Ektemann for helgen
Karbonaden lå midt på tallerkenen. Anders stirret på den og kjente magen rumle svakt av sult.
Signe, jeg tar litt brødskive, går det bra? Jeg er sulten.
Anders, middagen er klar om tjue minutter. Hvis du spiser nå, mister du appetitten. Potetene er ferdig kvart over syv, kyllingen er klar sju og tjue.
Jeg skal bare ta én skive.
Du klarer da å vente litt? Jeg har beregnet alt. Om du spiser nå, spiser du mindre til middag.
Anders sukket og satte seg ved bordet. Signe stod ved kjøleskapet og flyttet varene fra handleposene på plass. Hver pakke fikk sin faste plass. Melken på midterste hylle til høyre, osten nede til venstre, yoghurt etter dato de som går ut først står lengst foran.
Kan jeg i hvert fall helle meg en kopp te?
Ja, men bare én teskje sukker.
Signe, jeg er da en voksen mann.
Du ligger an til å få diabetes. Faren din hadde det, bestefaren også. Bare én skje.
Anders rakte etter tekanne, men Signe kom bort, tok koppen hans, helte opp teen, målte opp en liten skje sukker og satte koppen foran ham.
Der, drikk.
Han så på koppen, så på ryggen hennes der hun fortsatt var vendt mot kjøleskapet. Så drakk han en slurk. Teen var altfor svak, og nesten uten sukker. Han sa ingenting.
Utenfor var det allerede mørkt. Oktober i Oslo blir fort mørk, og i blokka på Bjerke der husene står tett, var mørket ekstra tidlig. Lyktestolpene kastet gult lys over parkeringsplassen. Bilene stod som de brukte. Alt var som det alltid hadde vært.
De var femtisju og femtifem år gamle. De hadde bodd sammen i tretti år. Leiligheten var like ren som et operasjonsrom, og like stille som et lesesal.
***
Lørdagen i huset begynte presis klokken åtte. Ikke fordi de ikke ville sove lenger, men fordi listen over dagens gjøremål måtte starte akkurat da. Signe satt opp listen fredag kveld, med stødig skrift i den rutete notatboken.
Kl. 08.00 Frokost.
Kl. 08.30 Vask av kjøkken og gang.
Kl. 10.00 Handlerunde. Coop Extra på Kaldbakken, husholdningsvarer separat.
Kl. 12.00 Lunsj.
Kl. 13.00 Pause en time hvile.
Kl. 14.00 Besøk hos tante Åse.
Kl. 17.00 Hjemme igjen.
Kl. 17.30 Middag.
Kl. 18.30 TV/lese bok.
Kl. 22.00 Natta.
Anders kunne denne planen utenat. Han hadde ikke engang lest den på mange år. Ting ble aldri forandret bare navnet på butikken eller tidspunktet for å besøke slekt ble justert.
Han vasket gulvet i gangen og dyttet moppen frem og tilbake. Tankene gled til fiske det var lenge siden sist. Minimum åtte år siden. Da dro han med Rune fra jobben, ut til Mjøsa. Tre små abbor og en mort fikk de, satt ved vannet til det ble mørkt, kokte fiskesuppe rett på bålet i en blikkboks. Rune fortalte vitser, de lo så høyt at endene fløy fra vannet.
Han kom sent hjem den kvelden, godt over midnatt. Signe var våken.
Vet du hvor sent det er blitt?
Ja, Signe. Vi ble sittende litt for lenge.
Jeg ringte deg åtte ganger. Middagen står i kjøleskapet. Den er ikke den samme lenger.
Unnskyld.
Vet du hvor bekymret jeg var?
Unnskyld.
Han reiste ikke på fisketur igjen. Ikke fordi hun forbød det. Det bare ble sånn. Det ble alltid viktigere ting småjobber, besøk, noe som måtte fikses. Til slutt sluttet han å foreslå.
Anders, klemmer du oppvaskkluten nok? Ikke for tørr, da blir det striper på gulvet.
Han klemte, akkurat slik hun sa. Gulvene skinte. Signe var stolt av leiligheten sin. Hun sa en gang til venninna på telefon: «Hos meg kan du spise av gulvet.» Anders hørte henne gjennom veggen og tenkte at det var det siste han ville gjøre, uansett hvor rent det virket.
