Den usynlige kona
Ragnhild! ropte en klar stemme, og venninnen min, som ristet regndråper av en ildrød regnjakke, slo seg ned på stolen rett overfor meg. Beklager, det var et mareritt i trafikken. Har du bestilt?
Bare kaffe, svarte jeg, og smilte svakt til henne. Jeg ventet på deg.
Ingrid dro av seg jakka, kastet et kritisk blikk på meg og plystret stille.
Herregud, Ragnhild, ser du deg i speilet om morgenen egentlig? Hva er du iført? Grå genser, grå bukse. Har du fått et snev av depresjon, eller har du bare slått deg til ro med å være usynlig?
Det er behagelig, svarte jeg med et skuldertrekk. Jeg er femti-to, Ingrid. Orker ikke styre med pynteliv nå.
Ja-ja, Ingrid viftet på hånden og bestilte en cappuccino og en bolle. Og hvor er Bjørn? På fisketur igjen?
Jeg nikket.
Dro fredag kveld. Kommer hjem til middag søndag. Som vanlig.
Som vanlig, hermet Ingrid. Og du, du sitter hjemme alene, gjør du ikke? Ser på “Norske talenter”, stoppe sokker? Ragnhild, når inviterte Bjørn deg sist ut på noe? Restaurant, teater, eller bare en kinotur? Kjemp litt med hukommelsen!
Jeg kjente at jeg ble rød i ansiktet.
Vi vi var på hytta i juli. Sammen.
På hytta! Ingrid lo. Hvor du luket i kjøkkenhagen og han reparerte uthuset. Romantisk, virkelig. Hør her, kjære venn, livet går videre. Vi er ikke unge jenter lenger, men gamle er vi da virkelig ikke! Og du, du pakker deg inn som om du alt er ferdig med livet.
Ikke si sånn, jeg tok en slurk kaffe, den smakte bittert. Vi har et helt vanlig ekteskap. Tjueåtte år sammen. Det betyr da noe.
Tjueåtte år med vaner, konstaterte Ingrid. Vet du hva jeg ser? Du forsvinner. For ham er du blitt et møbel. Som kjøleskapet eller krakken. Står der, funker, greit. Når snakket han pent til deg sist? Når spurte han hvordan du egentlig har det?
Jeg prøvde å protestere, men ordene kom ikke ut. Sannheten var at kveldene våre foregikk stort sett i stillhet. Bjørn leste på nett om fiskestenger, jeg strikket eller fulgte med på tv. Av og til spurte han hva til middag. Eller så minnet jeg ham på strømregningen. Det var omtrent det.
Der så du, Ingrid lente seg nærmere, øynene hennes glitret. Hør, jeg har begynt å treffe en fyr. Fotograf. Han heter Anders. Skikkelig interessant type, kan både snakke og lytte. Han åpner sin nye fotoutstilling på lørdag, på et galleri på Grünerløkka. Bli med, så får du lufta deg litt!
Ingrid, jeg vet ikke…
Ikke prøv deg. Du MÅ ut av denne bobla! Se litt på folk, vis deg frem. Vi finner noe fint å ha på deg, jeg hjelper. Du aner ikke hvor mye det hjelper å bli sett og snakke om annet enn lekkasjer på hytta.
Jeg sukket. Å protestere mot Ingrid var bortkastet. Og, tross alt, kanskje det ikke hørtes så dumt ut, å gå ut en kveld. Hjemme var det nemlig veldig tomt. For stille.
***
Lørdag kveld sto jeg foran speilet og kjente meg nesten fremmed. Ingrid hadde funnet frem en burgunderrød kjole til meg. Ikke for prangende, men elegant og med et belte som la vekt på midjen. Jeg la litt sminke, for første gang på mange måneder, fønet håret.
Ikke verst, mumlet jeg, og kikket spent inn i speilet. Jeg trodde faktisk
At du var blitt ei gammel dame? Ingrid humret fornøyet. Nei du, du har mer å gi enn du tror! Du har bare glemt det litt.
