Du, tenk deg at du, ved et lite mirakel, har kjøpt deg din egen leilighet i en liten kystby. Ikke stor, liksom, men du har flyttet til havet! Før dette var det ingen i familien din som egentlig brydde seg om hvordan du hadde det. Ingen spurte om du var ok, eller om du i det hele tatt fortsatt holdt ut. Ingen lurte på hvorfor du jobbet fem år på rad uten noen ferie.
Vanligvis er vi nordmenn ganske gjestfrie. Kommer det noen på besøk, finner vi en seng eller sofa for dem. Men det går en grense. Når folk tar seg til rette og begynner å leve på din regning, da kjenner man at det blir slitsomt det er en hårfin overgang mellom å være gjestfri og å bare ønske å være helt alene hjemme.
Når noen plutselig får seg et sted ved sjøen, kommer jo folk på løpende bånd. Det blir aldri stille.
En gang kom Ingrid til meg hun sleit med pusten, og det var noe tungt i brystet hele tiden; hun fortalte det føltes som om hun brant innvendig. Hadde vært hos lege så klart, men de fant ingenting. Det viste seg at hun var utsatt for konstant stress, uten å selv merke det. Problemet lå rett under overflaten…
Alt startet med at Ingrid kjøpte seg en leilighet. Hun var kanskje litt naiv, for hun ga ekstranøklene til moren sin. Hun tenkte det var det riktige, liksom. Moren bodde fire timer unna, men tok ofte tog til datteren for å besøke henne. Ingrid måtte av og til gå tidlig fra jobb for å rekke å møte moren på stasjonen.
For å slippe det, ga hun nøklene til moren, og regnet med at problemet var løst. Først var det helt greit. Men så begynte moren å komme med slektninger, venner til og med naboen fra hjemstedet.
“Ingrid, for et liv du har! La oss bo hos deg, da!” Og så er det den norske plikten til å være snill mot snille.
Mannen til Ingrid var som regel på jobb eller på forretningsreiser, så han merket ikke alle de som kom og gikk. Ingrid trodde hun gjorde det rette, at hun bare var snill. Selv om byen var liten, var det mange innom leiligheten hennes det ble nesten et sosialt stoppested, og moren var helt i hundre og hjalp alle. Bare ikke med egne penger, men gjennom datterens lommebok. Hun gjorde godt med andres ressurser.
Ingrid holdt ut morens påfunn, presset seg sammen med mannen i soverommet mens resten av leiligheten var full av gjester. Hun lagde mat, dekket bord, og serverte alle. Hun måtte til og med ta seg ekstrajobb, for pengene var helt borte. Så kom den store nedstengningen; mannen mistet jobben og ble hjemme. Men gjestene var ikke redde for virus de kom stadig, og overnattet uten å spørre.
Til slutt hadde mannen fått nok og sa:
“Enten tar du nøklene tilbake fra moren din og sier klart at hun ikke skal invitere folk hit, eller så går jeg fra deg!”
Det var tøft for Ingrid, for moren hadde oppdratt henne til å være skikkelig pliktoppfyllende, men hun ville heller ikke miste mannen. Så hun tok mot til seg og snakket med moren.
Da begynte moren å kjefte beskyldte Ingrid for å være hjerteløs, til og med latet som hun var syk og sa det var datterens skyld. Hun prøvde alt for å få Ingrid til å snu, men Ingrid holdt fast på avgjørelsen.
Moren nektet å gi tilbake nøklene, og sa at hun ikke hadde noen datter lenger hun ville aldri se henne igjen! Mannen byttet til slutt låsene. Man vet aldri hva gjester finner på. Noen kom til og med innom etterpå for å hilse, men ingen åpnet, for det å mate hele slekta hver dag er en rimelig utakknemlig jobb.
Ingrid angret på at forholdet med moren ble ødelagt. Men samtidig var hun lettet. Nå hadde hun råd til å leve, og hun kjente ikke lenger den trykkende smerten i brystet som hun hadde hatt så lenge hun prøvde å være snill. Hun skjønte til slutt at det å alltid forsøke å gjøre moren glad, bare tømte henne og gjorde livet tungt.
