Svigerinnens karbonader
Marius og Synnøve hadde vært sammen i tre og et halvt år, og på den tida hadde Synnøve vært hjemme hos svigermor omtrent fire ganger. Maks. Det var liksom bare til jul og kanskje én 17. mai om det passet, etter noen timer bar det alltid tilbake til byen.
Men så plutselig tente Marius: moren hadde ringt ham for tredje gang den uka, klaget over at hun savnet dem, at faren hennes hadde ødelagt ryggen da han prøvde å fikse taket på uthuset, at bedene hadde grodd over og at hun var helt utslitt…
Nå må det sies at Marius var en veldig pliktoppfyllende sønn. Han ringte moren hver søndag, nærmest på minuttet, og svarte tålmodig ja og mhm i røret, også når hun var helt på jordet. Og nå satt han til middag og gaulet i seg spaghetti med grillpølse mens han sendte Synnøve det der blikket han brukte for å trygle.
Synne, sa han og skjøv tallerkenen litt fra seg, foldet hendene på bordet så han så ekstra from ut, mamma ringte igjen. Hun påstår vi har glemt hvordan hun ser ut! Kan vi ikke dra til helga? Maks tre dager. Vær så snill da.
Marius, jeg har faktisk frisørtime klokka ni på lørdag, prøvde Synnøve å protestere, men egentlig visste hun at det var et slapt forsøk.
Ja men du kan vel flytte på den, du veit jo hvordan mamma blir fornærma. Dessuten har hun lovet å lage karbonader og bake både boller og eplekake. Hun savner oss, altså.
Hva med faren din da, ryggen hans? spurte Synnøve, mest for høflighetens skyld, for forholdet til svigerfar var sånn cirka på nikk-nivå.
Han klarer seg, det går alltid over. Han klager jo støtt, sa Marius med et oppgitt flir. Jeg har egentlig bestemt at vi drar. Fredagskveld opp, søndag kveld tilbake. Mamma blir superglad.
Synnøve sukket, men protesterte ikke mer. Etter tre og et halvt år skjønte hun at å diskutere med Marius når han først hadde «bestemt» seg, var akkurat som å diskutere med katta nytteløst.
Fredag kveld stappet de bagen og en pose med vertinnegaver i bagasjerommet. Marius kjøpte et loddent pledd til moren og en flaske akevitt til faren. Turen til bygda tok et par timer, så sant det ikke var stans på E6n.
Synnøve så ut av vinduet. Bjerkene suste forbi, det samme gjorde bygdekroene med navn som «Mat & Møkk» og «Rast & Rastløs». Marius sang med radioen i full volume. Synnøve tenkte at det får gå det er jo bare tre dager, og dessuten er svigermor utpreget hyggelig.
De trilla inn på tunet ganske seint. Huset lå nederst i veien og så ut som om det klamret seg fast til lyset fra en slapp lyktestolpe. Så snart Marius stoppet bilen, slengte døra opp og ut kom Ragnhild, lille runde Ragnhild med forkle i løpetid-farger og så bredt smil at dobbelthaka truet med å sprekke.
Mariuuuus! ropte hun utover hele nabolaget og la på sprang mot sønnen, som bare såvidt hadde fått åpna bildøra. Jeg trodde ikke dere kom denne gangen! Jeg har stekt så mye karbonader og bakt du kan ikke ane! Synne, du må da ikke stå der og fryse, kom inn!
Synnøve fikla seg ut av bilen, ga et pliktkyss og lot seg omfavne. Det oste stekt løk og noe halvkaramellisert fra Ragnhild. Det kilte ubehagelig i nesa.
Inne var det så varmt at man kunne steike vafler på panelovnen. Det freste fra kjøkkenet. I stua sto det ferdigpynta bord: salami, kneipp, syltagurker, et glass med husholdningssaft og rundstykker. Erik, Marius far, satt klistret til Dagsrevyen. Han spratt opp og ga Synnøve det formelle nikket.
