Jeg gikk ut på verandaen for å ta inn klesvasken, da jeg hørte naboen i etasjen under rope på mannen min ute i oppgangen.
Det var lørdag ettermiddag. Sola skinte rett på snora med sengetøy, og lufta luktet av støv og varm asfalt. Jeg lente meg over rekkverket og så Eirik stå ved bilen sin, sammen med svigermoren min, Gerd.
Det var det merkelige.
Hun bor i en annen bydel og kommer aldri på besøk uten å ringe først.
Jeg plukket raskt inn klesklypene og gikk inn. Før jeg rakk frem til gangen, hørte jeg nøkkelen i døra.
Døra gikk opp og begge kom inn.
Gerd hadde med seg en stor stoffveske. Eirik så anspent ut, som om han håpet samtalen skulle gå fort over.
Jeg forventet ikke besøk, sa jeg.
Vi blir ikke langvarige, svarte hun, mens hun sakte tok av seg skoene og så seg omkring i gangen.
Jeg la de fuktige klesklypene på kommoden og fulgte etter dem inn i stua.
Hva er det?
Eirik så ikke på meg. Han bare satte seg ytterst på sofaen.
Gerd satte veska på bordet.
Jeg tok med noen ting fra boden, sa hun.
Hvilke ting?
Hun åpnet veska og begynte å ta ut gjenstander én etter én. Et gammelt fotoalbum. To gulnede kladdebøker. Og til slutt en liten trekasse.
Hjertet mitt sank, for jeg kjente den kassen med en gang.
Det var bestemors kiste.
Den hadde stått i vårt skap i årevis.
Hvor har du fått tak i den? spurte jeg.
Fra boden.
Men den var her.
Hun trakk på skuldrene.
Eirik satte den dit for en tid siden.
Jeg så på ham.
Hvorfor det?
Han dro hånden gjennom håret.
Jeg trodde det ikke spilte noen rolle.
Ikke noen rolle? Det er bestemors kiste.
Gerd åpnet lokket. Inni lå et gammelt armbåndsur, to brosjer og en liten sammenbrettet lapp.
Familiegreier, sa hun rolig. Det bør være hos familien.
Jeg er familie.
Hun så på meg som om jeg hadde sagt noe merkelig.
Du er kona.
Det ble stille i stua.
Fra gata hørte vi lyden av en bildør som smalt igjen.
Hva mener du egentlig? spurte jeg.
Eirik løftet endelig blikket.
Mamma mener noen av tingene bør gå til søsteren min.
Søsteren din har aldri møtt bestemora mi.
Men hun er en del av familien.
Gerd nikket langsomt.
Det er bare rettferdig.
Jeg så på klokka i kista. Bestemoren min brukte den hver dag. Jeg husket hvordan hun ga meg den en kveld på kjøkkenet, mens hun skrelte epler.
Hun sa bare én setning:
Ta vare på den, for folk glemmer lett hva som faktisk er deres.
Jeg lukket kista.
Nei.
Gerd rynket brynene.
Hva betyr nei?
Det betyr at disse tingene blir her.
Eirik sukket tungt.
Ikke lag en scene nå.
Jeg lager en scene?
Stemmen min skalv, men jeg ga meg ikke.
Du tar ting ut av hjemmet vårt uten å si fra, og jeg lager scene?
Gerd reiste seg.
Vi bare snakker sammen.
Nei. Dere har allerede bestemt dere.
Hun la hånden på kista.
Jeg tar den med meg. Vi snakker om det senere.
Akkurat da skjedde det noe inni meg.
Jeg tok kista og holdt den bak ryggen.
Ingen tar noe ut fra dette hjemmet.
Eirik reiste seg brått.
Ingrid, nå får det være nok.
Nei. Det er du som må stoppe.
Jeg så ham rett inn i øynene.
Var det du som satte kista i boden?
Han sa ingenting.
Og det var svar nok.
Gerd ristet på hodet.
Utrolig hvordan folk kan bli så utakknemlige.
Jeg satte kista tilbake i skapet og lukket døra.
Noen ganger forstår man grenser ikke når noen trår over dem, men når en annen tier og lar det skje.
Jeg ble stående midt i stua og så på dem begge.
Si meg ærlig reagerte jeg for sterkt, eller prøvde de faktisk å ta noe som aldri tilhørte dem?
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
