Det blir ikke noe bryllup
Du, jeg må bare fortelle deg om det som skjedde med Ragnhilddu trodde kanskje alt var fryd og gammen med henne nå, men hør her! Jeg var innom henne for å se på brudekjolen, og du skulle sett henne! Hun stod der i hvitt, glitret som en diamant, og glødet på en sånn rolig måte du vet, akkurat som hun hadde funnet hjem i seg selv. Jeg klarte ikke holde meg:
Du ser helt fantastisk ut! utbrøt jeg, og mente det virkelig. Jeg er så glad på dine vegne! Nå kan du endelig legge fortiden bak deg, åpne hjertet for nye ting og glemme alt som har med Nikolai å gjøre. Du er så sterk!
Men ordene traff nok feil. Et øyeblikk rykket det til i ansiktet hennes og smilet forsvant fort. Ragnhild begynte å lirke av seg kjolen, som om hun nesten måtte skjule seg.
Jeg tror jeg tar den av, mumlet hun, fingrene løste de små hektene i siden uanstrengt. Det er bare to uker til bryllupet, og om noe skjer med kjolen nå, finner jeg aldri en lik.
Jeg beit meg i leppa. Jeg visste jo at jeg ikke burde nevnt Nikolai, han har ødelagt så myespesielt for henne. Og nå når hun endelig har en skikkelig kar i livet igjen, var det dumt å rippe opp i gamle minner. Han var rett og slett ikke verdt én eneste tåre!
Ragnhild var jo så sikker før, trodde på kjærligheten og på at de to skulle være sammen for alltid. Men det raknet sakte: først ble han fjern, sluttet å ville treffes, så begynte han å kritisere alt ved hennejobben, vennene, drømmene hennes. Han fikk henne til å droppe et ordentlig karriereprosjekt, overtalte henne til å takke nei til utveksling i utlandet, og til slutt fikk hun til og med nye arbeidsoppgaver etter hans ønsker.
Familien hennes så at det skjedde noe, men klarte ikke hjelpe. Hver gang de forsøkte å snakke, endte det i bråkNikolai hadde overbevist Ragnhild om at familien ikke taklet ham og ville sabotere deres «perfekte kjærlighet». Konfliktene ble bare større. Til slutt sluttet hun nesten å prate med foreldrene.
Så, en dag, stakk han bare av. Han forsvant uten å forklare, ikke så mye som en lapp lå igjen. Det var bare en kraterdypt sorgog en baby, som Ragnhild bestemte seg for å holde fast ved, uansett.
Nå, når venninna mi rev av seg kjolen i all hast, følte jeg bare skyld. Jeg ville så gjerne at hun skulle være glad, men tråkket visst på et sårt minne.
Nå er lille Nikolai junior blitt fire år. Han er så kvikk og nysgjerrigspør om alt mulig mellom himmel og jord! Hvorfor er himmelen blå, hvor forsvinner skyene, eller kan maur egentlig svømme? Barnehagen sier at han er kjempesmart og lærer fort, selv de lange eventyrene husker han utenat.
Mesteparten av tida er han hos mormor og morfar, foreldrene til Ragnhild. De har tatt all omsorg på alvorde ordnet engelskbarnehage, tok han med i svømmehallen, sendte han på dans. Ragnhild kom bare innom noen ganger i uka, maks én time, aldri lengre.
Det er vanskelig for henne. Først og fremst fordi lille Nikolai ligner så vanvittig på faren. Samme mørke krøller, de gyngende øynene og det lille gliset. Hver gang hun løfter ham opp, føles det som å reise rett tilbake til da hun faktisk trodde de skulle bli lykkelige, en familie. Hun elsker han, men kjærligheten er blandet med så mye sårt at hun ofte må snu seg bort, late som hun leter etter noe i veska eller retter på jakka. Ofte gråter hun stille når han ikke ser det.
En kveld gikk hun for å hente ham hos foreldrene. Han satt dypt konsentrert på stuegulvet og puslet et bilde. Da han så mammaen sin hoppe han rett opp:
Mamma, se! Jeg er nesten ferdig! Her er hus og treog hunden skal være her!
Ragnhild satte seg ned med ham og smilte så godt hun kunne.
Så flink du er, sa hun og strøk ham over håret. Du er kjempeflink til å legge puslespill.
Han så plutselig opp på henne, alvorlig:
Hvor er pappa min, mamma? De andre i barnehagen har pappa. Det har ikke jeg
Hun stivnet noen sekunder, men svarte rolig:
Jeg vet ikke, gutten min. Pappa er langt borte nå. Men han tenker på deg, det er jeg sikker på.
Men hvorfor ringer han ikke? Han rynket brynene og myste. Jeg ville fortalt at jeg har lært å knyte skolissene!
Hun svelget hardt.