Jaja, dere har kommet, sa han, tok Marius i hånda og hilste halvhjerta på Synnøve. Kom inn, kle av deg, nå blir det mat straks.
Jeg har stekt karbonader, erklærte Ragnhild stolt mens hun viftet med tallerkener. Med poteter, løksaus og det hele. Marius, du elsker karbonadene mine?
Klart det, mamma, du veit jo det, svarte Marius allerede på vei inn for å snoke i kjelene, som utløste et nytt dryss av morsstolthet.
Synnøve hengte fra seg jakka i gangen og rusla etter. Ragnhilds kjøkken var koselig hvis man forbinder koselig med at ALLE flater er dekt med syltetøyglass, bokser merket «karri», små poser med ris, uidentifiserbare kluter og et imponerende antall boller.
Sett deg, søte deg, sa Ragnhild og tørket av en stol mens hun skysset Synnøve til bordet. Du er sikkert sliten etter turen, jeg skal bare…
Hun danset rundt, innom ovnen, åpnet og lot en bølge av stekt kjøtt slå imot dem. Nå knurret Synnøve i magen. Hele veien hadde de bare drukket termoskaffe ikke matbit.
Og DER slapp det sosiale sjokket inn.
Ragnhild sto ved kjøkkenbenken med en bolle rå kjøttdeig. En grårosa, svær haug, hvor hun allerede hadde rullet opp sikkert femten karbonader, rene små norske kunstverk. Så tar hun en neve til, ruller ferdig… og så, helt nonchalant, kjører hun hånda den som akkurat klemte på kjøttdeigen rett inn under venstre armhule.
Ikke bare et kjapt klø, nei det graves, det knas, det mykes opp. Grundig. Så rett tilbake i deigen. Med samme hånd.
Synnøve får ikke puste. Hun stirrer på denne hånda som kunne vært hvilken som helst norsk hånd: korte negler, giftering skvist på en småpølsa finger, rynker her og der. Og hun kan ikke flytte blikket. Hånden har vært der under armen, og nå i karbonadedeigen. I den deigen de alltid får med seg i poser fra svigermor, steker, spiser og roser opp i skyene.
Synnøve har til og med sagt i telefonen: «Karbonadene dine er magiske, Ragnhild!» og det VAR jo sant. De smakte fantastisk…
Mamma, har du te? roper Marius fra stua. Vi frøs litt på veien.
Ja, ja, bare siste runde karbonader nå, så skal dere få mat og te, roper Ragnhild og knar videre i deigen.
Synnøve ser for seg grå flekker på fjøla der karbonadene ligger i rekker, akkurat der fingrene har vært. Kanskje innbiller hun seg det? Nei der er faktisk en flekk…
Ragnhild, skal jeg hjelpe deg litt? spør Synnøve, nesten i bønn. Jeg kan trille ferdig, så kan du sette på tevannet?
Å nei du, du er jo gjest! Bare slapp av, jeg blir snart ferdig. Du skal bare sette deg og hvile, sier Ragnhild og veiver med karbonadehåndene slik at Synnøve får lettere frysninger.
Så skyller hun hendene sine under springen ferdig, på tre sekunder, uten såpe, tørker på forkleet og er klar for servering.
Synnøve får lyst til å rope «stans!», men lar det være. Hva er egentlig så farlig? Folk har jo levd i hundrevis av år uten dopapir, sier de alltid. Bestemoren hennes elsket å kna bolledeig med alt fra kattehår til legging av bryn midt i prosessen. Alle overlevde.
Men synet brenner seg fast. Hånd, armhule, hånd, kjøttdeig.
Middagen foregår rundt et stort spisebord med blomstret voksduk. Ragnhild setter frem karbonadene stekte, gylne, perfekt sprø. Alle normale folk ville siklet, men Synnøve blir blank i øynene av en annen grunn. Skålen med potetmos, saftig med smør, og tomater alt klart.
Kom an, småfolk, sier svigermor og dytter karbonadene mot Synnøve. Disse er ekstra sprø for deg, vet du! Jeg lagde dem til deg!
