Dagbok, 15. mars
Jeg og mannen min har jobbet ustanselig helt siden vi startet livet vårt sammen. Vi har alltid ønsket at barna våre skulle ha alt de trengte, at de aldri skulle mangle noe. Etter at datteren vår, Ingrid, ble født, tok mannen min på seg to jobber for å forsørge oss. Vi har prøvd å oppdra Ingrid til å være høflig og omsorgsfull. Årene har gått, og plutselig en dag innså vi at Ingrid hadde blitt voksen.
Hun var virkelig blitt vakker. Det manglet ikke på oppmerksomme blikk. Etter hvert la vi merke til at Ingrid gikk rundt drømmende og forsiktig. Det tok ikke lang tid før vi forsto hvorfor. Hun hadde forelsket seg i en gutt. Mannen min og jeg ble glade for den nye nyheten og ba henne om å presentere ham for oss. Vi lurte jo på hvem som var den heldige som hadde vunnet hennes hjerte. Ingrid lovte oss at vi skulle få møte ham snart.
For noen dager siden sa hun at hun hadde tenkt å ta ham med hjem. Hele dagen stod jeg på kjøkkenet og lagde mange ulike retter; mannen min vasket og gjorde leiligheten ekstra fin. Vi la virkelig sjelen vår i å gjøre alt klart, og ventet spent på møtet. Ingrid virket lykkeligere enn noen gang, hun smilte hele tiden hun gikk ikke, hun svevde. Jeg og mannen min så på henne og kjente en ubeskrivelig glede over at alt gikk så fint for henne.
Gutten kom, og jeg fikk et godt inntrykk. Han var høflig, hadde glimt i øyet, og virket vennlig. Vi satte oss til middagsbordet sammen. Likevel snek det seg inn en merkelig følelse hos meg gjennom hele kvelden jeg syntes jeg hadde sett ham et eller annet sted før. Ansiktet hans var kjent, men jeg klarte ikke å plassere det. Vi pratet og lo mye, og Ingrids utvalgte viste seg fra sin beste side. Stemningen var god.
Men da han hadde gått, slo det meg plutselig. Jeg husket bildet hans fra en etterlysning jeg hadde sett på nettet. Han og en annen mann var nevnt som svindlere. Det stod i kunngjøringen at man burde varsle politiet umiddelbart hvis man så dem. Jeg fortalte det med én gang til mannen min og Ingrid. Ingrid begynte å gråte og beskyldte meg for å ha funnet på historien for å ødelegge for henne.
Men jeg ønsket bare å beskytte henne mot mulige problemer. Vi bryr oss om hvem hun velger å dele livet sitt med. Men i stedet for forståelse, pakket Ingrid sakene sine og dro hjemmefra.
Nå har det gått en måned uten kontakt. Hun svarer verken på meldinger eller telefon. Dårlig samvittighet har begynt å gnage. Kanskje jeg tok feil? Kanskje Ingrids utvalgte egentlig er en helt vanlig gutt.