Han er nok veldig opptatt nå, vet du men jeg er sikker på at han er stolt av deg.
Gutten nikket sakte, aksepterte forklaringen og bøyde seg igjen over puslespillet sitt.
Ok. Da skal jeg gjøre ferdig huset, så får pappa se hvor smart jeg er!
Ragnhild satt bare der, så på ham og svelget flere tårer. Hun hadde så lyst å si mer, trøste ham skikkelig, men ingen ord kom. Hun strøk ham over håret og luktet den trygge barneshampolukten og prøvde å fange øyeblikket, den lykken som var mulig nå, med sønnen sin tett inntil, selv om hun ikke kunne svare på alt han lurte på.
Hun tenkte fremdeles på Nikolai senior. I hjertet sitt klarte hun ikke helt å gi slipp, og hun fant stadig på unnskyldninger for ham: kanskje hadde det skjedd noe fryktelig? Kanskje satt han fast et sted og ikke kunne si ifra? Tankene ga henne en slags trøst og styrke til å holde ut.
Foreldrene og venninnene prøvde å snakke henne ut av det flere ganger. Mammaen hintet forsiktig om at nå måtte hun fokusere på sønnen og seg selv, ikke leve i fortiden. Vennene sa det rett ut: «Han har forlatt deg, du må akseptere det og gå videre!» Men Ragnhild tviholdt på det gode hun husket. Hun omtalte løftene, det de hadde hatt sammen, og samtalene endte ofte med at hun lukket seg helt.
Men hun gav ikke opp. Hun sjekket sosiale medier, ringte gamle steder hvor han kunne dukke opp, skrev meldinger og la ut poster i håp om at noen kunne hjelpe henne å finne ham. Ingenting hjalp. Likevel tviholdt hun på tanken om at han kanskje en dag kom tilbake.
Så, etter fem år, dukket det opp en mann som klarte å tine henne litt opp igjen. De møttes helt tilfeldig, i bursdag hos en felles venn. Erik. Han var bare så tilstede, vet du? Tryggere enn alle andre, jordnær, snill, kunne bære henne på gullstol om det så trengtes. Ragnhild fikk være seg selv med hamhan maste ikke, var ikke kravstor, bare lyttet og var der hvis hun hadde en tung dag.
Jeg så hvor glad jeg ble for henne, for Erik var den som klarte å nå inn til Niklas også, sønnen. Første gang de møttes, var Niklas litt skeptisk, men Erik satte seg ned på gulvet, spurte hvilket barne-TV han likte bestog etter en stund satt de tett sammen og bygde lego, som om de alltid hadde vært venner.
Erik kom ofte på besøk til foreldrene der Ragnhild og sønnen bodde. Han tok med Niklas i Frognerparken, lærte ham å sykle og leste godnattfortellinger. En gang sa han jammen meg til Ragnhild «Jeg vil gjerne være pappaen til Niklas, hvis du vil. Og jeg vil gjerne adoptere ham.»
Jeg gledet meg på hennes vegne, og hun begynte virkelig å blomstre. Men i dag hadde jeg vært litt tankeløsjeg nevnte Nikolai senior og vips så merket jeg at jeg ripet opp i såret igjen.
Jeg har vokst, sa hun plutselig og la fra seg kjolen på senga. Jeg skjønner at følelsene for Nikolai må legges bak meg. Noen ganger angrer jeg nesten på at jeg kalte gutten for Niklas, hørte ikke på noen råd At dere holdt ut med meg!
Jeg la hånden min forsiktig på hennes.
Kommer du til å ta Niklas hjem fra mamma og pappa?
Ja, sa hun alvorlig. Erik vil spesielt det. Han har til og med foreslått å bytte navn på Niklas, for at alt kan føles nytt og lettere. Vi må jo uansett endre fødselsattesten når han adopteres.
Hun kikket ut på regnet som rant på vinduet.
Jeg var redd for at Niklas alltid ville minne meg om fortiden, men nå skjønner jeg at jeg tok feil. Han trenger begge foreldrene sine hos seg, ikke bare besteforeldrene! Erik har blitt så glad i ham, du aner ikke.
Kanskje lurt, sa jeg, du kan la Niklas være med å velge nytt navn også. Da venner han seg fortere til det.
Jeg vet ikke. Jeg må tenke litt til, det er fortsatt tid.
Men jeg skjønte hun ikke helt snakket sant. Hun elsket fortsatt Nikolai, det hadde ikke endret seg på en måte. Hun gråt ofte når hun besøkte Niklas, foreldrene hennes sa sjeldnere ja til besøk og vennene orket ikke høre mer. Hun visste hun måtte slippe taket.
Og så, bryllupet daskulle ikke det bli starten på et helt nytt kapittel?
