli forbauset, sa han. Skulle ha løftet hele blokka om du forsvant.
Slik skal det være, svarte jeg.
Vi ble sittende litt til. Siden gikk vi sammen hjem trinn for trinn, hver på sin side av stien, til vi skiltes ved hjørnet.
Skal vi til legen i morgen? spurte han.
Ja, svarte jeg. Skal ta blodprøve. Skal du være med?
Selvsagt. Men bare til laben! Ellers får jeg blodmangel av deg.
Jeg lo.
Avtale.
Vi tok farvel og gikk hver til vårt. Da jeg kom opp i leiligheten, satte jeg fra meg posen, satte på vannkoker. Mens vannet varmet, kikket jeg ut kjøkkenvinduet. Einar sto nede og fomlet med nøkkelen, så opp, vinket. Jeg vinket tilbake.
Vannkokeren pep. Jeg laget meg te, tok frem et stykke loff. På stolen overfor lå sjalet mitt. Jeg la hånda på det og kjente at stillheten i rommet var annerledes nå. Ikke så absolutt. Et sted der borte, over gårdsplassen, fantes det en som skulle gå med meg til legen i morgen, sitte sammen og klage på kø, og spørre hvordan det gikk med meg.
Alderdommen ble ikke borte, leddene verket, pillene måtte tas, prisene økte men nå hadde jeg fått et lite holdepunkt. Ikke noe mirakel, ikke noe redning. Bare en ekstra benk i livet, hvor man kan sette seg ned sammen, trekke pusten og så ta veien videre, med hver sitt skritt, men likevel side om side.
