En kvinne på femtiseks år begynte å merke alderens spor. Det er ingenting rart ved det, tenkte hun, det er helt naturlig. Tiden var kommet.
Men kvinnen ble oppriktig forferdet hver gang hun så seg i speilet. Aldringen gikk så fort, som om noen hver dag stjal en bit av ungdom og skjønnhet, sminket henne med tidens rynker. For bare litt siden hadde hun sett så frisk ut! Den gamle mannen som alltid satt på benken nede i bakgården, uansett vær, han pleide alltid å rope etter henne med et blidt smil: “Så flott du ser ut! For en vakker jente du er!”
Hver morgen hun passerte, løftet han høflig på den gamle filthatten eller den varme lue av saueskinn. Og med det samme sa han nok en gang de obligatoriske ordene: “For en vakker jente du er!”
Hun skyndte seg videre mot jobben med et smil. I løpet av dagen fikk hun mange hyggelige kommentarer og hun så jo virkelig bra ut.
Men plutselig slo det henne at hun ikke hadde sett den gamle mannen på lenge. Benken hans sto tom. Hun spurte naboene, og fikk høre at den gamle, Benjamin Pedersen, som han visstnok het, var blitt flyttet på sykehjem. Slektningene klarte ikke lenger å ta seg av ham; barna bodde i andre byer, så han hadde fått plass på et pleiehjem. Han var nittito år trengte både omsorg og behandling.
Tankene hennes om sin egen alder måtte vike for minnene om Benjamin. Hun fant ut hvor sykehjemmet lå, kjøpte med seg noen godbiter og dro til hjemmet på søndagen. Og hun fant ham!
Det sto bra til med ham. Han satt i en godstol og spiste sin semulegrøt med smørøye. Da han fikk øye på henne, lyste han opp og utbrøt: “Å, så glad jeg er for å se deg! Du ser så flott ut! For en vakker jente du er!”
Andre beboere kom også bort og sa vennlige ord til henne. De roste og berømmet. Da hun senere så seg selv i speilet hjemme, hadde hun friske røde kinn, øynene glitret, håret bølget seg og rynkene var blitt mykere! En pen kvinne kanskje så hun til og med yngre ut enn hun var. Ungdommen og skjønnheten hennes hadde vendt tilbake for et lite under…
Derfor begynte hun å besøke sykehjemmet hver søndag, hjalp til og holdt dansekurs for de eldre. Ikke for skjønnhetens skyld, men fordi det gjorde godt i sjelen å kunne glede noen. Være til hjelp. Når noen ser på deg som en datter eller et barnebarn, og møter deg med samme varme… Og sier: “Så flott du ser ut!” helt fra hjertet.
Andre mennesker kan være vårt speil. Ikke et vanlig speil, men et slags magisk et. Etter møtet med én person, kan du føle deg yngre og vakrere, ryggen blir rettere, du får fjær i steget, øynene stråler, munnen smiler… Andre kan derimot forvandle deg til en krokrygget, syk utgave av deg selv.
Derfor må vi ta vare på de magiske speilene de oppriktige, gode menneskene som snakker fra hjertet. Vi må verne om de gamle. Så lenge de gamle finnes, er vi fortsatt unge. Og vi kan hjelpe. Slik tenker kvinnen som fikk skjønnheten og ungdommen sin tilbake. Og hun har så rett.