Karbonadene ser null mistenkelige ut. Fine, fristende, det lukter deilig stekt løk og kjøtt. Marius sender i seg to på et blunk, tar ekstra poteter, en solid skje sylteagurk og nyter.
Aah, mamma, de er dødsdigge, mumler han med full munn.
Så godt, sier Ragnhild med verdens bredeste glis.
Eirik spiser i taushet. Han har aldri vært noen pratmaker. Den mest følelsesladde talen han hadde holdt for Synnøve, handlet om hvordan han skiftet olje på Volvoen.
Synne, spiser du ikke? Ragnhild ser nervøst på hennes nesten urørte tallerken. Er det for salt? For lite løk?
Nei, nei, det er kjempegodt, Synnøve tvinger ut et smil, vel vitende om at hun blir oppfattet som utakknemlig hvis hun ikke prøver. Jeg bare… jeg føler meg litt rar etter bilturen. Litt kvalm. Tar bare litt potet på først.
Hun spidder et bitte lite hjørne av karbonaden der hvor skorpen er tykkest og fører det mot munnen. Lukten er fantastisk, men synet av hånden i armhulen fra ti minutter siden gjør at biten låser seg halvveis ned i halsen.
Kjempegodt, klarer hun å presse ut og skyver tallerkenen vekk. Kan jeg ta mer potet og agurk?
Åh, stakkars deg! Du spiser det du har lyst på, jeg pakker ned karbonader til dere, smiler svigermor, så har dere middag til uka i byen.
Marius blunker kjapt mot Synnøve og fortsetter å meske seg, uten en tanke på mikrober og sære matinntrykk.
Synnøve klorer i potetmosen, tygger agurk og prøver å ikke overtenke. Folk overlever karbonader laget av ekte, ekte hender. Hender med personlighet! Men likevel hånden, den hånden…
Etter middag rydder Ragnhild unna. Marius og faren forsvinner i garasjen for å se på traktoren. Synnøve blir igjen på kjøkkenet, der svigermor kokkelerer te i den digre tekanna med avskallet tut.
Du må ikke tro jeg bare maser dere hit for karbonader, Synnøve, sier Ragnhild og skjenker te i kopper. Jeg savner bare dere sånn. Jeg skjønner det er mye jobb og stress i byen og sånn, men… en mor trenger å vite at alt er bra.
Det går fint, Ragnhild, svarer Synnøve, og tar imot teen ironisk nok i en kopp hun plutselig mistenker for å være halvskitten.
Også er det så koselig at dere liker karbonadene mine. Marius ber om fryseposer hver gang! Butikkene i byen er bare fylt med E-stoffer, men her får dere alt hjemmelaget, skjønner du. Ordentlig oksekjøtt fra naboen, jeg maler kjøttdeigen selv stol aldri på butikk-kjøttdeig.
I det hun smaker på teen, rykker kvalmen til igjen. Hun ser for seg at Ragnhilds hender var de samme over tekoppen. Hun setter tekoppen ned og bestemmer seg for å finne på noe.
Jeg tror jeg må legge meg litt, hodet dunker sånn. Litt reisesyke, sikkert.
Gå og hvil du, snille deg. Marius finner fram laken, kom bare og rop om du trenger noe.
Synnøve rusler inn på gjesterommet, låser døra, setter seg tungt på sengen og kjenner at kvalmen vinner.
Hun sniker seg ut, kaster opp, og blir sittende lenge og stirre på spiralen i dorullholderen. Puster, tenker på alt hun helst ikke vil tenke på.
Litt seinere kommer Marius inn, setter seg på kanten av senga og ser spørrende på henne:
Hva skjer? Er du virkelig syk, eller er det noe annet?
Marius, nå må du høre etter og ikke le eller bli sur, sier Synnøve og prøver å forklare alt sammen: hånden, armhulen, karbonaden, kvalmen – alt sammen.