Handleturen gikk etter planen. Lunsjen også. Tante Åse serverte potetkaker som var litt svarte i bunnen. Signe påpekte det forsiktig, men høyt nok: «Åse, ovnen din må varme veldig ujevnt om dagen.» Anders spiste tre kaker og tenkte at de var gode nettopp fordi de var litt svarte.
De kom hjem ti minutter for tidlig. Signe satte over vannkokeren og tok frem ostekake hun hadde laget tidlig på morgenen. Den lå delt i seks, akkurat like store biter.
Anders satt og så på ostekaken, plutselig kom det en stille uro over ham. Ikke for ostekakens skyld. Bare fordi han visste nøyaktig hvordan søndagen ville bli. Og mandagen. Og uken etter.
Han drakk urtete, spiste kake og satte seg foran tv-en.
***
Støvsugeren streiket en onsdag kveld, den bare gav opp og sluttet å suge. Anders skrudde den fra hverandre på kjøkkenbordet. Det var filteret som var tett, og børsten satt løst ganske enkelt å fikse. Han hadde tross alt jobbet som tekniker på Oslo Mekaniske Verksted i over tjue år.
Signe kom inn.
Hva gjør du?
Fikser støvsugeren. Filteret er tett, børsteholderen er knekt.
Bestill heller en reparatør. Det blir bare dyrere om du roter det til.
Jeg ordner det, dette er ingenting.
Sist du skrev «jeg fikser», ble strykejernet helt ødelagt. Andre gang varmet det bare på den ene siden.
Dette er faktisk ganske elementært, Signe.
Du er tekniker på et verksted, ikke elektriker eller hvitevare-reparatør.
Noe løsnet inni ham, tregt som en stein som plutselig ruller etter å ha ligget lenge. Han så på hendene sine, på den åpne støvsugeren, på Signe sin rolige mine.
Jeg ordner dette.
Anders!
Jeg. Ordner. Det.
Hun så forbauset ut. Så irritert. Gikk, og kom ikke tilbake.
Det tok tre kvarter. Støvsugeren virket igjen, bedre enn før filteret var rent nå. Anders ryddet, satte maskinen sammen og prøvde den. Lyden var jevn og kraftig.
Signe så over på ham da hun gikk forbi. Nikket kort, sa ikke noe.
Han merket at han ventet på et «bra gjort».
***
Han fant lappen på lyktestolpen utenfor T-banestasjonen. «Reparasjon av eldre apparater, malestativ, og annet utstyr». Adresse og telefonnummer. Hans gamle platespiller, Tandberg fra 70-tallet, sto i gangen og hadde ikke virket på tre år. Signe hadde foreslått å kaste den flere ganger. Han svarte alltid «senere» og satte den på plass igjen.
Han kjøpte spilleren før bryllupet, med penger faren bidro med. Da han bodde på Kringsjå studentby, stod platene på rad og rekke i vinduskarmen. Da Signe flyttet inn, pakket hun platene i en eske og satte i boden: «De samler bare støv». Han åpnet boden innimellom, bare for å forsikre seg om at platene fortsatt var der.
Telefonen svarte aldri. Anders bestemte seg for å gå på adressen. Det var i Schouskvartalet, i en gammel bygård med slitt fasade og tunge tredører. Tredje etasje.
Han ringte på. Det tok tid før noen åpnet. Han hørte skritt, noe skramlet, og døren gikk opp.
En kvinne, omtrent på alder med ham selv, stod i et bredt linklede, flekket av maling. Håret hennes var satt opp, noen lokker hang ned over kinnet, og et grønt malingsmerke var synlig på høyre side.
Hei, du kommer for annonse?
Ja, jeg har hørt det kan repareres her…
Ja, kom inn! Jeg er Valborg. Pass på malestativet i gangen, ikke snuble.
Han gikk inn og stanset et øyeblikk.
Det minnet ham om studentlivet på 80-tallet, da han besøkte arkitekturstudenter. Malerier sto langs veggene. Noen påbegynte, noen overmalte flere ganger. På vinduskarmen stod glass med pensler, tuber lå overalt. Avispapir på gulvet, full av malingsflekker. En rødbrun katt satt på sofaen og så på ham med majestetisk ro.
