Kjærlighetskontrakten
I dag satt jeg ved det store spisebordet, og bordet fløt nesten over av brude- og moteblader. Side etter side bladde jeg gjennom dem, stoppet opp ved de vakreste kjolene små detaljer i blonder, forsiktige broderier, lette slør. Jeg ble sittende lenge foran bilder av kritthvite brudekjoler og prøvde å forestille meg hvordan jeg ville tatt meg ut i slike kjoler. Med ett vokste en varm følelse av forventning i brystet jeg så for meg å gå opp kirkegulvet mot min forlovede, alle øyne rettet mot meg, slekt og venner som holdt pusten i andakt…
«Nydelig…» hvisket jeg for meg selv, helt oppslukt av en fantastisk kjole med voluminøst skjørt og tynne stropper. Den så ut som noe rett ut av et eventyr silke og blonder som fanget lyset på studiobildene.
Smilet forsvant sakte fra leppene mine. Jeg sukket og la bladet fra meg, reiste meg langsomt fra stolen, og gikk mot det store speilet i stua. Jeg studerte mitt eget speilbilde. Snudde meg litt til siden, la hodet på skakke, prøvde å se meg selv gjennom andres øyne. Jeg kunne ikke la være å tenke på at bildene i bladene ofte ikke stemte med virkeligheten.
«Det blir ikke fint på meg,» sa jeg roligere, som for å forberede meg på realitetene. «Kropp som ikke passer til sånt.»
Jeg roterte litt foran speilet, forsøkte å se for meg hvordan jeg ville tatt meg ut i et ballkjole-snitt. For mitt indre øye så jeg rysjer, korsett, lag på lag og rynket straks på nesen.
«Det må bli noe enklere,» resonnerte jeg høyt, som om jeg snakket med en usynlig rådgiver. «Store skjørt utgår jeg vil bare se enda bredere ut. Men noe helt vanlig vil jeg ikke ha. Giftes gjør jeg tross alt bare én gang!»
En bølge av uro veltet gjennom meg, og jeg lot hånden gli gjennom håret. Så mange valg og drømmer, men ingenting føltes rett. Igjen lot jeg blikket gli over magasinene på bordet. Kanskje neste bilde ville gi meg svaret? Men det som kom, var bare trøtthet og forvirring.
«Må snakke med noen før jeg mister vettet av bryllupsstress,» mumlet jeg for meg selv og satte meg tungt ytterst på stolen.
Idet jeg trodde jeg var alene hjemme, smalt plutselig døra. Jeg skvatt til, hjerte slo hardt. Hvem kom nå? Bare pappa og Sindre, min forlovede, har nøkkel. Men pappa skulle være i møte hele dagen, og Sindre hadde vært av gårde på et viktig møte, hadde han sagt i morges.
Jeg listet meg stille mot trappa ned til hovedetasjen. Fra stua hadde jeg akkurat utsyn til gangen. Jeg så Sindre, med den velkjente, lett nonchalante stilen, som sparket av seg skoene og nynnet stille for seg selv.
«Sindre?» hvisket jeg forbauset. Han skulle jo vært borte.
Han pratet lavt i telefon. Kanskje jeg snart skulle listet meg vekk, men stemmen hans fikk meg til å stivne til.
«Snart, kjære Liv,» sa han med en ømhet jeg aldri hadde hørt før. Jeg frøs til. «Det er bare å vente litt til. Om en måned er bryllupet, så noen lykkelige måneder, så er kontrakten over og vi kan starte på vårt jeg lover.»
Ordene traff meg som et slag. Bryllupet vårt bare en del av et slags opplegg? Kontrakt?
Han fortsatte med den samme blandingen av forretningsstemme og avsky: «Jeg driter i hva Erling gjør etterpå. Jeg pakker sakene og reiser så snart de siste pengene står inne på kontoen.»
Tankene rullet i kaos. Alt var et spill? Min egen far? Jeg måtte høre mer.