Han ser på henne med et uleselig blikk. Irritasjon? Sorg? Skepsis? Overdrivelse?
Men herregud, sier han omsider, mamma gjorde det da ikke med vilje. Hun bare klødde seg litt. Hvor hysterisk skal man egentlig bli? Tror du bestemødre og tanter på Vestlandet vasker hendene etter hver gang de rører på seg? Det er hjemmelaga, Synne. Norsk hverdag!
Jeg klarer bare ikke å spise mer av det, sier hun, stemma dirrer. Jeg så det selv. Og nå tenker jeg på alle de posene med karbonader vi har fått med hjem… Jeg får det bare ikke ned.
Hva vil du, da? Skal vi gå ned og fortelle henne at hun er uhygienisk? Du skjønner at hun blir dødelig fornærma? Hun lager jo verdens beste karbonader bare for oss!
Jeg skal ikke si ett ord! Jeg bare klarer ikke spise noe mer som har vært gjennom armhulen hennes, for å si det sånn.
Marius tramper litt på gulvet, drar seg gjennom håret (tegn på at han er lut lei).
Du er litt dramatisk, svarer han til slutt. Helt ærlig, alle gjør jo rare ting på kjøkkenet. Ingen kjøkken i Norge er sterile laboratorier. Slapp av og ta en ekstra potet.
Jeg vasker hendene mine, mumler Synnøve, og det er vanlig folkeskikk.
Det er flott du gjør det, men mamma lager mat sånn som hun alltid har gjort. Jeg har vokst opp på disse karbonadene. Du har vært kjempeglad i dem, jo!
Jo, men jeg så aldri før hvordan hun lagde dem, sier Synnøve tørt.
Ja vel, men la det ligge da, sier han og sukker. Det er tross alt ikke rumpa. Og har du sett forholdene på matkjøkken på restauranter? Du hadde ramla…
Ikke snakk med meg om restauranter, stønner Synnøve, og kjenner at hun snart griner eller må spy igjen.
Ok, vi gjør det sånn: du spiser ikke, så sier jeg at du har blitt dårlig. Du slipper å si noe. Mamma blir såret for et liv om du sier noe, skjønner du.
Jeg skal ikke si noe, lover Synnøve. Jeg vil bare dra hjem.
Vi drar i morgentidlig. Jeg sier du har feber, så blir det greit med hjemreise.
Høres bra ut, sier Synnøve lavt, skjønt bra føles det ikke.
Så la de seg, oppslukt av energien fra primetime fjernsyn gjennom veggen og lyden av Eirik som slo i hjel hosten i stua.
Synnøve lå våken og tenkte på hvor mange kilo karbonader hun har fått i seg gjennom svigermors armeinnsats. Hun husket hvor mye hun har skrytt av smaken, hvor mye hun hadde mast på oppskriften og at hun sikkert hadde spist akkurat denne «hemmelige ingrediensen» hele tida.
Neste morgen sto hun lamslått opp. Marius satt ved frokostbordet med foreldrene, lo og drakk te som ingenting. Synnøve grudde seg, men lista seg ut.
Synne, Marius sa du var syk i natt? Temperatur? Kan jeg lage te med bringebærsyltetøy for deg? ropte Ragnhild.
Ja takk, jeg har det bedre nå. Var nok bare noe jeg spiste på bensinstasjonen, løy Synnøve og satte seg. Forsøkte å ikke møte blikket til resterende karbonader, som sto på bordet under et gammelt fjøslokk.
Dere må ikke spise på disse veikroene, stønnet Ragnhild og ristet oppgitt på hodet. Hjemme er best, sier jeg alltid til Eirik.
Mamma, vi spiste IKKE på kroa, brøt Marius inn. Bare kaffe fra termosen.
Ja, ja, kroppen er ikke til å spøke med. Bringebærsyltetøy kurerer alt, sa svigermor og slang glasset frem.
Synnøve nippet til teen, men klarte nesten ikke svelge. Tanken på om Ragnhild faktisk hadde vasket hendene da hun laget denne teen den stakk igjen.