Det luktet olje, maling, kaffe og noe mer livet?
Beklager rotet, sa Valborg, jeg har vært i gang med arbeidet i hele dag.
Det går fint, svarte han ærlig, overrasket over hvor oppriktig det føltes.
Hva har du med?
Platespiller, Tandberg. Vil ikke gå rundt. Jeg åpnet, men tror det er motoren.
Jeg kjenner dem. Sjekket du fuktige kontakter? Kan bli irr.
Jeg har prøvd. Tror det sitter dypere.
Valborg så tankefull ut.
Har du den med nå?
Nei, ville bare høre først. Telefonen din svarte ikke.
Jeg mister den bestandig, fant den først i går under sofaen. Ta med platespilleren, så ser jeg på det. Forresten, kunne du hjulpet meg litt nå? Da fikser jeg din med avslag.
***
Malestativet, et gammelt bjørkestativ, stod ved vinduet. Holdearmen hadde sluppet. Valborg pekte.
Se her, bolten forsvant, jeg erstattet med en skrue, men den er for tynn og sklir.
Anders bøyde seg, så på det. Ba om skrutrekker, Valborg kom tilbake med tre forskjellige. Han tok den rette, fjernet skruen, ba om el-teip, la på noen lag, skrudde fast. Nå sto stativet stødig.
Dette holder bare midlertidig, dere trenger en M6-bolt. Og helst mutter.
M6? Jeg må skrive ned. Hun tok en pensel, dyppet i svart maling og skrev på avispapiret: «M6-bolt m/t mutter».
Anders lo, overrasket over hvor lett det føltes.
Du glemmer det når papiret kastes.
Nei, nei. Den skal på kjøleskapet. Kom og drikk te, jeg har noen piroger fra i går med kål.
Han holdt på å takke nei. At hjemme er det vel ettermiddag, Signe…
Jeg sier ja, svarte han.
***
Valborgs kjøkken var lite, med vindu mot bakgården, og i vinduskarmen sto det urter i gamle krus. Pirogene lå på et fat ingen servietter, bare i en haug, noen veltet.
Anders tok én. Den var ikke fersk, litt fuktig på toppen, og helt nydelig. Kålen var blandet med egg og løk akkurat slik moren hans gjorde det.
Veldig godt, sa han.
Mener du det? Jeg lærte det av datteren min før hun flyttet til Bergen for å studere kunsthistorie. Hun er 22, veldig alvorlig, ikke som meg.
Har du bodd her lenge?
Tjuefem år. Var gift før, men vi skilte oss i fjor. Nå bor jeg med katten, han heter Sigurd.
Sigurd hørte navnet sitt, strakte seg på sofaen og la seg ned igjen.
Var det vondt å skille seg?
Ja, først. Men så lærte jeg… det er som å gå lenge i dårlige sko. Når du tar dem av, innser du hvor såre føttene egentlig er. Sånn var det for oss.
Anders så ut av vinduet der et digert løvtre hang nakne greiner, noen få gule blad igjen.
Er du ingeniør? spurte Valborg.
Ja, på Oslo Mekaniske. Var giret på mekanikk før, mest som hobby. Fisket også mye.
Fiske! Fortell, da.
Han stusset, for om han snakket om det hjemme, skiftet Signe alltid tema: «Sitte og vente på napp, det er ikke spennende». Nå satt Valborg og lyttet.
Om sommeren dro jeg og far tidlig før soloppgang. Den stillheten på vannet. Man kunne høre en fisk plumpe mot sivet.
Hun hvilte ansiktet i hånden og lyttet.
Med Rune dro jeg engang til Mjøsa, fikk en diger mort, vi trodde det var en rot først…
Han fortsatte å fortelle, tiden forsvant. Han oppdaget at klokken var ni da han så på mobilen.
Oi, jeg må dra.
Selvfølgelig. Takk for boltfiksen. Og for at du fortalte om fisketuren.
Fisketuren?
Ja, det var som å være der.
Han gikk mot T-banen og tenkte på hvor lenge siden sist noen bare hadde lyttet til ham.
