I morgen har svigermor bursdag.
Den lille datteren min er bare fire og en halv måned gammel. Først hadde svigermor invitert oss hjem til seg for å feire, så planen var at mamma skulle passe babyen. Plutselig ombestemte svigermor segnå vil hun, svigerfar og datteren hennes komme hit til oss, for å holde bursdagsfeiringen i vår leilighet. Jeg har ikke råd til middag på restaurant, mannen min er heller ikke begeistret for det, og svigerfamilien ønsker ikke å dra noe sted uansett. De er svært beskjedne mennesker.
Men hvorfor skal hun absolutt feire dagen sin her hos oss? For å gjøre det vanskelig for meg? For å vise familien at jeg er en dårlig vertinne? For å samle alle rundt samme bord? Siden jeg møtte henne, har forholdet vårt vært anspent, og etter at jeg ble mor, har det bare blitt verre. Jeg tror hun vil løse spenningene mellom oss, men dette er ikke riktig måte. Ikke det at hun har fornærmet meg direkte, men hun har faktisk slått meg én gang. De siste restene av varme følelser jeg hadde for henne, forsvant den dagen. Nå vet jeg, uansett hvor mye hun smiler til meg, hva hun egentlig mener om meg.
Jeg nekter henne ikke å se barnebarnet sitthun spør aldri selv. Hver helg spør jeg mannen min om bestemoren har lyst til å treffe lille jenta vår. Jeg har altså ingenting imot at barnebarnet ser bestemoren. Naturligvis vil jeg helst slippe å snakke med henne selv; situasjonen blir alltid stiv og unaturlig mellom oss. Hun husker nok hva hun har sagt til meg, og jeg gjør det også.
Jo da, jeg kommer fra en familie som sliterfaren min og søsteren min drikker. Hva så? Er jeg ikke et menneske for det? Hun trenger ikke å respektere at jeg gjerne vil sove litt lenger når babyen lar meg. Helgene betyr alt for meg; da slipper jeg å stå opp 06.30 for å ordne frokost til mannen min (og på det tidspunktet sover babyen, jeg vil bare sove ferdig!). Først lover hun å komme, så kommer hun ikke likevel. Hver gang jeg hører døren låses opp vil jeg bare forsvinne…
Og alltid minner hun meg på at dette er hennes leilighet. Hennes regler. Jeg skjønner, det er hennes leilighet, men vi bor herbetaler husleieså jeg kan vel gå rundt i pysjen og håret til alle kanter. Litt folkeskikk og kultur, er det så mye å be om? Hvem som helst ville gitt beskjed før de kom inn i leiligheten de leier ut. Når huseiere i Oslo leier ut, låser vel ikke alle seg inn uanmeldt? Jeg opplever det rett og slett som om hun må markere hvem som egentlig eier stedet.
Vårt forhold fikk aldri en god starthun ville aldri bli kjent med meg, selv etter at hun fikk vite at sønnen hennes hadde fridd. Da vi søkte om vielse, ringte hun til meg sikkert ti ganger fordi hun ikke trodde det var sant at vi hadde vært på rådhuset. Hun ville ikke møte meg verken hjemme hos seg eller på kafé. Hun vet selvsagt ikke at hennes sønn er den eneste jeg har vært sammen med.
Den ene gangen vi traff hverandre tilfeldig etter fem måneders forhold, oppførte hun seg ikke akkurat vennligdet var ganske direkte og uhøflig da mannen min presenterte oss. Svigerfar har jeg bare sett i bryllupet. Kanskje er det derfor det er så vanskelig mellom oss.
Jeg hater replikker og å late som, selv om jeg kan gjøre det om jeg må. Men her vil jeg ikke engang prøve å late som alt er greit. Jeg vet at vi bor i hennes leilighet, men det betyr egentlig ingenting for meg. Hun ga tross alt leiligheten til sønnen sin i gave. Bare to dager etter at jeg kom hjem fra Ullevål, klarte hun å fornærme meghun kritiserte familien jeg kommer fra, og at jeg bare lever på sønnen hennes. Hvordan kan en 55 år gammel kvinne tillate seg å snakke slik til svigerdatteren sin, som ikke har gjort henne noe (bortsett fra å “ta fra” henne sønnen)? Hvordan kan man slenge slike kommentarer like etter fødsel?
Det er ikke det at jeg har noe imot besøk, men jeg har ikke lyst til å ha akkurat henne her. Jeg må hjelpe en kvinne jeg ikke føler noe for med å dekke bordet, springe fra babyen til bordet, og vente utålmodig på at de skal dra hjem. Ellers har jeg gjort mitt: Jeg har faktisk kjøpt gave til henne også.
