«Mitt ord er slutt,» erklærte faren med et glis som skjulte en tørr humor. «Du, Synnøve, kan så lenge du vil kaste deg på pappaens side, men du skal aldri gi fra deg Jørgen. Ikke diskuter, hør her. Du går med Marius, punktum. Med ham vil du leve som bak en murvegg du vil ikke høre hans dårlige ord.»
«Mitt ord er slutt, du kan kaste så mye nag på pappaen din som du vil. Men for Jørgen gir jeg deg ikke fra meg. Ikke prøv å forklare, jeg vet alt. Han er pen, synger sånn som en fugl, men sjelen hans er råtten. Ikke krangle, Synnøve. Du drar til Marius, og så er det slutt. Med ham vil du leve bak en steinmur, og du vil aldri høre hans skrøner. Han er en god kar, forstår du?» sa Arne Taraldsen og forsøkte å klemme om datteren.
Synnøve visste at hun ikke kunne gå imot farens vilje, men hun rev seg løs fra armen hans, brøt ut i tårer og ropte: «Ingen styrke uten en smule ømhet!»
Arne så inn i de blå øynene hennes, så den sta, viljestarke jenta han hadde oppdratt. Han ville ikke ha henne ulykkelig, så han sa med fast stemme: «Du må gjøre som jeg sier! Gå, Synnøve!»
Ved elven ventet Jørgen på henne. Hjertet slo som en tromme, og han tenkte på hvordan livet med henne kunne være så vakkert som en sommerdag ved Glomma.
I de sekundene hatet Synnøve faren så hardt hun noen gang hadde gjort. Han hadde alltid vært hennes støtte, men nå var ingen bønn eller overtaleiingsforsøk nok.
«Er faren din ond eller bare sliten?» spurte Jørgen mens han strøk gjennom de mørke krøllene hennes og så med de dype, vakre øynene bak de tette vippene.
«Han sa at vi ikke kan være sammen. Alt er forgjeves Man kan ikke overtale ham,» svarte hun med en bitter tåre som trillet nedover kinnet.
«Prøv igjen! Jeg er likevel klar til å gifte meg med deg! Vi får hus, gård, alt! Men han er sta som en fjellgeit,» svarte Jørgen i sinne, og sparket til en andunge som vraltet langs bredden.
«Pass på, du and! Ikke så hardt!» ropte Synnøve.
«Åh, du fant virkelig noe å tenke på. En and er bare en and, men ikke rør den, den skal komme seg. La oss gå en tur i skogen,» foreslo Jørgen og trakk henne med seg.
På vei hjem støtte hun på Marius. Den korte gutten med fregner og lyst hår, de krystallklare blå øynene som hun pleide å kalle «blekksprutøyer», ble rød i ansiktet da han så henne.
Han var ikke så pen som Jørgen, men han hadde et enkelt sjarm. Marius holdt en andunge i hendene.
«Hvor er du på vei?» spurte Synnøve med et skjevt smil.
«Jeg var ved elva, skulle bade. Så kom den her, en såkalt «tårevåp», så jeg løftet den. Den pipe så trist. Jeg tror den har brukket en fot. Jeg skal vise faren, han kan kurere dyr,» forklarte Marius mens han så rett inn i Synnøves øyne.
Det gikk opp for henne at den lille anden akkurat hadde blitt tråkket på av Jørgen. De hadde ikke hjulpet den. Hun rødmet så kraftig at hun nesten ble blåst av vinden og hastet videre.
Det var pinlig at hennes egen kjæreste hadde såret den lille skapningen, mens den avskyelige faren reddet den. Hvorfor sånn?
Andungen ble Marius sin trofaste følgesvenn. Den fulgte ham over hele bygda, sov til og med på høyhølet ved låven. Den vralte bak ham som en trofast liten skygge.
«Det finnes svinebønder, men dette er en andebonde, en tøffing. Anden er like dum. De er kun gode til å ende på tallerkenen,» mumlet Jørgen mens han prøvde å plukke på Marius.
Marius ristet bare på hodet og gikk videre.
Snart ble bryllupsdagen satt for Marius og Synnøve. Hun gråt uten stopp. Jørgen prøvde å overtale henne til å flykte med ham, men hun, selv om hun elsket ham, nektet. Hun forestilte seg farens rasende ansikt.
Farens vrede kunne ha holdt henne ute av døren. Moren hadde ingen ord mot faren. Synnøve var den eneste datteren; moren var syk, og de to brødrene fra barndommen var borte. Hun hadde vokst opp som en eneboer.
På bryllupsdagen stod hun foran speilet. Farens øyne myknet den hvite kjolen var nydelig, og de gyldne hårene hennes glinset.
«Den vakreste bruden!» kysset Arne Taraldsen datteren sin og fortsatte:
«Er du sint på meg, lille? Jeg ønsker deg lykke, du er min gullunge! Du kan takke meg senere!»