Galleriet lå i et lite, sjarmerende lokale med høye vinduer og hvite vegger. Det hang svarthvitt-bilder av gamle bakgårder, ansikter jeg aldri hadde sett, forlatte stasjonsbygninger. Det var ikke mange der, kanskje tretti stykker, alle med små vinglass, stemningen behersket.
Ingrid geleidet meg bort til en høy mann med grå striper i det mørke håret, iført svart genser og jeans.
Anders, dette er min beste venninne, Ragnhild, introduserte hun. Ragnhild, dette er Anders, kunstneren bak alt dette.
Anders så på meg med et par grå, vennlige øyne og smilte varmt.
Veldig hyggelig. Håper du får en fin kveld.
Jeg kan lite om foto, innrømmet jeg, og håndhilste. Hånden hans var tørr og varm.
Heldigvis trenger man ikke det, smilte Anders. Det handler om å føle, ikke å forstå alt. Skal jeg vise favorittbildet mitt?
Han tok meg over til et hjørne. På bildet satt en gammel kvinne ved et vindu. Lyset falt vakkert over ansiktet, rynkene var som livslinjer, og øynene, dypt melankolske, skuet ut i en annen tid.
Dette er naboen min, sa Anders lavt. Åttitre år. Bildet tok jeg for halvannet år siden. Hun fortalte om krigen, om mannen hun mistet, om å oppdra tre barn alene. Og vet du det var ikke selvmedlidenhet der. Bare en stille sorg med verdighet.
Det knep i brystet mitt.
Hun er vakker, hvisket jeg.
Ja, sa Anders, skjønnhet kommer på mange vis. Det er ikke bare ungdom og glatt hud. Det er det å bære sin historie, og fortsatt være seg selv. Han så inntrengende på meg. Du har faktisk litt av den samme sorgen i blikket. Noe jeg blir nysgjerrig på som om du tenker på noe du aldri sier høyt.
Jeg ble satt ut. Ingen hadde fordypet seg sånn i meg på mange år. Bjørn så på meg men han så meg ikke. Anders glante rett gjennom fasaden.
Jeg er nok litt sliten bare, mumlet jeg.
Hva er du sliten av? spurte han, uten noen påtatt nysgjerrighet, som om vi var gamle venner.
Jeg ville spøke det bort, men ordene bare trillet ut.
Av at dagene alltid er like. Morgen, kaffe, småting hjemme. Bjørn jobber, drar på fisketur. Barna har flytta ut. Og så sitter jeg der og lurer på: hvor ble jeg av? Hun som drømte om reiser, om noe større.
Jeg stoppet, for forbauset over min egen åpenhet.
Unnskyld, sa jeg stille. Jeg vet ikke hva som tar meg.
Ikke si unnskyld, sa han, og la rolig en hånd på albuen min. Det heter ærlighet. En sjelden vare. Vet du hva? Jeg har en liten fotoklubb. Vi møtes en kveld i uka, diskuterer bilder og litt litteratur, av og til drar vi ut og fotograferer. Kom neste onsdag. Det gir mye.
Jeg ville si nei. Ville si at jeg har så mye å gjøre og hørte samtidig min egen stemme:
Ja. Jeg kommer.
***
Bjørn kom hjem søndag, med lukt av elv og bål. Jeg møtte ham i gangen.
Fikk du napp? spurte jeg.
Noen abbor, svarte han, gikk ut på kjøkkenet og satte fra seg sekken. Grei tur. Og du?
Greit her, svarte jeg. Jeg var på utstilling med Ingrid.
Jasså, han åpnet kjøleskapet, hentet ut leverpostei. Det var bra. Du burde egentlig ta deg flere turer ut. Du er jo blitt som en gammel grå mus hjemme.
Han sa det distré, uten å se på meg. Jeg kjente hvordan irritasjonen steg.
Bjørn, kan ikke vi gå ut sammen en dag? Restaurant, teater, bare du og jeg?
Han så overrasket på meg.
Hvorfor det? Alt er jo så dyrt. Og jeg er sliten etter fisketuren. Kan vi ta det en annen gang?
En annen gang. Alltid senere. Jeg nikket og gikk ut av kjøkkenet. I stua sendte jeg melding til Ingrid: «Du må sende meg adressen til den klubben. Kommer på onsdag».
