Hei du, nå må jeg fortelle deg noe som skjedde her om dagen. Jeg traff en dame jeg kjenner, som gikk bortover Karl Johans gate med datteren sin på halvannet år, men hun virket helt fjern la ikke merke til noe rundt seg engang. Jeg måtte rope på henne, ellers hadde hun bare gått rett forbi. Først smilte hun da hun så meg, men så gled det der likgyldige uttrykket tilbake over ansiktet hennes. Jeg spurte henne rett ut hva som foregikk, og da delte hun hele historien om hvordan ting er hjemme hos dem nå.
Hun og mannen forelsket seg ordentlig, giftet seg etter en nydelig forlovelsestid fylt med oppmerksomhet og små romantiske øyeblikk. Rett etter bryllupet bar han henne faktisk over dørstokken! De prøvde å finne ro og forståelse i hverdagen, selv de gangene de var litt uenige.
Men da datteren deres ble født, ble alt snudd på hodet. Mannen hennes fikk for alvor kjenne på det å være pappa, og det falt ham liksom ikke helt naturlig. Han jobbet hjemmefra, og alt gråt og styr med babyen føltes bare som et forstyrrende element for ham. Selv om det meste av ansvaret falt på henne, fikk til og med han kjeft iblant.
Hun hadde permisjon, og økonomien deres ble strammere det visste han å utnytte. Han trakk seg mer og mer unna alt med barnet og mente at hun fikk ta seg av det meste. Etter en stund ba han henne kutte permisjonen og komme seg tilbake i jobb, og heller sende jenta til en av besteforeldrene.
Hun prøvde å forklare at besteforeldrene ikke hadde helse eller kapasitet til å passe en så liten unge, men han mente bare at familien trengte flere kroner inn på kontoen. Han sjekket ut alle muligheter, sånn at han slapp å være hjemme med barnet selv til og med vurderte han å sende henne i barnehage på fulltid. Samtidig sluttet han å gi kona penger til mat og nødvendigheter, for han var overbevist om at hun brukte pengene for løst på unødvendige ting. Nå gjør han alle innkjøpene selv.
Så hun har begynt å komme seg mer ut, ta med datteren i Frognerparken eller bort til lekeplassen, bare for å slippe å være så mye hjemme med ham.
Hun spurte meg, helt fortvilet, hva hun skulle gjøre, men jeg klarte ikke gi henne noe ordentlig råd. Skulle hun bare skille seg? Hun klarer rett og slett ikke å vurdere det hun er for glad i ham, på tross av alle feilene hans, og er så knyttet til ham. Dessuten vil hun ikke rive i stykker familien, og ønsker bare at datteren skal få vokse opp med begge foreldrene. Hun er også så lei av alltid å høre at det er hennes skyld at det er trangt økonomisk, enda hun faktisk ikke kan noe for det.
Da vi skilte lag, klarte jeg bare å mumle noen sånne selvfølgeligheter som «vær sterk», «det ordner seg» og «ting finner en vei». Jeg håper virkelig, virkelig at det faktisk gjør detSenere den kvelden satt jeg lenge og tenkte på henne og den lille jenta i Frognerparken. Jeg klarte ikke å riste av meg ansiktet hennes det blandet seg stadig med bildene av folk jeg har kjent, historier jeg har hørt før, og kanskje til og med hverdagsbekymringer jeg selv har båret. Jeg kjente på en trang etter å ringe henne, fortelle henne at hun ikke burde være alene om alt dette. At det finnes midt i kaoset fortsatt små lommer av mot, og kanskje, kanskje, står det noen der ute klare til å ta imot. Kanskje er det nok å bare sette seg på en benk med noen som forstår, og drømme om at det neste steget ikke trenger å være så skummelt.
Og med det kjente jeg plutselig en slags ømhet, ikke bare for henne, men for alle dem som hver dag balanserer på slike usynlige liner, som gjør sitt beste selv når ingen ser. Det slo meg det finnes ingen oppskrift på riktig familie, ingen perfekte valg, og kanskje er det i små valg, i å møte hverandre på gaten, støtte med et blikk eller en hånd, at vi faktisk kan bære hverandre litt lenger.
Neste dag gikk jeg en omvei forbi den samme lekeplassen. Jeg så henne igjen denne gangen vekslet vi et langt blikk, og så smilte hun først. Og jeg skjønte at alt ikke var løst, kanskje ville det aldri bli helt enkelt, men akkurat der, i den lille forbindelsen mellom oss, var det et håp om at vi aldri helt slipper hverandre. Det får være nok i morgen også.