«Aldri! Jeg gjorde som du ville, men takke Nei, pappa,» vendte hun blikket mot vinduet.
Jørgen danset med Katrine på bryllupet. Synnøve hadde alltid vært sjalu på Katrine, så hun så Jørgen med grønne øyne. Men nå var hun gift.
Alt som gjenstod var å bite seg i albuene og se den tidligere elskeren med en annen Synnøve kastet et blikk på Marius, som satt stille med anden ved sin side.
«For en tåpe!» tenkte hun sint.
Moren hjalp henne med å kle av seg. Hun kastet redde blikk mot døren, der den uvelkomne mannen skulle dukke opp. Han kom inn, stod stille, så på hennes sammenbitte lepper og snudde seg.
«Hva? Skal du gå? Hva skal jeg si til folk? Liker dere meg ikke?» hoppet Synnøve opp fra sengen og løp mot ham.
Han stod i stillhet, så på henne, la et skjerf over skuldrene.
«Du er vakker. Jeg synes du er den beste. Jeg er bare litt stygg, men la oss bare klare oss. Så lenge du ikke går bort fra meg, kan jeg ikke» og Marius gikk sin vei.
«Dette kommer aldri til å skje!» ropte hun i sinne etter ham.
En dag møtte hun Jørgen igjen. Han pustet sigarettrøyk i ansiktet hennes og prøvde å lokke henne inn i skogen med et kyss.
«Hva gjør du? Er du gal? Hva tror du du kan?»
«Hva? Du har nå en mann. Vil du fortsatt snike deg inn på meg?» svarte Jørgen med en spydig tone.
Men hun gikk sin vei.
Slik fortsatte dagene. De nygifte bodde hver for seg, mens Marius alltid hadde noe å gjøre. En dag gikk de i skogen for å plukke sopp, og Synnøve vred seg på ankelen. Marius bar henne hjem på armene.
Om kveldene gikk de på dammen, han lot henne svinge på en huske over vannet. Andungen vralte fortsatt bak dem. Etter hvert ble Jørgens harme mer og mer fjern.
Hun visste at Jørgen hadde gått inn med Katrine, og at bryllupet nærmet seg, men sjalusien var borte. Hun forsto ikke helt hvorfor hun fortsatt følte så mye. Marius kom aldri nærmere.
En dag brøt nabohuset i flammer. Synnøve våknet av brannen, løp ut, og folk hadde samlet seg.
Naboen hadde tre barn. Den eldste, Sindre, kom fra en naboby.
«Du er en fyr! Du reddet oss alle! Først kom du! Du er en gullfisk,» roset naboen Synnøve.
«Marius? Hvor er han?» spurte hun, mens kulden i kroppen begynte å avta.
«Han er inne. Hunden vår, Gjertrud, har gjemt seg et sted. Jeg ropte på ham, men han er fortsatt der. Barna roper etter hunden», svarte naboen mens hun tørket ansiktet med en skjerf.
Plutselig falt taket ned. Synnøve skrek og falt bevisstløs.
Hun kom til seg igjen da noen håndholdt henne i ansiktet. En mann med milde øyne så på henne.
«Er du ok? Taket falt, men jeg klarte å ta tak i deg,» mumlet Marius med et smil.
«Jeg ble reddet for deg. Jeg elsker deg!» gråt hun og lente seg mot ham.
Ni måneder senere ble deres sønn, Niklas, født. Marius, som hadde arvet farens kunnskap, kunne kurere kyr, hester og andre dyr i de mest håpløse situasjoner. Folk kom langveis fra for å få hjelp.
Synnøve elsket mannen sin. Hun forsto aldri helt hvordan hun først ble betatt av Jørgen, som nå var gift med Katrine, drakk for mye og ble en tyrann. Hun tenkte med frykt på at hun kunne ha endt opp som Katrine, men farens ukuelige vilje hadde reddet henne.
Hun gikk ut på gården, der Arne spilte med lille Niklas.
«Pappa Jeg vil takke deg for at du ikke lot meg gifte meg med Jørgen. Du så hva som var best for meg. Tilgi meg,» sa Synnøve og kysset faren.
«Åh, ungdommen! Jeg forstår. Vi blir eldre, men vi vet hvem som er gode mennesker. Jeg kunne aldri ha gitt min eneste kjære datter til et monster. Jeg visste du var sint på meg, men det er over. Lytt til de eldre, datter. Vi har levd lenge nok til å se hva som er viktig. Så får Gud deg lykke!» lo Arne.
Synnøve levde inn i høyskåret alder. Sammen med Marius arbeidet hun på jordet, han ved siden av. De fikk fem barn og mange barnebarn. En lykkelig familie. Ordtaket «Ingen styrke uten en smule ømhet» fikk en ny betydning i den lille bygda ved Glomma.