***
Klubben møttes i en ombygd kjeller nå et lunt rom med sofaer, bokhyller og fotoutstyr. Det var femten mennesker der, de fleste over førti. Anders tok imot meg varmt.
Glad for at du kom! Finn deg et sted.
Kvelden bare forsvant. Vi diskuterte en fransk fotograf, noen las Brodsky-dikt, folk snakket sammen. Jeg sa nesten ikke et ord, bare lyttet. Men det føltes bra, for første gang på lenge. Ingen maste om strøm eller middag, ingen så på meg som en husholderske.
Etterpå fulgte Anders meg til bussholdeplassen.
Trivdes du? spurte han.
Veldig. Jeg ble nesten overrasket over hvor spennende det var. Som om jeg fikk et nytt rom å gå inn i.
Det var meningen, smilte han. Du vet, Ragnhild jeg ser en kvinne som ikke har levd for seg selv på lenge. Alltid for noen andre. Når gjorde du sist noe bare for din egen glede?
Jeg måtte tenke, men kom på ingenting.
Det er midtlivets felle, sa han rolig. Man gir og gir, og så er det plutselig tomt til seg selv. Men det er aldri for sent å begynne å leve for seg selv igjen.
Ordene hans var som lindrende salve. Jeg bare nikket.
Du, Anders stoppet plutselig opp, skal vi ikke kjøre en tur ut av byen på lørdag? Det er en gammel herregård nydelig nå om høsten. Jeg vil gjerne fotografere der. Blir du med? Jeg lover det blir gøy.
Jeg stivnet. Lørdag. Bjørn ville på fisketur igjen, og jeg kunne bli med hvis jeg ville men ville jeg det?
Jeg vet ikke det føles
Litt rart? sa Anders. Ragnhild, jeg inviterer deg med for å se noe vakkert. Du har like mye rett til å leve som alle andre.
Det har jeg, hvisket jeg til slutt.
Flott. Jeg møter deg klokka ti på Majorstua. Ta på varme klær.
Han vinket, og forsvant. Hjertet mitt hamret i brystet da jeg ble stående alene.
***
Fredag pakket Bjørn til fisketur, som vanlig.
Jeg drar til søndag, sa han, og kneppet sekken. Hvis det skjer noe, ring.
Ok, jeg så på ham mens han ordnet utstyret. Bjørn, kunne jeg kanskje blitt med deg?
Han så forvirret på meg.
Du kjeder deg jo på fisketur. Sist klaget du på kulda og myggen.
Kunne vært hyggelig bare sammen.
Ragnhild, vi bor jo sammen hele tida, han trakk på skuldrene. Slapp av hjemme du. Se på serier.
Han ga meg et kjapt kyss og dro. Jeg ble stående i gangen, stirret på den lukkede døren.
«Vi er sammen hele tida», gjentok jeg for meg selv. Men var vi egentlig det?
Neste dag sto jeg tidlig opp, valgte klær nøye. Tok på jeans, ullgenser, jakke. Kikket meg i speilet. Det var glød i kinnene, lys i øynene, nærmest ungdommelig.
«Jeg skal bare ut i naturen, sa jeg til meg selv. Med en ny venn. Det er ikke galt.»
Anders møtte meg med to kopper kaffe.
God morgen, han rakte meg en, klar for eventyr?
Vi kjørte avgårde i hans gamle Opel, musikken lavt på, praten kom lett. Han fortalte om reiser og møter. Jeg følte meg plutselig lett, lo, det var så lenge siden.
Herregården var i ruiner, men vakker. Gamle søyler, et forblåst park, mørk dam. Anders fotograferte, jeg plukket gule blader.
Kan du stå der, ba han plutselig. Ved søylen. Ikke se på kamera, bare ut.
Han knipset noen bilder, så viste han dem til meg.
Se her. Du er faktisk svært fotogen. Du har det djupet i blikket det er vakkert.
Jeg så på meg selv på skjermen. En fremmed kvinne med vind i håret, drømmende blikk. Var det meg?
Utpå kvelden satt vi på en kafe i bygda, spiste boller og drakk te, praten ble mer personlig.