***
Signe satt ved kjøkkenbordet da han kom inn. Kald middag under et fat. Blikket hennes var det samme som det alltid var før lange samtaler.
Hvor har du vært?
Jeg var innom for å høre om platespilleren. Hun som kunne hjelpe trengte også hjelp med et malestativ, jeg ble litt for lenge.
Du ga ikke beskjed.
Jeg regnet ikke med å bli så lenge, unnskyld.
Jeg ventet deg til syv. Middagen har jeg varmet to ganger. Nå er den tørr.
Anders så på maten, og henne.
Unnskyld for middagen.
Det handler ikke om mat. Vi har tross alt avtaler, Anders. Kan ikke bare forsvinne.
Jeg skjønner. Jeg tenkte ikke på det.
Du tenker aldri på sånt. Som forrige tirsdag jeg skrev «lettmelk», du kom hjem med helmelk. Jeg måtte kaste den.
Han hengte jakken opp. Hendene var rolige, men inni ham strammet det seg, som en spent fjær.
Jeg spiste forresten hos henne. Piroger.
Piroger.
Ja.
Anders, du gikk for å se på Tandberg-spilleren og kom hjem klokka ni med piroger. Hører du selv hvordan det høres ut?
Jeg hjalp bare. Hun bor alene.
Hvem?
Hun heter Valborg. 54 år, lærer på kulturskolen. Skilt.
Du kan alt om henne, ser jeg.
Vi pratet over te.
Signe satte restene i kjøleskapet med raske bevegelser.
Varm opp selv hvis du vil ha. Jeg går og legger meg.
Hun gikk. Anders satt alene, det regnet mot ruta. Regn kommer heller ikke til fast tid.
***
Det skjedde flere ganger. Han tok med platespilleren, Valborg fikset den. De drakk te, han kom til og med med kake én gang, kjøpt på Baker Hansen. Hun hadde kjøpt feil bolt, han lo, hun lo, han fikset det. Han nevnte ikke alltid disse turene for Signe lenger svarte bare kort om hun spurte.
En kveld var han sen igjen. Han og Valborg satt og så i en bok med bilder av Edvard Munch. Hun fortalte om hvordan Munch brukte lyset, og plutselig var det sent. Han undret seg over at malerkunst kunne være så spennende.
Signe ventet.
Karbonadene…
Signe, hør på meg.
Hun så på ham bekymret, ikke irritert.
Hva skjer, Anders?
Ingenting. Jeg hjelper en venninne, vi snakker sammen, jeg trives.
Trives.
Ja.
Anders, vi har vært sammen i tretti år. Jeg ordner hus, helse, regnskapet jeg legger alt til rette for oss.
Jeg vet, Signe.
Og likevel drar du til en maler?
Han manglet svar. Kanskje visste han det, men kunne ikke si det uten å såre henne.
***
Han pakket bagen fredag kveld. To skjorter, barberhøvel, en bok han hadde villet lese om igjen. Signe stod i døren.
Hvor skal du?
Jeg trenger å være alene. Tenke.
Det her er dumt, Anders.
Kanskje. Men jeg drar.
Til henne?
For å tenke.
Anders!
Han lukket bagen. Signe stod med armene i kors, morgenkåpen var like alltid strøken. Ansiktet hennes var forvirret, som om alle verktøyene hun pleide å bruke bare sluttet å virke.
Jeg ringer deg, sa han.
Så gikk han.
***
Valborg spurte ikke mye da han ringte og lurte på om han kunne bo noen dager hos henne. «Selvfølgelig, sofaen er ledig.» Ikke mer.
Han sov på sofaen mellom lerret og pensler. Sigurd kom om natta og la seg mellom føttene hans. Om morgenen kokte Valborg kaffe i liten kjele med kardemomme. De snakket ikke om det viktige, men om været, om blomsten Sigurd hadde spist, om dagens planer.
Signe ringte. Oftere i starten, deretter sjeldnere. Anders svarte ikke alltid, men når han svarte, hørte han det sammenbitte i stemmen hennes:
Anders, har du tatt blodtrykksmedisinen?
Har den.
Tok du med varmere jakke? Det blir kaldt til uka.
Jeg tok med.