Ragnhild, jeg tror dessverre vi må dra hjem allerede i dag. Marius sier jeg trenger å hvile hjemme, forklarte Synnøve.
Allerede nå? sukret Ragnhild i stemmen. Jeg hadde gledet meg til å bake boller og koke lapskaus til dere. Marius elsker lapskausen min.
Neste gang, mamma, sa Marius, ga henne et nuss på kinnet. Nå må Synne sove ut hjemme, men jeg stikker innom alene om et par uker, så kan vi ta lapskausmaraton da.
Svigermor ga Synnøve et blikk som var så skarpt at hun fikk lyst til å krype under bordet. Bare tanken på at svigermor VISSTE alt armhule, karbonader, hvorfor hun plutselig «ble syk» var for mye.
Gjør som dere vil, da. Og ta med karbonadene jeg har laget, pakk med syltetøy og litt hjemmerøkt spekeskinke også, sa Ragnhild med snurt tone og forsvant ut på kjøkkenet.
Synnøve ble svimmel av tanken på karbonadeposen, men fikk stotret et takk.
De pakket raskt. Marius bar ut bagasjen. Synnøve sa farvel til Eirik som nikket og sa «God bedring. Velkommen tilbake når du blir frisk.» Ragnhild kom ut og overrakte Marius posen med karbonadene, så snudde hun på hælen før de rakk å lukke bildøra.
På vei hjem sa Synnøve ikke stort. Hun følte karbonadeposen i bagasjen som en illeluktende passasjer; Marius var også stille, knuget rattet, byttet gir med overdreven kraft og glodde rett ut.
Du kan spise dem, jeg sier ingenting, sa Synnøve lavt da de nærmet seg byen.
Vet du at mamma skjønte alt? svarte Marius og slapp ut et sukk som om han hadde løftet alle naboens vedsekker på én dag.
Hva mener du?
Hun merka alt. At du ikke spiste. At du plutselig ble syk. At vi dro tidlig. Hun vet. Hun er såret, det er jeg også.
Og jeg? spurte Synnøve.
Han svarte ikke.
Hjemme på kjøkkenet så Synnøve på sitt eget rene kjøkken, de nyvaskede skjærefjølene, det friske stearinlyset på bordet. Her skulle ingen vaske hendene kun etter «fingeren-i-armhulen» metoden. Her fantes ikke karbonader med ekstra aromater.
Marius la karbonadene i fryseren.
Kommer du til å spise dem? spurte Synnøve.
Klart jeg gjør, det er mammas karbonader. Jeg har spist dem i hele mitt liv, svarte Marius utfordrende og forsvant i dusjen.
Synnøve gikk til vasken, skrudde på varmt vann, tok såpe og vasket hendene sine. Lenge, med såpe fra albue til fingerspiss. Etterpå tørket hun dem på det reneste håndkleet hun fant og spurte seg selv: Har det i det hele tatt betydning nå?
Én ting visste hun sikkert: Hun kom aldri mer til å spise karbonader laget av Ragnhilds hender. Ingen bønn, ingen unnskyldninger, ingenting kunne endre det.
Tre dager senere stekte Marius fire karbonader, laget potetmos, skar opp sylteagurk og satte seg.
Skal du ha? spurte han, mens han rakte en gaffel med karbonade mot henne.
Nei takk, svarte Synnøve. Virkelig, men nei.
Hun gikk til stua, satte seg godt i godstolen og skrudde på «Nytt på nytt» på full guffe, bare for å slippe lyden av tygging fra kjøkkenet.
Hun ante at denne turen hadde forandret noe i forholdet kanskje noe som ikke lot seg lime sammen igjen. Alt på grunn av én hånd. En helt vanlig kvinnes hånd som klødde der den klødde.
Synnøve lukket øynene og bestemte seg for ikke å tenke mer på det. Ikke tenk så går det. Hun ville lage maten sin selv, og aldri, aldri spise noe som var laget av andres hender.