Har du vært gift lenge? spurte han.
Tjueåtte år, svarte jeg.
Er du lykkelig?
Jeg ble taus. Hva er lykke? Vane? Trygghet?
Jeg vet ikke, innrømmet jeg lavt. Før var jeg sikker på at jeg var det. Nå er jeg bare jeg aner ikke hva jeg føler. Alt er riktig, men det er som noe mangler.
Lidenskap, sa Anders. Følelsen av å være levende. At du ER noe mer enn en brikke i andres liv.
Han la hånda si over min.
Du er enestående, Ragnhild. Smart, pen, klok. Du fortjener å kjenne på lykken. Din egen lykke.
Jeg så ned på hånden hans over min, hjertet hamret. Jeg burde trukket meg vekk. Men jeg klarte det ikke.
***
Ukene etter var som å leve i en rus. Jeg så stadig mer til Anders. I klubben, på utstillinger, på tur. Han gav meg oppmerksomhet, komplimenter, lange samtaler.
Med Bjørn var alt som før. Han jobbet, fisket, så på Dagsrevyen. Jeg ordnet, stelte, handlet. Praten var det vanlige.
Kjøpte du rømme? spurte han.
Ja, svarte jeg.
Fint. Hvor er sokkene mine?
I skapet der de pleier å ligge.
Stopp. Ikke et spørsmål om hvordan jeg egentlig hadde det. Men Anders spurte. Og jeg åpnet meg for ham, som en blomst mot sola.
Ingrid merket det, selvsagt.
Forelska, eller? smilte hun lurt da vi møttes på samme kafé.
Tullete, jeg rødmet. Vi er bare venner.
Jaaa, venner, Ingrid himlet. Du gløder! Jeg har ikke sett deg sånn på femten år. Og det er deg vel unt! Du har fortjent litt glede.
Men jeg er gift, sa jeg stille.
Og…? Ingrid trakk på skuldrene. Din Bjørn merker deg jo knapt. Hvorfor skal du ikke få være lykkelig? Du er ikke et helgenbilde. Du er ei levende kvinne.
Jeg tenkte på det hennes ord traff som planlagt. Jeg unnskyldte meg for meg selv. «Jeg får bare leve litt,» sa jeg inni meg. «Jeg har vel rett på litt glede.»
Det store vendepunktet kom i november. Anders inviterte meg til en liten by nær Hamar, hvor det var en fotofestival.
Vi overnatter der, sa han. Jeg har bestilt to rom. Blir artig.
To rom. Jeg klamret meg til de ordene.
Til Bjørn sa jeg at jeg skulle på handletur med Ingrid.
Jaja, svarte han uten å heve blikket fra nettbrettet. Ikke bruk for mye.
På hotellet var det faktisk to rom. Vi brukte dagen på festivalen, så foredrag, så på bilder. Om kvelden spiste vi middag, drakk vin. Anders snakket om viktigheten av å gripe øyeblikket.
Ragnhild, sa han, jeg har møtt mange kvinner. Men du du er noe helt eget. En nerve, en styrke og sånn sorg. Jeg får lyst til å gjøre deg glad.
Han tok hånda mi.
Jeg vil ikke presse deg. Men jeg vil at du skal vite at jeg bryr meg om deg. Mye.
Hodet gikk rundt. Da vi gikk opp til rommene, fulgte han meg til døra, kysset meg på kinnet.
God natt, sa han lavt. Vil du prate, så bor jeg ved siden av.
Jeg la meg i sengen, stirret opp i taket.
«Jeg er gift. Vi har tjueåtte år sammen. Jeg KAN ikke.»
«Men når holdt han deg sist bare fordi han ville? Når så han deg?»
«Det er utroskap.»
«Det er livet. Kanskje min siste sjanse til å føle meg levende.»
Klokka to om natten gikk jeg ut i gangen, banket på døra hans.
Anders åpnet straks, som om han ventet.
Ragnhild, sa han lavt.
Jeg gikk inn.
***
Morgenen kom med tung skyldfølelse. Jeg lå i en fremmed seng, hos en fremmed mann, og trodde nesten ikke det hadde skjedd.