Han la seg til rette i lenestolen og snakket videre, trygg på at han var alene. «Du aner ikke hvor mye jeg gjør for deg, Liv! Vil du ikke ha stor leilighet i sentrum, dyre klær og smykker? Halvår så er vi sammen, jeg lover.»
Da klarte jeg ikke tie lenger. Jeg løftet hodet og gikk ned trappa, støvet på beina, men målbevisst:
«Nei, det skal dere ikke for jeg vil ikke mer,» sa jeg bestemt. Han snudde seg, som stivnet, ansiktet visnet. Telefonen falt i gulvet.
«Vilde?» stammet han. «Hva… hva mener du?»
Han tok et skritt mot meg, ville gripe hånden min, men jeg trakk meg unna, ryggen rak.
«Du kalte henne Liv. Hun er ikke den ‘søsteren’ du introduserte meg for, vel?» Stemmen min var rolig, men iskald.
Sindre bleknet. Fingrene hans grep telefonautomaten hardt, som om den kunne redde ham.
«Du har misforstått… Ingen Liv. Du må ha hørt feil.»
«Slutt. Jeg hørte alt. Jeg hørte hvordan du klynget deg til henne. Det var ekkelt.»
Jeg svelget hardt, men fortsatte. Alt i meg ristet, men jeg ville ikke vise svakhet.
Han forstod han var avslørt. Ansiktet hans hardnet, og plutselig forsvant alt det vennlige. «Du skal ha sannheten?» spyttet han. «Jeg ville ALDRI sett på deg om ikke faren din hadde tilbudt avtale. Jeg skulle være kjæresten din stor gevinst, lite arbeid. Egentlig dobbel lønn.»
Stemmen hans var likegyldig, som om dette bare var en hvilken som helst hverdag. Men for meg smuldret alt.
«Alt for penger?» hvisket jeg, nesten uten pust.
Han flirte. «Du trodde vel ikke folk faller for utseendet ditt? Ta et ekstra blikk i speilet.»
Det stakk isende. Jeg måtte holde pusten for ikke å bryte sammen. Jeg klarte ikke å se annet enn falskhet i alt han noen gang hadde sagt. Alt alt var kjøpt og betalt.
«Ute. Nå.» Stemmen min var overraskende sterk. «Tingene dine sender jeg. Ute.»
Han sendte meg et langt, hardt blikk kaldt, ingen spor av anger før han forlot leiligheten med demonstrative steg. Jeg ble alene igjen i en tom, rungende stillhet.
Jeg hørte døra smelle igjen idet han forlot, og visste at hans neste tanke var hvordan han skulle møte pappa min pappa, Erling. Jeg vet så altfor godt hvor bestemt min far er han tåler ikke løgn, særlig ikke når det gjelder familien.
I mellomtiden satt jeg igjen, og fingrene fløy over mobilskjermen. Jeg trykket feil flere ganger, hjertet banket hardt. Da pappa svarte, kom ordene i et rop:
«Hvordan kunne du? Hvordan kan du gjøre dette mot meg?! Du fant ham, du betalte ham, og du lot ham spille kjæreste du spurte aldri meg!»
Sinne og sorg veltet ut i en lang, usammenhengende strøm alt presset jeg hadde båret på månedsvis.
«Aldri mer! Aldri bland deg igjen!»
Jeg trykket på avbryt, kastet mobilen på sofaen og brast ut i gråt stumt, ukontrollert. Skuldrene skalv. Akkurat der og da følte jeg meg som en liten jente igjen forlatt, såret, alene med alt det vonde.
Tårene rant ikke bare på grunn av Sindre. Gjennom årene har jeg båret en usikkerhet jeg aldri har klart å riste av meg. Jeg har stått foran speilet og sett feil overalt. «Hvis bare midjen var smalere hvis jeg hadde former som de andre…» Jeg drømte om å være som modellene på bildene, eller sånn mamma var før men det var aldri mitt speilbilde. Jeg har tenkt på kosmetiske inngrep, men selv om tanken har fristet, så har jeg aldri turt tankene har alltid gått til mamma.
