Du, hør her jeg må bare fortelle deg om en fyr jeg kjenner, som heter Morten. Han er 40 år, har aldri vært gift, og for noen år siden var han den alle damene gikk og drømte om. Høy, kjekk, og hadde ganske greit med penger. Nå er det bare formuen igjen. Håret har begynt å forsvinne og magen har vokst seg større for hver dag. Morten har skjønt dette veldig godt selv, og for første gang begynte han å tenke seriøst på å gifte seg.
Men han var ganske sikker på at det kom til å bli vanskelig å finne seg en passende kone, for han har ikke det enkleste lynnet. Ganske brysk, streng og egentlig litt hard. Folk rundt ham er godt klar over hvordan han er, så kvinnene som lar seg begeistre av ham blir faktisk advart av venninnene sine: hold deg unna. Sånn gikk det, og sjansen hans for å finne noen var ganske liten.
Han betrodde seg til kompisene sine om bekymringene, og de gav ham noen råd og det endte faktisk med at han giftet seg noen måneder senere! På dag to etter bryllupet bestemte Morten seg for å forklare kona si, som heter Ingrid, noen av reglene sine.
Du skal bo i leiligheten min, og det skal du faktisk se på som en stor ære. Det må være orden og system overalt, sa Morten. Hva mener du egentlig? spurte Ingrid, og smilte søtt. Jeg forklarer bare én gang, sa han og smilte lurt tilbake. Du må skjønne at denne lykken fort kan være borte igjen. Jeg er ganske streng, og du må akseptere det slik det er. Og forresten, håndklærne skal alltid være rene og henge på plass. Det viktigste er at det er ryddig. Skjønner du? spurte han. Ingrid nikket og lyttet intenst.
De gikk ut på kjøkkenet, og Morten forklarte alt i minste detalj. Ja, kjære, smilte Ingrid, og når kommer du hjem hver dag? Hvorfor trenger du å vite det? Så jeg vet når jeg skal lage middag, svarte hun. Hmmm Du får aldri vite sikkert når jeg kommer, men maten skal stå klar til rett tid uansett. Og Gud forby om jeg ikke liker det du har laget da kaster jeg det bare og så får du straff.
Helt greit, elskling. Jeg lover det skal gå bra, svarte Ingrid og smilte igjen. Det smilet satt liksom fast i hodet på ham resten av dagen.
Samme kveld, før han dro hjem, var Morten innom en restaurant i Oslo og åt et skikkelig godt måltid. Han ville teste Ingrid, så planen var å komme hjem og klage på maten uten å smake engang sånn holdt han på en hel uke. Vel hjemme denne kvelden helt stille i leiligheten. Er det noen hjemme? Jeg er kommet, ropte han. Åh, det er deg ja, svarte Ingrid likegyldig. Jeg så på TV og duppet av. Er middagen klar? Middag? Ja, stemmer. Kom og se, sa hun.
Morten gjorde seg klar for tiraden, men før han rakk å si noe ba hun ham sette seg til bords, satte en tallerken med kald, usaltet havregrøt foran ham og sa: Vær så god. Grøten er kald og kjedelig, og hvis du ikke spiser det opp, er det bare din egen skyld jeg drar min vei og du ser meg aldri mer.
Neida, jeg tuller. Du ser meg kanskje igjen, men ikke alene. Forresten, jeg vet du har vært ute og spist på restaurant. Kan tenke meg det ikke er så gøy å spise denne trauste grøten med full mage, sa hun og blunket.
Morten ble satt ut. Lurer du på hvorfor jeg er så streng og småsur? Bare så du vet det, det kommer til å være sånn hvis du ikke svarer på spørsmålene mine. Og nå skal du spise opp hele grøten, min venn jo fortere du begynner, jo fortere er du ferdig!
Ingrid hadde fått høre om særhetene til Morten før de giftet seg. Men hun stakk ikke av. Gode, varme menn er ikke født sånn, de formes av bestemte koner, sa hun bare. Og det hadde hun jammen rett i.
Morten spiste opp grøten på noen minutter. Endelig har jeg funnet den jeg trenger. Jeg har vel egentlig drømt om henne hele livet, tenkte han etterpå.