Anders sov. Jeg listet meg vekk til mitt eget rom, satte meg ned og holdt hodet.
«Hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort?»
På vei hjem var Anders kjærlig, holdt meg i hånden. Stolt. Og jeg kjente at skammen slapp litt, erstattet av en skjør glede.
«Jeg lever,» tenkte jeg. «For første gang på mange år lever jeg.»
Hjemme tok Bjørn imot meg på vanlig vis.
Fikk du kjøpt noe spennende?
Litt, svarte jeg, unngikk blikket hans. Ikke noe spesielt.
Ok. Hva blir det til middag?
Hverdagen var tilbake. Om dagen var jeg kona til Bjørn, husets omsorgsperson. Om kvelden skrev jeg til Anders, møtte ham i skjul. Han tok meg med på nye steder, ga meg bøker.
Med Bjørn var det knapt noen samtale kun det praktiske.
Vi må se på røret på hytta i vår, sa han.
Ja, la oss ta det til våren, svarte jeg.
Greit.
Stillhet. Lenge.
Ingrid var fornøyd.
Nå lever du, sa hun. Du visner iallfall ikke bort hos ham.
Jeg prøvde å trøste meg selv. «Bjørn valgte bort meg først. Jeg har rett til lykke.»
Men om nettene, når Bjørn sov ved siden av meg, lå jeg våken. Og inni var det som om alt gled ut av hendene mine.
***
Desember kom med kulde og snø. Anders og jeg møttes nesten ukentlig. Han leide en liten studioleilighet for fotosesjoner, og jeg sa til Bjørn at jeg hadde kurs i data. Han nikket, spurte aldri.
Anders var flott. Omsorgsfull, lidenskapelig, flink med ord. Men av og til merket jeg ordlyden var slepen. Som om han hadde brukt de romantiske replikker til flere før meg. Kanskje var jeg verken den første eller siste.
Men nå var jeg for langt inn til å snu.
Midt i desember skjedde det som måtte skje.
Jeg gikk innom apoteket for å kjøpe hostesaft til Bjørn, og i det jeg skulle betale, ramlet en liten parfymeeske ut av veska mi “Måneskinnssonate”, duften Anders hadde gitt meg. Søtlig lukt.
Jeg merket det ikke, betalte og dro.
Samme kveld kom Bjørn tidligere hjem og la esken på bordet.
Er denne din? spurte han med lav stemme.
Jeg snudde meg. Så esken, og magen sank.
Ja, den er min. Jeg fant den i gata, svarte jeg, forfatter ut av ingenting.
I gata, gjentok han. Parfyme til fem tusen kroner. Javel da.
Han åpnet esken, luktet.
Ragnhild, tror du jeg er dum? Ser du ikke at jeg har merket forandringene? Du har blitt en annen. Du forsvinner hele tiden ut, ser på meg som en fremmed.
Jeg lente meg mot kjøkkenbenken.
Bjørn, jeg…
Hvem er han? avbrøt han. Hvem er det?
Ingen bare en bekjent. Vi
Ikke lyv, han klemte esken i hånden. Ikke lyv for meg. Du har vært utro?
Stillheten var øredøvende. Det forandret hele ansiktet hans. Alt det myke han hadde sett på meg med forsvant.
Ja, visket jeg. Det stemmer. Beklager. Jeg ville ikke…
Ville ikke, han lo tørt. Men slik ble det. Forstår.
Han gikk mot døren.
Bjørn, ikke vent, la oss snakke sammen
Snakke om hva? han så på meg, og det gjorde vondt å se smerten i øynene. At du sov med en annen fordi jeg ikke brydde meg? Kanskje gjorde jeg feil. Kanskje druknet jeg i fisket og jobben. Kanskje spurte jeg deg for sjelden om hvordan du hadde det. Men jeg har aldri, aldri vært utro fordi jeg elsket deg. Elsker deg. Og du… du ødela alt.
Bjørn, vær så snill jeg gråt. Ikke gå. La oss prøve…
Jeg kan ikke være her, sa han. Jeg drar til Per, blir hos ham.
Han pakket sammen på femten minutter. Jeg så på, ute av stand til å gjøre noe.