Mamma, eller Cecilie, var selve symbolet på ynde i sin ungdom. Hun ønsket alltid å bli kalt Cecilie det hadde en slags klassisk klang. Hun var vakker magisk, nesten. Men alt endret seg da hun stolte på feil kirurg. Hun ville bare endre litt på nesa; det gikk riktig galt. Hun brukte formuen sin på utallige forsøk på å få tilbake sitt gamle utseende, men alt ble bare verre.
Hun ble borte for oss sluttet å gå ut, sluttet å møte blikk. Til slutt bare forsvant hun, etterlot kun en lapp til pappa: «Jeg klarer ikke mer. Unnskyld.» Og tausheten. Siden var hun borte.
Så jeg vokste opp alene med pappa, og så den gamle Cecilie på bildene. Men hun fantes ikke mer. Jo eldre jeg ble, desto større ble gapet mellom fotoene og virkeligheten. Jeg sammenlignet meg alltid, og visste at jeg aldri kunne leve opp til hennes skjønnhet.
Denne mangelen på selvtillit preget alt jeg gjorde. På skolen holdt jeg meg i bakgrunnen. På universitetet unngikk jeg å ta ordet. Gutter overså meg, og om de først viste interesse, forsvant de raskt igjen. Jeg tenkte alltid det var utseendet mitt jeg var ikke nok.
Så kom Sindre. Han la merke til meg, skrøt av smilet, latteren, hvor godt jeg lyttet. Og for første gang følte jeg meg nok. Ikke perfekt som Cecilie var før, men akseptert. Med ham trodde jeg endelig på at noen kunne bli glad i meg og jeg begynte å åpne meg opp, begynte å våge å satse.
Og nå… Knust, alt sammen. Det var aldri ekte. Hele forholdet hadde vært et betalt rollespill, manus skrevet av min egen far.
*************************
I dag, når jeg står i prøverommet foran speilet, har jeg ikke lenger det hjertebankende stresset fra før. Bryllupskjolen sitter pent over skuldrene, faller elegant nedover kroppen. Blonder på ermene fanger lyset, og jeg ser på meg selv uten å lete etter feil. I dag har jeg bestemt meg for å akseptere alt ta imot den jeg er.
En time senere går jeg opp kirkegulvet, stødig, med rak rygg og løftet blikk. Ikke med drømmende tåke, men med klarhet. Blikkene til gjestene merkes, noen nikker beundrende, andre hvisker denne bruden er ikke som alle andre.
Tankene mine vandret tilbake til samtalen med pappa for noen måneder siden:
«Pappa, jeg sier ja til forslaget fra Even,» sa jeg, rolig, blikket rettet mot ham.
Han stivnet midt i kaffekoppen. «Er du sikker, jenta mi? Dette er ikke småtteri.»
«Jeg er sikker,» svarte jeg bestemt. «Jeg orker ikke vente på en eventyrlig kjærlighet, kanskje den aldri kommer. Jeg vil ha respekt, trygghet, en god hverdag. Even kan gi meg det.»
Han prøvde seg: «Men kjærlighet, da»
Men jeg avbrøt: «Kjærlighet er flott. Men jeg vil ikke leve på vent mer. Nå vil jeg bygge mitt eget liv.»
Nå, når jeg ser på Even, venter han rolig, litt nervøs, men med varme i blikket. Ikke stormende lidenskap, men vennlighet og respekt og akkurat det trenger jeg nå.
Bryllupsforkynneren begynner sin tale. Jeg kjenner ingen tvil. Dette er ikke et eventyrbryllup. Men det er mitt valg et modent, bevisst valg.
«Kanskje Even aldri blir stormende forelsket i meg,» tenkte jeg, «men han kommer til å respektere meg, og jeg ham. Og hvem vet kanskje kjærligheten vokser etter hvert»
Jeg smilte til ham, for første gang siden alt brast, med en ekte, rolig glede. Kjærlighet er ikke alltid fyrverkeri. Av og til er det å stå stødig sammen på bakken, og bygge noe ekte derfra. Kanskje det er der vår historie begynner ikke i et eventyr, men i virkeligheten, sammen.
