En kvinne på femtiseks år merket at hun begynte å eldes. Det var egentlig ikke så merkelig det er helt normalt, tiden går for oss alle. Men for henne føltes det som aldringen smøg seg inn altfor fort, som om noen usynlig stjal ungdom og skjønnhet fra henne hver dag og malte furer med eldgamle koster over ansiktet.
For ikke så lenge siden hadde hun sett så flott ut! Hver dag, i all slags vær, satt en gammel mann på benken nede i gårdsplassen utenfor blokka. Han tok alltid av seg lua eller den varme pelsluen og hilste henne galant. Hans ord var faste, som en trøst i hverdagen: “Så fin du ser ut! For en vakker kvinne du er!”
Når hun hastet forbi ham på vei til jobben, kjente hun smilet komme av seg selv. Hele dagen fikk hun hyggelige kommentarer, folk som satte pris på hennes nærvær. Hun hadde virkelig beholdt gløden.
Men plutselig, en dag, innså hun at hun ikke hadde sett den gamle mannen på lenge. Benken sto tom. Hun spurte naboene, og fikk vite at han var blitt sendt til sykehjem. Familien hans bodde i andre byer, han var nitti år gammel og trengte tilsyn og behandling.
Tankene på alder trådte i bakgrunnen. Hun kunne ikke la være å tenke på den gamle mannen hans navn var Bjarne Haugland, hadde hun nå fått vite. Hun fant ut hvor han hadde kommet, kjøpte med seg litt små konfekt og bestemte seg for å besøke ham søndag formiddag på sykehjemmet.
Hun fant Bjarne der, sittende i en myk stol, mett og fornøyd mens han spiste semulegrøt med smør. Han så henne, smilte bredt og sa med varmt gjensyn: “Så godt å se deg igjen! Du ser jo helt fantastisk ut! For en vakker kvinne du er!”
Flere av de eldre samlet seg rundt henne, kom med gode ord og varme blikk, skrøt av henne. Og hjemme, etter besøket, så hun seg i speilet: kinnene var rosenrøde, øynene glitret, håret hadde fått ungdommens krøller og fylde, rynkene så nesten ut til å ha glattet seg ut. Hun så faktisk yngre ut. Det var nesten et lite mirakel.
Hun begynte å reise til sykehjemmet hver søndag. Ikke for å jage etter ungdom, men fordi hun fikk det så godt. Hun hjalp til, ledet dans for de eldre, satte farge på hverdagen deres. Det føltes meningsfullt å glede noen andre. Flere behandlet henne som en datter eller et barnebarn, med hjertelighet, og sa igjen: “Så flott du ser ut!” og mente det.
Andre mennesker kan være speil, ikke vanlige speil, men magiske. Noen mennesker får deg til å blomstre, gir deg letthet og styrke. Andre kan klemme livet flat, gjøre deg vissen og svak.
Vi må ta vare på slike magiske speil, de varme, oppriktige menneskene som gir av hjertet. Vi må passe på de gamle blant oss. Så lenge de finnes, finnes også våre røtter, og vi kan få bety noe for andre. Slik tenkte kvinnen som hadde fått både skjønnhet og ungdom tilbake. Og det hadde hun så rett i.
