Slik er det at jeg ikke husker faren min. Jeg vet bare fra mammas historier at alt var bra før jeg kom til verden. Faren min støttet mamma og hjalp henne, men han bodde bare med familien i mindre enn et år. Rett etter at mamma fødte meg, forsvant han. Den gangen fantes det ikke mobiltelefoner, så mamma ante ikke hvor hun kunne finne ham. Ingen på jobben hans visste hvor han var heller. Det var en utrolig tung tid for mamma.
Hun fant seg en jobb. Fordi hun ikke hadde noen til å passe meg, tok hun meg med overalt. Jeg husker veldig godt hvor kaldt det var i rommet der mamma jobbet. Derfor var jeg ofte syk. Senere begynte jeg i barnehage, og i mellomtiden fikk mamma jobb som rengjøringsarbeider.
Vi hadde aldri nok penger, men jeg så hvor mye mamma strevde. Alt hun gjorde, gjorde hun for meg. Etter farens handling, bestemte mamma seg for å leve for min skyld. Jeg fullførte skolen og universitet. Jeg fikk meg jobb, og nå hjelper jeg mamma. Jeg gjør alt jeg kan for at hun skal være mindre engstelig. Gjennom alle disse årene har jeg ikke hørt noe fra faren min. Han har aldri spurt om livet mitt.
Men en dag var det noen som banket på døren. Mamma gikk for å åpne, og jeg hørte en manns stemme. Jeg kom ut og så en gammel mann med stokk. Mamma snudde seg mot meg og sa at det var faren min.
Han gråt og ba om unnskyldning. Han sa at han var ung og dum, og redd for ansvar. Hele denne tiden hadde faren min bodd i Oslo, med en annen familie og en datter som var litt yngre enn meg. Men senere begynte faren min å drikke, og den andre kona kastet ham ut. Nå, som gammel, vil ingen ha ham. Datteren hans ville ikke la ham flytte inn hos seg. Den siste håpet hans er mamma og meg. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
På den ene siden er det faren min, jeg har ventet så lenge. På den andre siden forlot han oss og dukket bare opp da han trengte hjelp. Det jeg angrer mest på, er mamma. Jeg vil ikke at hun skal bli urolig. Mamma har brukt så mye kraft og helse på å lære å leve alene, og så kom han likevel. Jeg sa til ham at jeg trenger tid til å tenke. Mamma ble stille, og sa bare at det må være mitt valg.
