Da jeg gikk ombord på flyet, oppdaget jeg raskt at noen allerede satt på plassene våre.
Kona mi og jeg skulle besøke slekt i Stavanger. Vi kjøpte to billetter til flyet, og jeg hadde sørget for at det var et ledig vindussete. Man er da ikke født bak en låvedør!
I flyet, som har tre seterader, hadde jeg altså plukket plasser slik at vi fikk sitte sammen, med vinduet innen rekkevidde ingen grunn til å kikke på midtgangen mer enn nødvendig.
Da vi kom frem til radene våre, satt det altså allerede folk der trivelig nok! Jeg dro fram billetten for å dobbeltsjekke; joda, stemte det setene var våre. På mitt sete satt en dame og på det til kona mi satt hennes fem år gamle sønn, dyp konsentrert med en flyvertinnemeny.
Hun så ut som hun hadde slått leir, og jeg trodde først hun hadde lest feil på billetten.
Unnskyld, dere sitter på plassene våre, sa jeg litt forsiktig som nordmenn flest.
Damen reagerte ikke. Da kona mi også prøvde, snudde hun seg mot oss med et smil som egentlig ikke var et smil:
Sønnen min ville gjerne sitte ved vinduet. Førstemann til mølla! Vi har ingen planer om å bytte, dere får ta de ledige midtplassene.
Beklager, men vi har spesifikt kjøpt disse plassene, svarte jeg. Kan dere vennligst flytte dere? Vi kan klart ha denne diskusjonen uten NRK på nakken.
Barnet mitt blir jo sint hvis jeg flytter på ham nå. Har dere aldri hatt småbarn selv? Dere er voksne folk.
Vel, i stedet for å lage en scene, valgte vi å involvere flyverten aka den egentlige sjefen på flyet. Og vips, etter en kort samtale, måtte madammen og sønnen pent labbe til sine riktige plasser.
Jeg må bare lure på hvis hun absolutt ville ha vindussete til ungen, hvorfor ikke bare kjøpe det med en gang? Folk og deres latskap!
Heldigvis var flyverten effektiv, så det ble aldri et ekte SAS-drama. De andre passasjerene nikket støttende, og jeg slapp overskriften «Nordmann mistet hodet over setetvist».
Det jeg aldri helt forstår, er hvorfor folk med barn tror de kan gjøre som de vil. Vi har da også barn, men vi kaster oss ikke foran noen i kø eller tar plasser vi ikke skal ha.
Resten av turen gikk i ro og mak, og forhåpentligvis har nevnte dame lært leksen: neste gang kjøp billettene på forhånd, og ikke lag så mye surr for oss andre. Kanskje vi til og med får medvind over Hardangervidda neste gang!