Bjørn, hvisket jeg. Ikke forlat meg.
Og du, forlot du ikke meg? Den dagen du gikk til ham?
Han gikk. Ikke med et smell i døra, men stille. Og stillheten som fulgte, var ikke stillhet. Det var tomhet.
***
Jeg stormet rundt i leiligheten, rådvill. Ringte Bjørn, men han svarte ikke. Skrev: «Unnskyld. Vennligst kom hjem.» Intet svar.
Så ringte jeg Anders.
Anders, sa jeg med gråten på lur Bjørn har funnet ut alt. Han dro. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Oi, Anders hørtes oppriktig trist ut. Stakkars deg. Skal vi møtes? Ta en prat, jeg er her for deg.
Vi møttes i studioet hans. Jeg la ut, gråt. Han holdt rundt meg, strøk på håret mitt.
Det måtte skje, sa han. Du var ikke lykkelig. Nå får du en ny sjanse.
Ny sjanse? spurte jeg fortapt. Hva da?
Nå er du jo fri. Kan gjøre det du vil. Reise, skape, leve ditt eget liv!
Og du? spurte jeg stille. Er du med meg? Oss to?
Anders trakk seg litt unna, klødde seg.
Altså Ragnhild, sa han varsomt, jeg kan ikke gi deg familie og trygghet. Jeg er fri som fuglen, lever i øyeblikkene. Vi hadde det fint men
Men hva? kulden bredte seg i kroppen min.
Jeg bygger ikke forhold. Sa det egentlig fra starten. Jeg elsker min frihet. Trodde du også bare trengte litt frihet.
Jeg så på ham, alt ble klart i hodet. Fine ord. Alt var spill. Han hadde vel gjort dette før.
Jeg var bare et tidsfordriv? hvisket jeg.
Nei, nei! Du betydde noe. Men jeg kan ikke binde meg. Du ville føle deg levende, og det har du fått. Det er jo ikke så galt, er det vel?
Jeg reiste meg.
Vet du hva, Anders du har rett. Jeg har kjent livet. Nå kjenner jeg at alt er sønderknust. På grunn av deg. På grunn av meg selv.
Jeg gikk ut uten å se tilbake. Gikk gjennom vinterkvelden med snøen i ansiktet og tårer på kinnene.
***
Hjemme var det mørkt og kaldt. Jeg satte meg på sofaen og stirret ut i lufta. Så ringte jeg Ingrid.
Ingrid, sa jeg da hun svarte, jeg MÅ snakke med deg.
Vi møttes på kafeen «Hos Margrete», der alt startet. Ingrid lyttet mens jeg fortalte.
Du fikk i hvert fall følt på livet, sa hun da jeg var ferdig. Du visnet ikke.
Jeg bare så på henne.
Ingrid, er det virkelig alt du har å si? Hele livet mitt ligger i ruiner.
Og da? Ingrid trakk på skuldrene. Det var ditt valg, jeg bare introduserte dere. Du er voksen.
Du dyttet meg jo, jeg kjente sinnet vokse. Sa jeg ikke var verdsatt, at jeg måtte gjøre noe for meg selv.
Og? Hadde jeg ikke rett? Nå får kanskje Bjørn tenke seg om, eller kanskje ikke. Livet går ikke alltid rett vei!
Jeg reiste meg.
Vet du hva, Ingrid, sa jeg lavt. Jeg trodde du var min nærmeste venn. Men egentlig var du bare misunnelig. På familien min, tryggheten min. Nå fikk du meg til å bli like ulykkelig som deg. Alene og alltid på leting.
Ja, ja, ta det nå med ro, Ingrid rullet med øynene. Ikke overdriv.
Ha det, Ingrid, sa jeg og gikk.
***
Uka gikk. Bjørn holdt seg borte. Jeg ringte, sendte meldinger fikk kun korte svar: «Trenger tid».
Den store leiligheten virket plutselig altfor tom. Nettene lå jeg søvnløs, gikk gjennom alt i tankene. Hvordan jeg hadde møtt Anders. Hvordan jeg lot meg fange. Hvordan jeg hadde løyet.