Ikke glem legetimen din på fredag. Klokka fire. Jeg bestilte allerede før jul.
Skal huske det.
Kan du ikke komme hjem, Anders? Hva mangler du?
Han tidde et øyeblikk.
Jeg ringer deg igjen, Signe.
Senere kom det sms fra venninna hennes: «Anders, har dere klikket? Signe er knust.» Etterpå ringte sjefen hans. Signe hadde tydeligvis varslet alle. Som alltid når ting kom ut av hennes kontroll.
En kveld spurte Valborg:
Hvordan har du det egentlig?
Rart. Litt skremmende.
Forstår det.
I dag tidlig tok jeg på en mørkeblå skjorte. Ikke hvit, ikke grå. Så slo det meg: jeg har ikke valgt skjorte selv på over tjue år.
Hun la frem klær?
På kvelden. Jeg bare tok det som lå.
Valborg sa ingenting.
Signe elsker meg på sin måte. Men jeg har forsvunnet i hennes rutiner.
Jeg skjønner, svarte Valborg stille.
***
Signe kom søndag. Hun hadde skaffet adressen. Han åpnet, og et øyeblikk stod de bare der.
Kan jeg komme inn?
Han slapp henne inn. Hun gransket gangen. Valborgs fargerike sko, et gammelt tørkle på knaggen, malerier i stua. Valborg kom ut fra kjøkkenet. De så på hverandre.
Hei, sa Signe.
Hei, svarte Valborg lavt.
Signe vendte seg til Anders.
Går det bra med deg?
Det går bra.
Tar du medisinen?
Signe…
Jeg bare spør.
I døra til kjøkkenet stod Anders og skjærte agurk i skjeive biter. Signe stivnet.
Signe, du skulle ikke ha kommet.
Anders, jeg har brukt hele mitt liv på deg, på oss. Du skjønner vel hvorfor jeg passer sånn på deg?
Jeg vet det.
Hvorfor da?
Valborg sa stille fra døråpningen:
Beklager, kan jeg si en ting? Ikke som fiende, bare som en utenforstående.
Værsågod, sa Signe.
Omsorg er å gi andre det godt med deg. La dem puste. Hvis noen sliter med å puste rundt deg, da er det kanskje ikke omsorg lenger. Signe, det føltes ikke som du lot ham puste.
Signe ble taus.
Du vet ikke hvordan vi har hatt det, sa hun omsider.
Nei, men det er ikke sikkert du vet det helt selv heller.
Anders tok Signe for hånden, hun trakk den ikke til seg.
Signe, jeg søker om skilsmisse. Ikke fordi jeg ikke bryr meg. Men jeg klarer ikke mer.
Hun så på den løse hånden deres, slapp den så stille. Tok vesken, rak ryggen alltid rank og gikk.
Ikke glem medisinene. De ligger i øverste blå boks.
Døren gled igjen.
***
Skilsmissen tok et halvt år. Hun beholdt leiligheten, han flyttet til et rom i samme strøk. Litt morsomt, litt pinlig men det bare ble slik.
Ting endret seg langsomt, som restaurering av et gammelt hus. Små skritt, ingen store dramaer.
Anders handlet brød på impuls, ikke den «rette» sorten. Noen ganger spiste han middag stående rett fra kjøleskapet. Han la seg ikke klokka ti, hvis han ville se film til over midnatt, gjorde han det. Ett av de første nettene satt han oppe til ett og så en gammel norsk film fra sekstitallet. Han følte seg som en unge på ferie.
Med Valborg gikk det rolig og sakte. De visste begge at de likte hverandre, men ville ikke forhaste noe.
Om våren dro de på fisketur sammen for første gang. Anders lånte stenger, og de tok Valborgs gamle røde Toyota ut til et lite tjern ved Hurdal. Valborg hadde aldri fisket før.
De satt ved vannet. Morgendisen drev fremdeles over vannflaten, og Anders oppdaget at han hadde glemt termosen hjemme da han lette i sekken.
Ingen termos, kjære deg, sa han.
Så får vi nøye oss med tåken, sa Valborg og pekte: Se, den er helt rosa mot lyset.
Han løftet blikket. Tåken lå lavt, solen krøp bak ospetrærne.
For et stille øyeblikk, ja.