Bare at det viste seg å være mye vanskeligere enn hun hadde trodd.
For Erik var virkelig fin mot henne, men han var ikke Nikolai. Hun brukte tryggheten hans, men hjertet var ikke helt med.
Om bare Nikolai kom tilbake Hun ville gjort alt for det.
****************************
Det blir ikke noe bryllup! ropte Ragnhild, lett og nesten hoppende. Nå går vi videre, som skip forsvinner i tåka!
Erik stirret på henne som om hun hadde falt ned fra månen. Det var bare en uke til de skulle gifte segalt var klart, gjesteliste, blomster, meny. Og så sier hun det bare, helt uten forvarsel!
Hva mener du? spurte Erik, helt målløs. Ragnhild, har det skjedd noe?
Men Ragnhild bare viftet ham bort, kastet kjoler og sko i kofferten som om hun skulle rekke siste fly til Syden. Hun smilte på en måte jeg aldri hadde sett førekte, vill, nesten gal av lykke.
Nikolai har kommet tilbake! utbrøt hun uten å se på Erik. Gleden i stemmen var ekte, så ekte at jeg fikk frysninger da hun fortalte det senere. Han kom i går, vi snakket sammen Jeg trodde ikke på det først!
Hun snudde seg mot ham, stadig like henført.
Jeg er takknemlig for tiden med deg, Erik. Du er snill og god, men jeg har aldri elsket deg på den måten. Nå har jeg sjansen på ekte lykke, og jeg kan ikke la den gå fra meg.
Erik kjente is i magen. Nikolai, alltid Nikolai. Han visste at hun aldri hadde sluppet ham helt. Men han hadde håpet at tiden og det de hadde sammen skulle hjelpe.
Har du truffet ham? spurte han til slutt, stemmen tørr og hes. Hva sa han? Hvilken historie trakk han fram denne gangen?
Han unnskyldte seg ikke engang, svarte hun kjapt. Han sa bare han skjønte at han hadde gjort en tabbe. At han har tenkt på meg hele tiden!
Hun vendte seg vekk, pakket videre. I hodet hennes var nok allerede hele fremtiden klar: dem sammen.
Vi snakket på telefon, fortsatte hun. Foreldrene hans tvang ham faktisk til England for å studere. Han fikk ikke si ifra, de tok bankkortene, sperret tilgang til alt. Han hadde ikke engang telefon!
Hvorfor ringte han deg ikke én gang? spurte hun. Hva skulle jeg ha sagt? At jeg lot meg styre?
Da hun hørte stemmen hans, kjente hun alt det gamle bli varmt igjen. De gamle sårene forsvant. Hun hadde ventet på akkurat dette, hele tiden.
Nå har jeg droppet ut, kommer hjem, lover aldri å dra igjen, sa han til henne.
Disse setningene gikk om og om igjen i hodet hennes da hun stod foran Erik nå.
Hun så på regnet på ruta, så på kofferten og på Erik, og sa nesten som et siste punktum:
Ikke ring meg. Ikke send meldinger, ikke la det være noen kontaktjeg har bestemt meg, og det er endelig!
Hun tok tak i håndtaket, prøvde ikke engang å gjemme hvor fast hun var i sin beslutning.
Erik ble stående igjen, helt tom, alt som var planlagt raste sammen på noen minutter. Han trakk pusten dypt, samlet seg, presset hendene sammennei, han ville ikke trygle.
Kanskje du burde roe ned? begynte han. Hva om han ikke vil starte på nytt? Eller ikke tar ansvar for sønnen din? Eller har han fridd?
Ragnhild vred brått rundt.
Han vil snakke ordentlig! utbrøt hun. Behandl ham rettferdig, Nikolai er ikke slik!
Hun klarte ikke å skjule vekslingen i stemmen, men hun løftet kofferten og dro.
Kunne jo hjulpet til, mumlet hun surt da kofferten satt fast i dørstokken.
Erik tok et steg, men stoppet. Hvorfor skulle han hjelpe? Hun var jo allerede på vei ut døren, etter alt.
I realiteten, skjønner du, handlet det bare om at Nikolai ikke var ute etter å begynne på nytt. Han ville bare snakke, avslutte ordentlig, men var for lengst videre og hadde allerede giftet seg.
Det så ikke Ragnhild. Hun var så blendet av drømmen sin, klar for å satse alt, nektet å se sannheten i øynene.
Hun slepte kofferten ut døra, stoppet et øyeblikk, men ombestemte seg og smatt ututen å se seg tilbake.
Erik ble stående midt i rommet, og det var som om alt var blitt stille. Forsatt hang lukten av parfymen hennes i lufta, og hjertet hans verket av tomhet.
Han sank ned på stolen. Alt var slutt, alt var så endelig. Nå måtte han bare finne ut av hvordan han skulle gå videre alene.