«Hva har jeg gjort?»
Jeg tenkte på Bjørn, hvordan han fikset dryppende kraner, kom inn med te når jeg var syk, hvordan vi plantet epletrær på hytta. Småtingene, det trygge som jeg ga fra meg.
Nyttårsaften klarte jeg ikke mer og dro til Pers leilighet, visste at Bjørn bodde der. Jeg ringte på. Per åpnet.
Hei, Ragnhild Du kommer hit?
Ja, svarte jeg med lav stemme. Kan jeg få snakke med Bjørn?
Per nølte.
Han vil helst ikke men, vent litt.
Han kom tilbake med Bjørn, som så sliten og eldre ut.
Hva vil du? sa han stille.
Jeg ville si at jeg angrer så enormt, sa jeg fort. Bjørn, jeg mistet hodet. Det handlet ikke om Anders, han var bare et luftspeil. Det er du som er min virkelighet. Bare gi meg en sjanse til.
Bjørn sa ingenting på lenge. Så ristet han på hodet.
Jeg vet ikke, sa han. Da jeg skjønte det, fikk jeg nesten ikke puste. Og nå ser jeg bare deg og ham. Klarer ikke få det ut av hodet.
Jeg forstår alt. Men kanskje, med tiden…
Kanskje, avbrøt han. Eller ikke. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi.
Og jeg jeg tørket tårer. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Jeg har ødelagt alt.
Vi stod i gangen, to mennesker som hadde levd sammen i nesten tretti år, og nå var nesten fremmede.
Jeg må gå, sa han. Unnskyld.
Han lukket døren. Jeg ble stående på trappa og hørte stillheten.
Så gikk jeg ut i snøen. Lyslenker i gatene, folk lo. Og jeg gikk alene, med et hull innvendig som ikke lot seg fylle.
***
Nyttårsaften tilbragte jeg alene. Så på TV, skålte for meg selv.
For et nytt liv, sa jeg halvhøyt og lo bittert. Hvilket liv?
Tidlig i januar ringte Ingrid.
Ragnhild, ikke sitt hjemme! Jeg har møtt en spennende fyr, han underviser yoga. Perfekt for deg nå. Skal vi treffes?
Jeg holdt mobilen og var taus.
Ragnhild, hører du?
Ja.
Så, skal vi møtes? Samme kafé?
Jeg lukket øynene. Så det hele for meg: kafeen, Ingrid, evige nye bekjentskaper. Den onde sirkelen.
Nei, Ingrid, svarte jeg. Jeg kan ikke mer.
Hva mener du?
Jeg bare kan ikke, kjente noe briste inni meg. Unnskyld.
Jeg la på.
Noen dager senere satt jeg alene på «Hos Margrete». Drakk kaffe, så ut på snøen og folkene.
Døra åpnet seg, Ingrid kom. Hun så meg, kom bort.
Oi, Ragnhild, her er du også! smilte hun bredt, slo seg ned. Du, yogainstruktøren jeg tror virkelig du kunne trengt en sånn type nå! Kan jeg sette dere i kontakt?
Jeg så på henne nymalte lepper, glitrende øyne. All den energien og bak alt, et tomrom jeg endelig kunne se. Ingen av oss ville anerkjenne det.
Hvorfor er du så stille? spurte Ingrid. Du må ut av det der. Livet går videre, altså!
Jeg åpnet munnen, ville si noe men ordene kom ikke. Jeg lette etter lykke i andres blikk, men ødela det gode jeg faktisk hadde.
Ragnhild, hører du?
Jeg så på henne, lenge. Smerten, det bitre klarsynet gikk over meg. Jeg var blitt en brikke i andres spill. Jakten på lykke gjorde meg blind.
Jeg hører, sa jeg endelig.
Hun ventet. Jeg sa ingenting. Utenfor falt snøen stille. I den tausheten lå alt smerten, savnet, den uutsigelige vissheten om at visse veivalg aldri kan gjøres om.
Skal du møte ham? spurte Ingrid til slutt.
Jeg så på henne og var stille. Og i den stillheten lå mitt svar. Svar jeg selv bare så vidt hadde begynt å forstå.