Han fikk på kroken en liten abbor. Valborg hvinte, lo da den spratt i hånden hans.
Slipp den ut! Den er altfor liten.
Han slapp den. De kom hjem uten fisk, begge sølete etter å ha sklidd i strandkanten men lo så lenge at svanene forsvant.
Jakkeermet hans var dekket av leire.
Pytt, sa Valborg. For en fin morgen.
Han så på henne, på ermet, på håret løst under lua, latteren, og tenkte: Dette er å leve. Ikke rutiner og skjema, men leirete jakker og rosa morgen.
***
De giftet seg om høsten, halvannet år etter. Lite bryllup noen få venner, Rune fra jobben, Valborgs venninne, og Sigurd, som stilte seg til på vinduskarmen og overså det hele.
Livet ble fargerikt, rotete, ekte. Valborg brukte opp pengene på lerret og oljemaling, og glemte brød. Anders brukte hele kvelden på å demontere en gammel radio fra loppemarked, så delene dekket hele kjøkkenet. Hun mistet nøkler annenhver dag. Han glemte å stenge springen.
De kunne krangle ordentlig om penger, om at hennes pensler tørket inn, om at hans skrutrekkere lå igjen på unormale steder. Hun fant en skiftenøkkel i fryseren én gang. Han ante ikke hvordan den havnet der.
Men når de var ferdige med å krangle, var det ingen lister med gamle feil. Ingen lot det hope seg opp. Noen satte på tevann. Og så kom den andre også ut på kjøkkenet. Da var ting glemt, og de drakk kaffe sammen.
***
Signe fikk vite om giftermålet via venninnen sin. Hun holdt lenge på de gamle vanene. Leiligheten var alltid skinnende ren. Middagen til rett tid. Kontorjobben på regnskapskontoret gikk som før.
Men om kvelden var alt for stille. Hun oppdaget at hun fortsatt satte frem to kopper te, så måtte hun sette den ene bort. Det gjorde uventet vondt.
På jobb kalte sjefen henne inn.
Signe, alt riktig?
Klart.
Du har vært stille og fjern i to måneder nå. Er det problemer hjemme?
Han har dratt.
Jeg ser det egentlig. Jeg har vært gjennom det selv.
Signe ville si hun ikke trengte råd, men tidde.
***
Hun bestilte tid hos psykolog på Grünerløkka etter hvert. Den kvinnelige psykologen lot henne tie mest de første timene. Etter fire uker spurte hun:
Signe, når var du redd for deg selv sist ikke for ham?
Lang pause.
Da han pakket kofferten. Da visste jeg at jeg ikke kunne stoppe det. At kontrollen var borte.
Hvorfor er kontroll så viktig?
Lang tomhet. Snø falt stille utenfor.
Fordi alt faller fra hverandre uten. Mor sa alltid: «Signe, du må holde alt sammen, ellers stikker mannen din.» Slik levde hun. Men pappa dro likevel.
Stillheten føltes varm, ikke ensom.
Så du prøvde å ikke miste ham ved å holde fast, koste hva det koste vil.
Ja.
Og hva lærte du?
At holder du for hardt, mister du likevel.
Å si det var ekkelt, men gjorde likevel godt.
***
På initiativ fra venninna gikk Signe på kunstutstilling på Litteraturhuset en søndag. Hun kunne lite om maleri, men ble fascinert av akvarellene, lyset, de hvite flatene.
En mann på hennes alder stod ved siden av. Han bøyde seg frem til landskapet hun så på.
Ser du lyset øverst? Kunstneren har latt den biten være ren, derfor ser alt lettere ut.
Jeg tenkte ikke på det før du sa det.
Mange ser det ikke. Jeg heter Terje.
Signe.
Han var litt klossete. Idet de gikk ut, hektet han jakken fast i dørhåndtaket, og glidelåsen ville ikke igjen.
Signe tok jakken, ordnet glidelåsen raskt.
Der.
Tusen takk. Jeg har slitt med den i en måned.
Du bør kjøpe ny jakke.
Jeg utsetter alltid sånt, hater butikker.
De ble stående, litt klein stillhet, men vennlig. Han sa han var gitarlærer på kulturskolen, og han gikk ofte på slike utstillinger.