***************************
Nikolai åpnet døra, overrasket over å få gjester så tidlig. Der stod Ragnhild med to kofferter, ansiktet strålte av håp og øynene lyste. Han ble stående stum av sjokk. I hodet sitt tenkte han bare: «Hvordan kunne hun tro… ?»
For ham var alt over. Han hadde pustet lettet ut da Ragnhild traff Erik. Nå kunne han bo i Trondheim, være sammen med sin kone, uten at fortiden blandet seg inn. Han hadde faktisk vært lettet over at hun hadde funnet en annen, det løste alt.
Joda, han hadde ringt henne mest for å si hadet på en pen måte, ikke for å starte på nytt!
Så der stod hun altså i døråpningen med alt pikkpakket, overbevist om at noe stort skulle skje. Han rygget bakover, rakk å tenke at han måtte være tydelig.
Ragnhild! sa hun, så glad som bare det. Jeg har bestemt meg. Jeg er her og nå starter livet vårt sammen!
Hun prøvde å gå inn, men han løftet hånden, stoppet henne.
Vent… sa han forsiktig. Du, eh… det er noe du ikke vet.
Hun så rart på ham, smilet seg ut.
Hva da? Vi skulle jo uansett snakke sammen!
Han sukket tungt.
Jeg er gift, Ragnhild. Har vært det i to år. Og vi har det bra sammen.
Hun stivnet. Øynene hennes var store av sjokk, og hun fikk ikke frem et ord. Så ble ansiktet hennes først forvirret, så sint.
Hva sier du? hvisket hun, ristet på hodet. Du ringte jo og sa alt skulle bli annerledes!
Jeg ringte fordi jeg ville avslutte, si ha det ordentlig, forklarte han lavt. Vi har gått hvert til vårt, du har jo et liv du også nå.
Ragnhild snudde seg halvveis og knyttet nevene, tårer trillet mens hun dirret.
Du har bare løyet hvordan kunne du?
Nikolai ble lei seg, men begynte å bli irritert. Han var ikke ute etter drama.
Jeg har aldri lovet deg noe, sa han bestemt. Det var du som trodde det skulle bli noe. Jeg prøvde bare å ikke såre deg. Men nå er dette slutt, ok?
Hun kastet kofferten i gulvet så tingene spratt skrek, krevde forklaringer, lovte han skulle angre. Han måtte bare få henne ut i gangen, lukke døra, håpe det var ferdig.
Men det var det ikke. Hun ropte, banket på, naboene begynte å titte ut og klage. Til slutt truet noen med å ringe politiet, og så gikk hun, med tårer rennende.
Hun pep ut at hun kom til å komme tilbake, at han kom til å angre.
Nikolai pustet tungt og bestemte seg for å selge leiligheten og komme seg langt unna, helst til andre siden av byen…
****************
Ragnhild vandret gatelangs, så knust at hun ikke så folk eller biler rundt seg. Tårene trillet og tankene vekslet mellom fortvilelse og selvforakt. Hun hadde sett for seg en lykkelig gjenforening, klem, tårer og «endelig skal vi være sammen», men virkeligheten var kald og nådeløs.
Til slutt førte beina henne tilbake til Erik. Utenfor blokka tørket hun bort mascaraen og prøvde å samle seg. Hun ringte på. Erik åpnet døra, men blikket hans var frossent, fjernt, han slapp henne ikke inn.
Erik, vær så snill, sa hun lavt. Jeg vet jeg har dummet meg ut. Dette var så utrolig sårende og dumt. Men jeg vil reparere alt.
Hun forsøkte med alle ord hun kunne finne.
Jeg lover, jeg skal aldri nevne Nikolai igjen. Jeg vet det nå vil bare være sammen med deg. Vær så snill, gi meg en sjanse.
Men Erik ristet på hodet.
Du har valgt, sa han rolig. For noen timer siden sto du her med kofferten og sa du skulle til ham. Det var ingen tvil hos deg da.
Jeg tok feil! Jeg var bare helt ute! Det var følelser ikke fornuft…
Men han ristet på hodet og lo tørt.
Jeg tror ikke på ordene dine lenger. Dette var siste gang.
Hun kjente at hele inni seg gikk i knas. Erik så på henne uten sinne, men heller ikke med håp. Han var ferdig.
Hun prøvde å be, men stemmen brast.
Unnskyld, sa han. Dette er best for oss begge.
Han lukket døra, etterlot henne der i trappeoppgangen. Hun ble stående, så seg rundt, sank ned på gulvet og lot tårene renne. Ikke sinne, men en slags kald, rå fortvilelse: nå var alt borte. Både Nikolai og Erik, og for første gang på lenge ante hun ikke hvordan hun skulle stable livet på beina igjen…