Jeg er her neste søndag også. Hyggelig å se deg da.
Hun nikket ikke, men hun kom neste søndag.
***
Med Terje var alt annerledes. Han var enkemann, kona døde tre år tidligere. Han levde alene, drakk mye te, spilte gitar, glemte datoer, kunne drømme seg bort over småting som hvordan løvtrærne i gamle gårder vokste så skjevt.
Signe forsøkte først å organisere ham. Råd om innkjøp av almanakk, ordne kjøkkenet, hun begynte å flytte på glass i skapet.
Han tok henne mykt i hånden.
Signe, jeg finner tingene mine best der jeg vil ha dem.
Hun stoppet. Han var ikke irritert, bare fast og vennlig.
Unnskyld gammel vane.
Ikke dum vane. Bare min kjøkkenlogistikk.
Hun lot glassene stå. Første gang hun hadde gjort det frivillig på flere tiår. Senere tok hun seg i å prøve å ordne og rydde, men stanset seg. Ikke alltid, men stadig oftere.
Psykologen sa en gang:
Du kan ikke kontrollere andre. Bare deg selv. Det er faktisk mer spennende.
Det måtte hun tenke lenge på.
Og Signe begynte å bake. Hun hadde alltid holdt seg til oppskrift, men nå lot hun seg inspirere av venninnen: «Sleng på kanel etter smak!» Hun visste knapt hva «etter smak» betød uten vekt. Hun tok for mye. Kaken smakte litt brent, men duftet så nydelig at hun spiste halve rett fra stekeplata.
Du har begynt å bake? spurte venninna.
Jeg prøver. Det blir ikke alltid pent, men det er gøy.
Venninna så vurderende på henne.
Du har forandret deg.
Kanskje.
Til det bedre.
Signe svarte ikke, men ute på gata merket hun at hun smilte bare til høstkvelden, uten grunn.
***
To år etter traff hun Anders igjen. Helt tilfeldig, i Frognerparken. Han og Valborg gikk arm i arm, lo. Signe satt på benken og ventet på Terje, som var i kiosken og kjøpte kaffe.
Først så hun Anders. Han så henne. Han gikk mot henne.
Signe. Hei.
Hei, Anders.
Valborg bøyde unna for dem. Alt i den bevegelsen var vennlig.
Du ser godt ut, sa han, og mente det. Hun visste det var sant hun hadde forandret seg.
Takk. Du også.
Oktober var stille, løvet lå i gule dyner.
Hvordan har du det? spurte hun.
Bra. Vi drar på biltur om en måned, bare på måfå. Ser hvor vi ender.
Har dere bestemt hvor?
Nei. Det er det som er så gøy.
Hun gløttet på Valborg som lo til et fugletre.
Og du?
Jeg har det bra. Jeg baker det høres kanskje rart ut.
Nei.
Det blir ikke alltid pent. Sist sprakk hele kaka, men den smakte godt. Jeg prøver å ikke rette på alt hele tida lenger.
Anders så på henne.
Ikke lett for deg.
Nei. Men… det er spennende.
Terje syntes med to kopper kaffe og et papirposefulgt bakverk.
Signe! De hadde horn, jeg tok med både valmuefrø og kanel, visste ikke hva du liker best.
Hun lo høyt og hjertelig.
Anders så det.
Du ler, sa han. Og nikket.
Hun nikket også. Valborg kom, vinket kort sagt, alt var vennlig mellom dem. De tok farvel, rolig, ingen bitterhet.
Anders og Valborg gikk videre under trærne. Han sa noe som fikk henne til å le og ta ham under armen.
Terje ga henne begge hornene.
Velg selv.
Hun tok kanelhornet. Det var varmt, og smuldret litt.
Parken bruste av løv. Langt borte lekte barn. Skyene over Oslo gikk i sakte fart.
Signe satt på benken, spiste varmt horn og tenkte: Jeg kunne gått glipp av dette. Gikk han ikke, hadde jeg aldri lært å elske ikke bare styre.
Terje satte seg tett inntil, fant et horn med valmuefrø og gryntet idet han oppdaget han ikke likte det.
Vil du ha?
Hun tok det.
Jeg vil.
